Annonse

107414_bj_rn_thorbj_.jpg

bj__rn_thorbj__.jpg
Bjørn Thorbjørnsen var tidligere prest. Nå er han maler og rådgiver for medarbeidere og ledere. Han snakker med dem om menneskekunnskap og selvinnsikt. – Du må definere hva som er ditt lerret og din fargepalett. Skal du styre ditt liv, må du selv ha penselen i hånden og du må male på ditt eget lerret. Ikke bare være opptatt av alt rundt deg, sier ­Thorbjørnsen.

Kurser ledere i selvinnsikt

Det er 15 år siden søylene i livet hans raste sammen. Bjørn Thorbjørnsen klarte imidlertid å hente tilbake igjen livet sitt, og bruker nå erfaringene sine i kunstmaling og kurs for ledere og medarbeidere. Men det var dramatisk da tilværelsen tok en annen vending. I løpet av ett år var livet hans tilsynelatende rasert.

Han forteller hvordan han satt på en benk utenfor prestegården og så ektefellen kjøre av gårde med sin del av inventaret. Et ekteskap var over. På dette tidspunktet hadde han også mistet troen, slik den var bestemt å være etter Kirkens dogmer. Dermed mistet han også jobben som prest og det huset han bodde i. Presteboligen. 

Forsømt selvinnsikt

Når han i dag snakker til ledere tar han utgangspunkt i en enkel modell. En læringstrekant som består av teoretisk kunnskap, menneskekunnskap og selvinnsikt. 

– Jeg tror at mange av oss er overtunge på teoretisk kunnskap, dette som kommer fram på den tradisjonelle CV-en. Det jeg ønsker å bidra med inn i bedriftene er økt bevissthet rundt menneskekunnskap, herunder evne til å lede andre mennesker, men også økt bevissthet rundt det forsømte, tredje elementet som handler om selvinnsikt. 

Selv fikk Bjørn Thorbjørnsen langt bedre selvinnsikt først etter å ha mistet det meste her i livet.

Rollene tok over

– Jeg var ektefelle, far, kristen og prest. Hele identiteten min og selvtilliten min lå i de rollene. I presterollen lå tryggheten og forutsigbarheten min. I dag ser jeg at det måtte briste, og jeg er glad for det. Det førte til at jeg fant veien tilbake til meg selv. Jeg hadde gått sånn opp i alle disse rollene mine at jeg hadde mistet meg selv. Til slutt fikk jeg panikk. 

Vendepunktet var en drøm. Han kan fremdeles se den for seg: En dør i den andre enden av et rom står på gløtt. En person er på vei bort til døren. I drømmen blir det veldig viktig å få holdt denne personen tilbake. Personen må ikke forsvinne ut. I drømmen skynder Bjørn Thorbjørnsen seg. Han får tak i en flik av klærne til personen. Får akkurat stoppet ham.  

– Da personen i drømmen snudde seg mot meg, hadde han mitt ansikt. Det var meg, og jeg var i ferd med å forsvinne ut av mitt eget liv.

Panikk

I ettertid ser Bjørn Thorbjørnsen at de tingene han slet med hadde bygget seg opp over mange år, men drømmen ble et vendepunkt. Etterpå kom panikken.

– Jeg fikk ikke puste. Jeg fikk mental klaustrofobi.

Han gikk i terapi for å finne igjen fotfestet. Han fikk underveis – bokstavelig talt – ropt ut sine fortrengte følelser. Et rått og voldsomt rop.

Alt dette forteller den forhenværende presten om når han holder foredrag og kurs. Thorbjørnsens budskap til ledere og medarbeidere som ønsker å øke sin menneskekunnskap og sin selvinnsikt, er en oppfordring om å stoppe opp. Ta et steg tilbake. Våge å kjenne på de følelsene du har når de kommer. Forsøke å forstå hvorfor de kommer. Hva de forteller om deg selv? Ifølge Thorbjørnsen er det i slike prosesser innsikten kommer.  

Sitt eget lerret

Bjørn Thorbjørnsen tjener nå til livets opphold som maler og rådgiver. I atelieret i øverste etasje i en bygård på Bislett i Oslo maler han på store lerreter. Lys, farger, engler, hjerter, kloder, landskap. På staffeliet står det et bilde han jobber med. Han jobber for å få fram lys. Han har malt hele natten igjennom. 

