Bare dumt å velge en leder som har alle svarene

Gates er selvsagt ingen tosk selv. Før han grunnla Microsoft som 20 åring gikk han på Harvard University. Og da han som barn bestemte seg for å lære om verden og samfunnet rundt seg, begynte han med bokstaven A i leksikonet og tok det videre derfra. (Det første ordet var visstnok Aardvark, et lite afrikansk jordsvin).

Gates var fra starten ganske sikker på at et selskap bør ledes av den smarteste, altså den med den høyeste IQen. Men etter kun noen få år som leder for sitt eget selskap, innså han at han hadde gjort en kolossal feil som hadde potensialet til å stoppe Microsoft fra å bli det det skulle bli.

– Innen jeg var 25 visste jeg at IQ kommer i mange varianter. Det å forstå salg og administrasjon ser ut til å være negativt korrelert med det å kunne programmere og det å forstå avanserte ligninger fra fysikken. Det forvirret meg lenge, sier han til Financial Times og legger frem et retorisk spørsmål for forsamlingen:

– Hvem vil du helst skal være klar til å redde deg fra et brennende inferno? Den overvektige brannmannen med Mensa-medlemskap, eller den veltrente brannmannen med gjennomsnittlig IQ og ti års erfaring fra å slukke branner?

Andrew Hill i FT peker på en trend blant europeiske styrer og rekrutterere. De har begynt å forstå at det ikke alltid er den største hjernen som er best til å styre et stort og avansert konsern. Men likevel lever myten om den allvitene sjefen videre, mener han.

Ledere er opptatt av å singalisere at de har full kontroll og ofte er smartere enn alle andre, og de omgir seg derfor kun med toppkandidatene fra de beste skolene. Men kanskje er det mer å hente fra Bill Gates IQ-filosofi?

Han foreslår å fiske fra tre forskjellige IQ-sjøer. Når han skal ansette ledere, så vil han ha folk med vitenskapelig forståelse, kunnskap om forretningsanalyse og en lidenskap for å være ute i felten.