Annonse

kristin1.jpg

Professor Kristin Skare Orgeret. 

Hennes mannlige kolleger søkte professorat: – Det utfordret feministen i meg

Da Kristin Skare Orgeret ble professor journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus i 2013, hadde hun egentlig ikke tenkt på å ta dette steget ennå. Men det skjedde noe som vekket feministen i henne.

– Jeg fikk opprykk første gang jeg søkte her ved HiOA i 2013. Men ikke så lenge før det hadde jeg søkt på et professorat i journalistikk ved en annen institusjon. Jeg hadde ikke søkt på det professoratet om det ikke var fordi en rekke mannlige kolleger, omtrent på samme karrieretrinn som meg, søkte med største selvfølgelighet og det utfordret feministen i meg, sier hun. Grunnen til at hun ikke umiddelbart hadde søkt stillingen var både at hun nok fant det prematurt, og at stillingen var et helt annet sted i landet. 

Hun fikk heller ikke den første professorstillingen hun søkte, men hun fikk ekstra selvtillit.

– Jeg fikk en uttalelse som konkluderte med at jeg ikke var helt professorkvalifisert ennå. Det var forøvrig ingen av søkerne. Men de sa at det var lite som manglet. Den innstillingen var avgjørende for at jeg søkte om opprykk et halvt års tid og noen publiseringer senere, forteller professor Orgeret.

«Vi må innse at det fremdeles står skikkelig dårlig til og at en effektiv innsats for likestilling krever et systematisk, kontinuerlig og langsiktig arbeid»

 

Ingen ni til fire jobb

– Hvorfor er det så mange færre kvinner som er professorer, tror du?

– Svaret er sammensatt, og det er det frustrerende at prosessen mot likestilling er så fryktelig seig og treig, sier Orgeret.

Veien mot en toppstilling i akademia kan være lenger for kvinner enn for menn.

– Her er vi nødt til å se nærmere på hvordan forskjellige strukturer i samfunnet vårt må forstås sammen, sier Orgeret. Hvis man kombinerer kjønn med andre dimensjoner som alder, etnisitet, familiebakgrunn og så videre,  er det lettere å måle i hvilken grad og hvordan kjønn slår ut, mener hun.  

– Det ligger mye hardt arbeid bak en toppstilling i akademia, det er på ingen måte noen ni til fire jobb, sier Orgeret og viser til flere kalde fakta som kan gjøre dette vanskeligere for kvinner:

Kvinner, og spesielt kvinner med barn har mindre fritid enn menn med barn. Norske kvinner bruker for eksempel mer enn dobbelt så mye tid som menn på husarbeid. Norske mødre tar 89 prosent av foreldrepermisjonen. Færre kvinner reiser på gjesteforskeropphold til utlandet med medfølgende mann enn motsatt. 

– For å bli professor må man få anledning til å jobbe systematisk over tid. Det er et stort paradoks at det norske arbeidsmarkedet er et av de mest kjønnsdelte i den industrialiserte delen av verden.

– For at norsk forskning og utdanning skal bli best mulig, må universitet og høgskoler lykkes enda bedre med å rekruttere talenter av begge kjønn, og vi må lykkes med å få begge kjønn til å bli og til å gjøre karriere. Usikkerheten knyttet til midlertidige stillinger i akademia gjør at ikke minst mange kvinnelige forskertalenter faller fra, sier Kristin Skare Orgeret.

Les mer:

Flere kvinner enn menn tar høyere utdanning og det jobber omtrent like mange kvinner som menn som forskere i Norge. Men i toppen – blant professorene – er 74 prosent menn – kun 26 prosent er kvinner: 

Kvinner diskrimineres på toppen i norsk akademia 

Vi tror det står bedre til enn det gjør

– Hva kan man gjøre for å bedre forholdene?

– Bevisstheten om at kjønnsskjevheten fremdeles er en utfordring er helt avgjørende! Mange tenker at akademia vel ikke er helt likestlit, men at det allikevel ikke står ille til. Dette speiler et utbredt fenomen.

Sammen med sin professorkollega Elisabeth Eide er Orgeret for tiden i innspurten med en antologi om journalistikk og kjønn.

Et gjennomgående funn er at mange, både blant journalistene selv og redaktørene tror at det står mye bedre til med kjønnsrepresentasjonen i mediene, enn hva det i realiteten gjør. 

– I journalistikken viser det seg at bevisstgjøring og fokus over tid er det som leder til resultater om man ønsker endring. Dette har helt klart overføringsverdi til kjønnsbalansen i akademia. Vi må innse at det fremdeles står skikkelig dårlig til og at en effektiv innsats for likestilling krever et systematisk, kontinuerlig og langsiktig arbeid, sier professor Kristin Skare Orgreret.

 

Uforklarlige kjønnsforskjeller i amerikansk forskning

En fersk studie fra Harvard University handelr om kjønnsbalanse i amerikansk økonomisk forskning. Studien viser at menn blir rangert høyere enn kvinner i de fleste akademiske fagfelt, også innen økonomi. Forskere har forsøkt å forklare avviket, blant annet med ulike familieforpliktelser og forskjeller i produktivitet.  

– Likevel forblir 30 prosent av dette misforholdet uforklarlig, heter det i Harvard-studien.

Harvard forskerne har videre undersøkt hvordan forfattere av vitenskapelige publikasjoner presenteres  dersom det er flere som står bak publikasjonene. Noe det svært ofte er. Det er et mønster at menn nesten konsekvent nevnes først og at deres akademiske CV-er er mer omfattende enn kvinners. Jo fere kvinnelige medforfattere det er, jo mer utfyllende er deres CV-er.

Men dersom det er flere menn med på prosjektet kan du banne på at det er mannfolkene som står oppført først og med de lengste CV-ene, ofte uavhengig av om de faktisk har en lenger akademisk karriere på baken.

Nobelprisvinneren og hans kone

Debatten om kreditering og kjønn i amerikansk akademia går heftig for seg i USA om dagen. Nylig følte nobelprisvinneren i økonomi fra 2015, den britiske professoren Angus Stewart Deaton ved amerikanske Princeton University, det var på sin plass å riste kolleger og medier som skrev om hans forskning. Han var opprørt på sin kones vegne. Her er et utdrag fra Deatons innlegg i New York Times:

«Jeg har fulgt med på de ekstraordinære reaksjonene på det siste arbeidet som min kone, Anne Case, og jeg har publisert om dødelighet og sykelighet hos middelaldrende hvite amerikanere. Det har vært en enorm omtale og våre funn og tall har vært gjenstand for mange analyser i media og i ulike blogger. Alt er ikke gjengitt på riktig måte, men vi klager ikke. Å få vårt arbeid ut til et så stort publikum er virkelig fantastisk. Anne og jeg har samarbeidet før. Det er veldig bra, men ikke helt uten sine spenninger. Spesielt nå sist når pressen presenterer vårt arbeid som «Deaton og Case» i stedet for «Case og Deaton» – blant annet i The New York Times. Anne har sannsynligvis gjort det meste av arbeidet. Noen ganger blir arbeidet presentert som at «professor Deaton skrev dette sammen med sin kone, som er forsker.» Det er ganske opprørende. Hun er en professor i økonomi ved Princeton akkurat som jeg er.»

 

Annonse
Annonse
Annonse