Portrettet: Bachs schionglør

Publisert: 5. april 2005 kl 14.06
Oppdatert: 23. mai 2016 kl 22.07

Plutselig ringer den hemmelige telefonen. Den ligger på et lite bord i et 430 kvadratmeter stort hus bevoktet av en løve på Grua i Hadeland.

Det er en time siden advokat Håkon Ø. Schiong hjalp en fremmed tenåringsjente på do. På sin vei hjem gjennom skogen vinket han til et titalls kjentfolk fra sin Mercedes 500 SL til 1,6 millioner kroner. Vel hjemme helte han skje på skje med melkepulveret «coffee mate» i en kaffekopp. Han snakket med Dagsrevyen og Dagbladet. Han la en av sine fem mobiltelefoner på et bord ved siden av seg. En sort Sony Ericsson T610. En telefon han aldri ringer ut med. En hemmelig telefon som bare en person i hele verden kjenner nummeret til: Ole Christian Bach.

Og nå ringer den.

Håkon Ø. Schiong plukker den opp.

- Hallo, ja. Hei!

ET DOBESØK

Litt tidligere var Håkon Ø. Schiong på vei ut av sitt kontor i Harestua senter, cirka 40 minutters kjøretur nord for Oslo, i retning Gjøvik. I trappen mellom senterets to etasjer satt en gjeng ungdommer.

Saken fortsetter under annonsen

- Hei, Schiong, sa en av ungdommene.

- Hei, hei, sa Schiong og skrittet ned mellom dem mens det blåstripete silkeskjerfet blafret lett rundt halsen hans.

De kjente ham godt, ungdommene. De visste at han er bygdas mest kjente person, at han representerer storheter som Thomas Øye og den forsvunne Ole Christian Bach. De visste ikke at han i påsken skulle bli kåret til en av Norges mest glamorøse personer av Se og Hør, men antakelig kjente de til alle historiene om playboyen Håkon Ø. Schiong. Om de fancy dressene, det blekede håret og ikke minst gullkjedene, som har gjort at han ikke har noen problemer med å ta opp det meste av rampelyset i Ole Christian Bachs fravær.

Ungdommen så på advokaten med en blanding av undring og respekt, som om han var hovedattraksjonen på et omreisende sirkus.

- Du! sa en jente og spratt opp.

Schiong stanset ikke, og jenta småløp etter ham mot utgangen.

- Er det sant at du har så mange biler?

Saken fortsetter under annonsen

- Ja, sa Schiong og smilte. Han nikket i retning av en kongeblå Mercedes 500 SL kabriolet V8 med 350 hestekrefter på parkeringsplassen utenfor senteret.

- Har du bleket håret, eller?

Jenta kikket på de kremgule bølgene på advokatens hode.

- Nei. Det er naturell. Hå, hå!

Schiong humret og gikk mot bilen.

- Men du! sa jenta og fulgte etter. - Kan ikke jeg få en krone av deg ‘a. Jeg må på do og det koster en krone.

Schiong fisket frem en krone og ga den raskt og diskret til henne, som om han tipset en dørvakt på vei ut av en strippeklubb. Jenta løp tilbake til sin egen verden.

Saken fortsetter under annonsen

PLAYBOYEN

- Jeg kjenner jo veldig mange folk her. Det har du jo sett på vei opp hit, sier Schiong litt senere.

Han har satt seg i en av stuene i sitt hjem på Grua, en mil fra Harestua. Mens vi kjørte hit, viste han entusiastisk frem Mercedesens nøkkelløse startmekanisme, dens navigasjonssystem og tv. Han pekte på det duegrå interiøret og sa det var skin exclusive. Og stadig hevet han hånden fra formel 1-rattet.