– Du snakker om at folk må definere sitt eget lerret?

– Ja, Weidemann sa at man ikke kan skape noe vakkert på et uendelig lerret. Du må definere hva som er ditt lerret og din fargepalett. Hva vil du gjøre? Hva vil du ikke gjøre? Skal du styre ditt liv, må du selv ha penselen i hånden og du må male på ditt eget lerret. Ikke bare være opptatt av alt rundt deg. 

Vi lever i en tid der vi lever fort. Thorbjørnsen er opptatt av pauser. Pauser hvor man tar seg tid til å betrakte. Våger ærligheten. 

– Du kan fortsette å løpe, levere, innfri og ikke kjenne på følelser. Da slipper du kanskje oppbrudd og endring, men du risikerer å leve et liv som ikke er din egen historie. 

Ærlig kommunikasjon

Thorbjørnsen mener at de beste lederne er de som har selvinnsikt og våger å være seg selv. 

– Jeg tror ikke at man er stand til å gi andre mennesker mer nærhet enn man gir seg selv. Hvis man som leder erkjenner og aksepterer sine egne følelser, vil de også ha lettere for å akseptere medarbeidernes følelser. Hvis jeg som leder savner noe hos meg selv, er det lett for meg å anklage andre for å mangle det samme.  Ledere som mangler selvinnsikt, blir gjerne autoritære. De våger ikke følelsene og ærlig kommunikasjon. Våger ikke å slippe kontrollen. 

– Risikerer man ikke at det kan bli for mye selvdyrking og egoisme hvis ledere skal være så opptatt av egne følelser og selvinnsikt? 

– Jo, det er selvfølgelig en grøft der, men de aller fleste ledere er i den andre grøften, der følelser og stemninger og signaler neglisjeres. Da går det med utrolig mye krefter til å holde fasaden. Vi snakker om dråpen og begeret som om det er dråpen som er problemet, men det er det fulle begeret som er utfordringen. Målet må være å bygge en bedriftskultur der det er rom for å utrykke seg åpent om hvordan man faktisk opplever situasjonen. Der den enkelte setter jeg foran sine verb og sine følelser.

Erkjenne følelser

På lederkursene oppfordrer han ledere til å snakke om følelsene de sitter med i vanskelige situasjoner. De lærer å gå inn i prosesser. Kjenne på følelser. Vise empati. 

– Hva går igjen når ledere forteller om egen usikkerhet?

– Det som går igjen er at de føler seg litt alene. De føler at de kommer til kort. De føler at de mangler menneskekunnskap. De prøver seg gjerne med rasjonelle, logiske løsninger, men løsningen ligger ofte i følelsene. Hvis du eksempelvis erkjenner at du er redd for en samtale med en medarbeider, er det lettere for deg å forstå hvorfor du reagerer som du gjør og forsøke å finne en løsning. 

– Er det bra for en leder å fortelle en medarbeider at han er redd? Mister han ikke respekt?

– En leder som fremtrer som sant menneskelig får respekt. Det gjennomskues utrolig fort dersom en leder «later som». For ikke å snakke om den prisen han/hun selv betaler i form av slitasje over tid. Tenk bare hvor forløsende det er med selvironi, det å innrømme feil, å kunne le litt av seg selv.

Miste kontrollen

Thorbjørnsen mener det er nok logisk tenkning ute i bedriftene. Det er ikke dét det skorter på. Når det gjelder ledelse av menneskene, tror ikke Thorbjørnsen at det er bøker og teorier gjør at medarbeidere føler seg verdsatt. Han tror at det medarbeiderne ønsker, er å bli tatt på alvor som mennesker. 

– Det er det lettere for en leder å gjøre hvis han kjenner seg selv og er trygg i sitt eget landskap. Det kan bety at du som leder må våge å miste kontrollen. Våge ærlig kommunikasjon. Gode prosesser oppstår i ærlig dialog.

Denne artikkelen sto på trykk i Ukeavisen Ledelse nr. 22 som kom ut 7. juni.

Annonse
Annonse
Annonse