Idealist i tregt marked

På veien bortover Storgata for å snakke med Marianne Størseth i Fairtrade, svipper jeg innom en 7-Eleven.

– Har dere Fairtrade kaffe her? spør jeg.

– Neeeei, vi har hatt det, men ikke nå lenger, sier den hyggelige unge mannen bak disken. Om han har hørt om rettferdig handel? Jo, det har han, det går på at bøndene som dyrker kaffebønnene skal få ordentlig betalt og bra arbeidsforhold og sånn.

– Omtrent 85 prosent kjenner igjen logoen vår, sier Størseth inne i det lyse hyggelige lokalet der organisasjonen holder til. Det ligger godt gjemt inne i en bakgård, men når man kommer inn, blir man møtt av store, glade bilder av kaffe og bananer og blomster på de hvite veggene og en gjennomført fargeskala i lys turkisblåttt og lys gulgrønt. Størseth er selv kledd i logoens optimistiske farger. Skjønt hun ser en anelse mismodig ut et øyeblikk når hun legger til at langt færre nok kan fylle begrepet rettferdig handel med mening.

Det er kanskje ikke så rart. For mens vårt nabofolk over kjølen har et betraktelig høyere antall Fairtrade-produkter å velge mellom, er hovedproduktene i Norge kaffe, bananer og blomster. Totalt finnes det cirka 300 produkter med Fairtrade-merket i norske butikker, men desserre, forteller Størseth, er mange av dem ikke den regulære varehandelen.

Forbrukerne må selv ta ansvar

– Det fascinerer meg å jobbe med noe som gir utviking, det betyr noe for meg å se at jeg kan bidra, sier Størseth.

Hun mener at nordmenn har tendens til å tro på at myndighetene ivaretar helse, miljø og sikkerhet, og er så vant til å ha det bra selv, ikke kan forestille seg hvor dårlig det står til med arbeidsforholdene i mange land i verden.

– Forbrukerne har fått mer kunnskap om urettferdighet og arbeidsforhold, og det settes mer og mer søkelys på det. Men det er ingen selvfølge at noen ordner opp. Forbrukerne må selv ta ansvar, de må selv sjekke hvordan varene de kjøper er produsert, sier Størseth.

På spørsmål om det er dagligvarekjedene som «har skylda» eller om de største synderne er hver og en av oss forbrukere, blir hun mer diplomatisk. – Det skal være en vinn-vinn for alle parter, også i handelsleddet. I Norge velger man å fokusere på pris og kvantitet, og man nevner ikke etikk eller anstendighet. Er produktet billig, så forventer jeg i enda høyere grad at man ivaretar anstendighet og at alle har fått en rettferdig betaling for sine produkter.

Verdenshandelen er urettferdig. De som produserer råvarene, er gjennomgående dårlig betalt, de er utsatt for betydelige helserisikoer, og mange får ikke lov til å organisere seg. Dagligvarehandelen i Norge som bestemmer vareutvalget i hyllene har et stort ansvar.

– Kvalitet og langsiktig bærekraft er en god investering for bransjen. Gjennom direkte dialog forteller vi kjeder og merkevarer om forholdene som bønder og arbeidere de kjøper råvarer fra, lever og arbeider under. Kjøp av Fairtrade-sertifiserte råvarer er en pålitelig og effektiv måte å bidra til at råvareproduserende bønder og arbeidere får bedre arbeids-og levekår. Dette er alltid vårt fremste argument.

Størseth forteller at av de tre kjedene har NorgesGruppen flest produkter tilgjengelig, men Meny har det største utvalget. Hun ser nå at noen av kjedene satser på et større utvalg av Fairtrade-merkede produkter, og håper at det inspirerer andre til å følge etter. SPAR som har satset på hundre prosent Fairtrade-merkede roser.

Hun skryter gjerne litt ekstra av de få norske merkene som faktisk har merket - Lerum juice f. eks. og noen av kaffemerkene til Friele og Joh. Johannson, BAMA og Mester Grønn.

Gikk kraftig ned i lønn

Fair Trade starte i Nederland for 26 år siden og feiret sitt internasjonale jubileum i fjor. Organisasjonen har nå kontorer i 23 land. I Norge har Fair Trade vært i 17 år til sommeren, og i sju av dem har Størseth vært med. Først som markedssjef, de siste tre som daglig leder (det første året konstituert).

På spørsmål om hva som har gjort størst inntrykk på henne i disse årene, nøler hun, for det er så mye, men faller til slutt ned på et besøk på et sykehus i Kenya som er etablert med Fairtrade-penger. Naivasha women’s center åpnet i 2013 som et samarbeid mellom flere Fairtrade-sertifiserte blomsterplantasjer i området, myndighetene og lokale initiativtakere. Hver måned fødes 500-600 babyer på klinikken, og spedbarnsdødeligheten i området er redusert betraktelig. Barnedødeligheten Kenya er ellers på 70,7 - barn under 5 år pr. 1000 levende fødsler. Dette er et eksempel på hva Fairrradeoverskuddet går til. I andre fattige områder bygges det skoler og sykehus for Farirtrademidler.

Hun skynder seg med å tilføye – som svar på et tenkt spørsmål om hvor mye slik reise måtte koste:

– Som ideell organisasjon har vi begrensede ressurser og noe av det viktigste vi gjør er å prioritere riktig. Vi tenker over hver krone vi bruker. Målet vårt er jo fattigdombekjempelse.

Etter oppmerksomheten rundt lønnen til LO-lederen virker det rimelig å spørre om hvor mye lederen i en ideell organisasjon tjener.

– Hvor mye tjener du?