Vi kjørte ned en bakke og Schiong vinket til en gammel mann foran et rødt hus. Det var hans regnskapsfører, den 85 år gamle Einar Schiong, hans far. Og nærmeste nabo. Vi passerte Schiongs private tennisbane og kjørte opp til et avlangt, hvitt hus med et tårn i den ene enden. Foran et svømmebasseng satt en oransje løve i stein og voktet to brede verandadører i glass. Håkon Ø. Schiong gikk inn.

Det gjorde han også for 42 år siden, da han var fem år. Da bodde skipsrederfamilien Schrøder i huset, som bare ble kalt «villaen». Det var Gruas flotteste hus. Håkon Schiongs farmor var hushjelp for skipsrederfamilien. En dag tok hun med seg det fem år gamle barnebarnet. Håkon Ørnulf kikket seg rundt i den store skipsrederboligen og sa:

- Her skal jeg bo.

Og slik har det blitt. Faren Einar kjøpte huset midt på 70-tallet, Håkon Schiong flyttet rett inn som 20-åring, giftet seg, overtok huset og skilte seg. Siden har han aldri villet flytte. Han kjenner jo så mange folk her.

Saken fortsetter under annonsen

- Det er både positivt og negativt, sier Schiong.

Han har lagt tre av sine fem telefoner på sofabord rundt seg.

- Det er svært sjelden jeg kan gå ut på en pub eller noe sånt. Folk kan smiske veldig med meg. Eller de har lyst til å slå meg ned. Det er ikke grenser for hva man kan bli bedt med på. Så hvis man ikke kjenner sin begrensning og blir med i galskapen, så kan man komme til å angre etterpå.

- Hva mener du med å bli med i galskapen?

- Nei, det kan for eksempel være så ille at ei jente på 22 år med langt lyst hår har sett at jeg er i lokalet og har inngått et veddemål om at hun skal greie å få med meg på nachspiel.

- Og da har ikke du vært vanskelig å be?

- Nei, det er det, vet du. Jeg har vært altfor lett å be med på sånt. Hå, hå!

Saken fortsetter under annonsen

- Folk sier du er en playboy?

- Nei, altså playboy...

Håkon Schiong lener seg tilbake, tar tak i et bredt Dolce & Gabbana-belte som strammer rundt midjen hans.

- Jeg har alltid hatt fine biler, og jeg har vel egentlig stukket meg litt frem. Jeg har hatt en lang ungdomstid - etter at jeg ble skilt. Jeg har vært sammen med mange jenter. Et år valgte jeg å kjøre i russetoget med kabriolet, med to damer baki. Ei med lyst hår og ei med brunt hår. Hå, hå!

- Hvorfor gjorde du det?

- Nei, det var et stunt etter avtale med russen.

- Hvordan tror du folk oppfatter deg i lokalmiljøet?

- Det er ikke så lett å si. De oppfatter meg som en litt uredd type, kanskje. En som gjerne er der det skjer.

- Har du fiender i bygda her?

- Ikke som jeg kjenner til.

HÆRFØRER

Mang en lavmælt byråkrat i Lunner kommune har et svært anstrengt forhold til Håkon Schiong. Ikke sjelden skriver han brev til kommunen. Ofte henger han ut navngitte saksbehandlere for juridisk udugelighet. Han kaster paragrafer mot dem og truer med massive erstatningskrav hvis et vedtak han ikke liker, blir gjennomført.

- Jeg har en viss evne til å mobilisere massene når det trengs, sier Schiong.

- Da kan man tvinge kommunen i kne. Det gjorde jeg i 2000 da jeg fikk med meg flere hundre mot kommunen da de skulle innføre eiendomsskatt. Da er man et slags politisk apparat, en hærfører, som tør å kaste seg ut i krigen for folk flest.

- Det er sånn du ser på deg selv? En hærfører?

- Ja. Jeg har opparbeidet meg en generalsjefstilling når det gjelder å fronte en del større aksjoner. Det ville vært et stort tap for bygda hvis jeg måtte flytte. Hå, hå!

Håkon Schiong rister av latter. Og nå kommer hans samboer gjennom de ti siste årene, Mona, hjem - med barna Henriette (9) og Nikolai (5). Mona er hjemmeværende. Ofte løper hun på tredemøllen som står i stuen ved siden av, rett foran en enorm tv. Hun har jeans, en stram hvit genser og langt, blondt hår. Hun smiler med hvite tenner. Schiong ser på henne, smiler og sier:

- Jeg har ikke kommet på tanken om å by på en kopp kaffe, men kanskje du kan ...

- Det går fint, smiler Mona og forsvinner ut på kjøkkenet.

GULLENKEN

Håkon Schiong har en egen evne til å tiltrekke seg lyssky forretningsmenn, narkotikasmuglere og andre fargerike personer som klienter. Selv hevder han at han har klienttekke.

- Det er veldig viktig at man har klienttekke. Men det er klart; i sånne ekstreme tilfeller som Ole Christian Bach og Thomas Øye, så - sånne klienter får man jo bare hvis man har kondisjon til det.

- Kondisjon?

- Det er ikke sånn at man tar en telefon eller to og så tar man et møte med Ole Christian Bach om 14 dager. Det er nærmest en livsstil å kaste seg ut i den galeien der. Til tider er det 100 telefoner om dagen bare fra media. Det er jo en voldsom eksponering, ikke sant.

- Hva syns du om det?

- Jeg syns det er spennende. Men man kan jo bli overeksponert.

- Det er spesielle klienter. Føler du en viss tiltrekning mot dem?

- Nja, jeg har ikke tenkt i de baner. Men det er alltid spennende å jobbe mot mennesker i kriminelle miljøer. Og noen kriminelle er jo mer interessante enn andre. Det er ikke noe spennende at noen mishandler kona si, for eksempel. Dette er personer som lever et ganske utrolig liv, sånn materielt sett, og det kan på sett og vis være litt fascinerende.

Rundt høyre håndledd har Håkon Schiong en tjukk gullenke. Han kjøpte den på Tenerife for mange år siden. Den vekker oppsikt, noe som er helt uforståelig for Schiong.

- Hvis du ser i andre land, så går jo advokater med tjukke gullenker, sier han.

- Hvor gjør de det?

- He, he, he...

Schiong tenker seg om.

- La meg si det på en annen måte: Her i Norge er alle opptatt av å være veldig like, og advokater skal se ut som begravelsesagenter. Det er morsomt å registrere at et gullarmbånd skal stille advokatrollen i et nytt perspektiv.

- Hender det at retten tror det er du som er den tiltalte?

- He, he. Nei, jeg tror ikke det. Vi har jo sånne fine, sorte kapper i retten.

COFFEE MATE

Mona kommer inn med boller, kringle, kaffe og en boks «coffee mate».

- Bruspulver, sier Håkon Schiong og griper coffee mate-boksen. Han pøser to toppede skjeer oppi en liten kaffekopp. Så forteller han at han ble Thomas Øyes advokat via felles kjente. De fikk umiddelbart en god tone. Og for ett år siden ringte Bach.

- Hva tenkte du da han kontaktet deg?

- Ja, nå blir det nok festlig, tenkte jeg.

- Liker du ham?

- Ja.

- Er dere blitt venner?

- Nei, altså, jeg passer alltid på å ha en viss distanse i ethvert klientforhold. Jeg blir aldri perlevenner med klienter.

Håkon Schiong tar en bolle. Han vil ikke si hvor Bach gjemmer seg, men han forteller at han snakker med ham i gjennomsnitt to, tre ganger om dagen. Som oftest om helt andre ting enn saken.

- Jeg må jo ha noen å snakke med. Hå, hå!

- Hva snakker dere om?

- Vi er jo like gamle. Han har barn som er ni og elleve. Det kan være alt fra sånne ting, til sånt som voksne gutter snakker om.

- Hva snakker voksne gutter om?

- Pene damer og ... i det hele tatt. Hå, hå.