Når dette spørsmålet blir stilt, pleier intervjuobjekter gjerne å bli litt rare i ansiktet og si kort at dette er offentlig tilgjengelig informasjon, «bare les årsrapporten». Det gjør Størseth også, men tar seg fort inn igjen, og det viser seg at hun ligger på under halvparten av hva Gerd Kristiansens får utbetalt:

– Omkring 600 000 i året. Du kan jo sjekke selv, jeg husker ikke nøyaktig. Jeg gikk betraktelig ned i inntekt da jeg begynte her.

Medarbeiderne har det bra

– Hvis dine medarbeider skal beskrive deg, hva håper du de vil si? Og hva tror du de vil si?

– (Latter) Jeg både håper og tror at de vil si at jeg bryr meg, har tillit til dem og er forståelsesfull. Jeg gjør det jeg kan for å ta meg tid til å møte og lytte til de ansatte, gi dem den tiden som de trenger, vise engasjement og involvere dem i beslutninger. Spesielt de beslutninger som direkte berører dem. Jeg prøver å være bevisst på å gi gode tilbakemeldinger som er konkrete og konstruktive.

– Hva gjør du for å motivere medarbeiderne dine - bortsett fra å vise tillitt?

– Godt arbeidsmiljø i et så lite landskap er utrolig viktig for samhold. Jeg tenker alltid at hvis mine medarbeider har det bra, så har jeg det bra. Alle har ulike behov. Man må behandle de ansatte som voksne og selvstendige mennesker. De skal ha gode, inspirerende dager.

En virksomhet som Fairtrade får engasjerte medarbeidere, men det er viktig å bidra til at de får utvikle seg videre. Det kan være ulike interne kompetanseoverføringer eller eksterne seminarer innen ulike fagfelt i Norge og internasjonalt.

Det kan være at de trenger hjemmekontor innimellom for å få dagen til å gå i hop. Jeg prøver å imøtekomme ønsker så lenge det er gjennom­førbart. Sosiale sammenkomster, bursdagsfeiringer og god stemning er også viktig, sier Størseth.

Hun har selv eget kontor, men medarbeiderne sitter i åpent landskap. Ikke alle de syv ansatte alle er synlige eller til stede i dag, men bortsett fra de smilende brune fjesene på de fargerike plakatene, ser jeg intet ikke-hvitt ansikt. Jeg spør ­Størseth om hun har diversitet blant de ansatte, og hun sier at de er i alderen fra 30 til 62. Jeg spør om hva slags bakgrunn de har, om hun rekrutterer utradisjonelt, f eks prester og sosialarbeidere og ikke kun økonomer, og hun svarer at hver stilling er så spesialisert at det kommer an på behovet.

– Er de som jobber hos deg snillere eller har bedre verdier enn andre mennesker?

(Latter) – Jeg synes det er vanskelig å svare på. Man må jo bry seg for å jobbe her. De ansatte er engasjert i det vi driver med.

– Når du er med å ansettelsesprosesser og leser CVer, har du en «snillhetsprosent» i vurdering av CVer og av personen på intervjuer? Altså er i hvor stor grad er det viktig at de har en sterk indre drivkraft og i hvor stor grad kan/bør man nøye seg med å se på faglige kvalifikasjoner?

– Det henger gjerne sammen. Det er kjempeviktig at man er motivert til å jobbe med utvikling, men vi er en bitteliten organisasjon i Norge, og det viktigste er at vi har den kompetansen vi trenger. Hver stilling her er så spesialisert at det trengs helt spesifikke kvalifikasjoner til akkurat den stillingen. Vi har ikke så mye utskiftning heller, medarbeiderne blir her lenge.

– Bare pengene teller

Størseth begynte – nærmest ved en tilfeldighet, slik hun selv fremstiller det – med markedsføring, salg og ledelse på BI. Det er hun tilfreds med. Størseth har tidligere jobbet med merkevareutvikling og produktutvikling i kjøttbransjen (Grilstad, den gang Spis Grilstad) og var mye ute i felten i matvarekjedene. En utmerket bakgrunn for lederjobben i Fairtrade, mener hun.

– Det er viktig å med seg faget og kunnskapen om bransjen. I denne jobben er det viktig å forstå hvordan næringslivet er satt sammen. Det er bare pengene som teller i hverdagen i næringslivet.

– Du jobber jo i en organisasjon som har kontorer i 24 land. Leder du dine medarbeidere på en annen måte enn de gjør i de andre landene?

– Vi jobber mot det samme målet, men strukturene i de ulike landene kan være noe forskjellig. Norge er et lite land og dermed også mindre salg av Fairtrade-merkede produkter. Vi er en liten stab og har færre ressurser enn de fleste landene. Jeg opplever at vi har noe mere friere arbeidskultur i Norge. Vår norske organisasjon har en flat struktur. Det krever selvstendighet og at alle bidrar til et godt samarbeid.

De siste salgstallene Størseth kan komme med er fra 2013, og da hadde Fairtrade i Norge en vekst på ni prosent fra året. I Storbritannia var Fairtrade faktisk var for nedadgående for første gang i 2014, ifølge engelske the Guardian fordi det segmentet av forbrukerne som er opptatt av etikk stort sett er det samme som er opptatt av kvalitet.

– Er dere i ferd med å bryte igjennom i Norge idet konseptet er blitt litt gammeldags i andre land?

– Nei, det er spesielt at salget i UK har gått noe ned – for første gang. Det er ingen generell nedgang for Fairtradeprodkter, og hvert land har ulik tendens. I Tyskland f. eks. er Fairtrade kraftig på vei opp. Produktene våre blir stadig bedre. Jeg ser ingen motsetning mellom kvalitet og rettferdig handel, sier Størseth.