- Har han vært her?

- Ja, da.

- Hvordan har han det nå?

- Jeg tror nok han har det som de fleste av oss, men han er jo i en spesiell tilstand. Han har det nok veldig tøft med seg sjøl fra tid til annen.

- Det er ikke bare et spill for galleriet det at han har psykiske problemer?

- Nei, svarer Schiong, og det er nå, akkurat nå, at den lille, sorte Sony Ericsson T610 mobiltelefonen på bordet ved siden av ham ringer. Bach-telefonen.

- Hallo, ja. Hei, sier Håkon Schiong til Ole Christian Bach.

DRAPSTRUSLENE

En kveld for ti år siden ringte også telefonen hjemme hos Håkon Schiong. Han satt alene hjemme, det var like før han ble sammen med Mona. En mannsstemme sa inn i telefonen: «Nå er du langt ute til havs. Det er høye bølger. Langt til land.» Schiong skjønte ikke helt. Stemmen fortsatte: «Vet du hvordan det går med dem som strekker strikken for langt?» «Nei,» svarte Schiong. «Da kan du få deg en kule i panna,» sa stemmen.

Rundt midnatt ringte den samme personen til Schiongs advokatfullmektig og sa: «I løpet av dagen har dere ikke noen sjef lenger. Han kommer til å være død, skutt.»

Stemmen tilhørte ifølge Schiong en av Norges mest kjente torpedoer. En som kort tid i forveien hadde stukket en pistol ned i gapet på en av Schiongs klienter og tvunget ham til å gi fra seg en veldig dyr Mercedes. Schiong anmeldte torpedoen. Da begynte truslene. Torpedoen ringte jevnlig, i flere måneder. Schiong gikk til Oslos politisjef Leif A. Lier og spurte om han burde ta truslene alvorlig. «Ja,» svarte Lier.

- Var du redd?

- Det var veldig plagsomt. Jeg visste ikke hva som lå i det. Jeg begynte å tenke, passe på at dørene var låst og sånn, sier Schiong.

- Fikk du sove om natta?

- Ja, ja. Jeg er ikke utpreget engstelig av meg. Gode nerver, sånn sett. Innerst inne visste jeg at det skulle utrolig mye til for at de gikk til en sånn aksjon mot meg. Men det kunne komme andre, noen kosovoalbanere fra Göteborg eller noe, så det var jo grunn til frykt.

Truslene stoppet etter hvert opp. Torpedoene ga opp, og Schiongs klient fikk Mercedesen tilbake.

PARANOIAEN

Men nå er det Ole Christian Bach som er i andre enden. Håkon Schiong lytter mens han spiser bolle.

- Hva sier du atte, hun? Jaha. Jeg syns du sa at ... Ja, såpass. ja. Hva? Hallo, ja? ... Ja, jeg skal ta en telefon etterpå, jeg ... Ja, gjør det, så tar vi en ordentlig samtale på det i kveldingen ... Det er klart det, veldig viktig. Jeg skal ringe til henne etterpå jeg, så snakkes vi ... Fint det, hei.

Håkon Schiong legger telefonen fra seg.

- Han lurte på om jeg hadde hørt noe fra samboeren. Eller ekssamboeren. Men det har jeg faktisk ikke.

Bachs ekssamboer er tiltalt i den samme bedragerisaken som Bach. Ifølge Schiong er det viktig for Bach at tiltalen mot ekssamboeren blir droppet - det er dette han håper at Økokrim vil gå med på, som en betingelse for at han selv skal melde seg.

Schiong forteller hvorfor han har en egen telefon som bare Ole Christian Bach kjenner nummeret til:

- Man stoler generelt ikke på telefoner. Så jeg har kontantkort når jeg skal snakke med litt spesielle klienter.

- Du er redd for å bli avlyttet?

- Ja. Ikke bare av politiet. Det er flere som er ute etter Ole Christian Bach. Det er veldig lett å avlytte i dag.

- Har du blitt avlyttet noen gang?

- Nei. Men det er mange som mener at de hører mye rart når de snakker med meg i telefonen. Ekko og alt mulig. Folk har ringt til meg og hørt telefonsamtaler som har funnet sted for lang, lang tid tilbake.

- Hva tenker du om det?

- Nei, jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Det bare bestyrker det jeg tror, at telefon er farlig å bruke.

HOMEOPATEN

I vinterferien forsøkte Håkon Schiong å legge telefonene fra seg. Han var på fjellet med familien. Som så mange andre kjendiser i finansverdenen, har han nettopp kjøpt seg leilighet på Hafjell av Arthur Buchardt. Den kostet 3,2 millioner kroner. Han gikk på ski med barna, forsøkte å koble ut jobben. Det gikk dårlig.

- Jeg gjør jo ikke noe annet enn å jobbe, sier han.

- Du leser, sa sekretæren din.

- Ja, det er sant. Jeg pleier alltid å kjøpe de bøkene som er i vinden og så lese dem i løpet av en kveld eller to.

- Hva slags bøker leser du?

- Nei, det er alt. På hytta leser jeg tre bøker samtidig. Det er som hun gamle bestemora mi på 103 år. Hun leste alltid forskjellige bøker samtidig. Hun hadde noen i 2. etasje ved senga og et par stykker nede ved sofaen. Så kanskje jeg har arva det av henne. Favoritten er noe så banalt som John Grisham.

- Hvor lenge skal du holde på i det tempoet du har nå?

- Ja, det er et godt spørsmål. Jeg fikk nesten sjokk da jeg var oppe på Ilsetra.

Ilsetra er hotellet til Arthur Buchardt på Hafjell, der Schiong har kjøpt leilighet. I vinterferien møtte Schiong sin tidligere klient Ivar Tollefsen i baren der alle finanskjendisene møtes. Tollefsens kone er homeopat, og hun begynte å ta på Schiong.

- Hun skulle kjenne under tærne og føttene og sånn. Og uansett hvor hun tok på meg, så var det så vondt at jeg holdt på å stryke med. Jeg hadde problemer med både blære, rygg, nakke og arm. Hun mente at jeg hadde et veldig press på meg.

Schiong retter seg opp i ryggen og peker mot overkroppen sin. Så lener han seg tilbake i sofaen, slår armene ut så den lyse dressjakken fra Ferner Jacobsen med innskriften «Finest quality. Silk Cotton» glir til side.

- Men hadde hun hatt reelle talenter for å fange opp sjukdommer, så hadde hun vært rene vidunderkvinnen. Så jeg tror ikke det har så mye for seg, sier han.

- Du tok det ikke så alvorlig?

- Nei, nei, nei.


Håkon Ørnulf Schiong

Født: I Oslo 18. mars 1957.
Stilling: Forsvarsadvokat.
Bor: På Grua, Hadeland.
Sivilstand: Samboer med Mona, som han har to barn med - Henriette (9) og
Nikolai (5).
Utdanning: Juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo, 1985.
Karriere: Jobbet som advokatfullmektig ved et lite advokatfirma i Oslo fra 1985 til 1987. Startet egen praksis i 1987, på Harestua. Har spesialisert seg på å forsvare blåsnippforbrytere og narkotikasmuglere. Driver litt eiendomsmegling på si’.
For øvrig: Ble kjent i mediene da han var advokaten til den heroinsmuglertiltalte Tariq Mahmood i 2003. Midt under rettssaken ble han pågrepet og kastet på glattcelle av aktoratet - politiadvokat Harald Holmsen og statsadvokat Erik Førde - fordi han angivelig skulle ha forsøkt å presse to vitner til å avgi falsk forklaring. Påstandene var grunnløse og Schiong fikk senere tilkjent erstatning og oppreisning på til sammen 700.000 kroner.