Kvinner må ­satse!

Schildbred Fasmers oppgave blir å få alle ansatte med seg mot bankens felles mål og samtidig tilpasse banken mot et bedriftsmarked som er innen i en krise og står foran mange utfordringer. Ikke minst vil hun jobbe med å videreutvikle regionen og skape grunnlag for innovasjon og nytenking.

For henne var overgangen fra Argentum der hun hadde ansvaret for 24 ansatte til 1600 ansatte i DNB mindre enn hun hadde trodd. Uansett størrelse på bedriften bygger ledelse på tillit, engasjement, mot og integritet i følge henne.

– Til syvende og sist handler det om å være interessert i mennesker, forteller Schildbred Fasmer, som siden 2014 også har vært styreleder i Oslo Børs.

– Selvsagt er det praktiske forskjeller når jeg ikke lenger har linjeansvaret. Det blir annerledes kommunikasjonsutfordringer. Jobben gjør andre, for meg blir det viktigste å få folk til å prestere og ikke minst ønske å prestere.

Ikke interessert i bank

Noe av grunnen til at overgangen fra et lite equity-selskap til å lede en stor bank har vært så myk, tillegger Schildbred Fasmer DNB-kulturen som hun opplever er både imøtekommende og endringsvillig.

– Hver dag møter jeg en gjeng utrolig kompetente mennesker. DNB har en åpen kultur, noe som gir et fantastisk utgangspunkt for å gjøre en god jobb. Og så har det vært en utrolig høy endringstakt i DNB, spesielt de siste to-tre årene. Den stereotypen man har om stivbeinte bankfolk som er lite endringsvillig, stemmer ikke.

For Schildbred Fasmer har det vært takknemlig å bli leder i DNB, og hun opplever å få sjeldent godt gehør. Hun gleder seg over mulighetene som ligger foran henne som leder – og ikke minst gleder hun seg over å kunne jobbe i hjembyen. En del av jobben hennes blir å utvikle Bergen som finansby.

At Benedicte Schildbred Fasmer i det hele tatt havnet i banknæringen, kan hun takke en standhaftig banksjef for. Da hun gikk ut fra Norges Handelshøyskole (NHH), hadde hun allerede en jobb å gå til i et rederi. Hun hadde jobbet der en sommer og skrevet oppgave om rederiet.

Under en bedriftspresentasjon på NHH, bestemte hun seg likevel for å gå på et intervju hos Citybank. Schildbred Fasmer så det som en god praksis og som ren intervjutrening. Hun ble ikke desto mindre innkalt til annengangs­intervju – selv om hun gikk åpent ut og forklarte hvorfor det uansett ikke ville være aktuelt å ta jobben. Hun ville dessuten ikke flytte til Oslo.

– Men jeg ble likevel spurt om å komme, og satt i et fem timers langt intervju. Jeg fikk jobben, sa takk for tilliten, men nei takk, forteller Schildbred Fasmer til Ukeavisen Ledelse.

Til Oslo og tilbake

Så gikk det et år. Banksjefen i Citybank tok kontakt igjen og sa at han var på jakt etter en direksjonssekretær som skulle jobbe direkte under ham. Benedicte ble så smigret at hun sa ja.

– Til førstegangsintervjuet kom jeg i cowboystøvler og pusegenser, der andre stilte i dress, kjole og høye hæler. Jeg skulle jo likevel ikke ha jobb, mimrer hun.

Jobben i Citybank innebar å flytte med ektemannen til Oslo. Meningen var å bli der i to år, men det ble til slutt ti. De siste årene flyttet riktignok familien tilbake til Bergen, mens Benedicte Schildbred Fasmer pendlet frem og tilbake. Da var hun blitt mor til to barn på henholdsvis ti måneder og tre år. Det lot seg gjøre fordi hun hadde en arbeidsgiver som la alt til rette.

Flere i hennes omgangskrets reagerte på hvordan hun kunne pendle slik med småbarn hjemme. Enkelte ga henne rene hekseblikk, som hun selv sier, og hun opplevde de mange mer eller mindre subtile anklagene som ren provokasjon. Oppvokst i en familie der kvinnekamp stod sterkt, kan Benedicte Schildbred Fasmer ikke la være å reagere.

– Mennene fikk aldri de samme spørsmålene, påpeker hun. I dag er hun fortsatt opptatt av hvordan bedrifter kan legge til rette for kvinnelige ledere.

Engasjement og energi

Som nevnt innledningsvis handler ledelse for Schildbred Fasmer om fire bærebjelker. ­Grunnen legges med tillit, der de ansatte alltid vet at de har sjefen i ryggen. Dernest er hennes drivende engasjement både smittende og viktig for å få med seg medarbeiderne. Uten eget engasjement er det vanskelig å bygge engasjement hos medarbeiderne – og Benedicte Schildbred Fasmer er et fyrverkeri av medrivende energi og lidenskap.

– Jeg har masse energi. Jeg håper bare ikke at den blir overveldende for medarbeiderne. Men hvis jeg hører på dem og inviterer til dialog, håper jeg at jeg kan spore dem til innsats. Som leder er det viktig å kjenne hvordan folk er og hva som rører seg hos dem, sier hun.

– Og så må en som leder ha et blikk på helheten. Det ligger mange krav i bunn, men du må likevel ha en viss resonans med det som omgir deg. Du må evne og ta inn både det private hos dine medarbeidere og jobben i helhetsbildet.

Den tredje bærebjelken i hennes lederrolle dreier seg om mot. Som hun påpeker, som leder må en også gjennomføre beslutninger selv om noen underveis kan ha innvendinger. Igjen er det snakk om å ha øye for helheten.

Det siste elementet går på integritet.

– Alt annet kan bli tatt fra deg, men integriteten kan du bare gi fra deg selv, sier Schildbred Fasmer. I banken handler det om å opptre ryddig og ha etikken i behold. Det er grunnfjellet som skal være på plass i følge divisjonsdirektøren og plassjefen i Bergen.

– Jeg håper og tror at de rundt meg genuint opplever at jeg bryr meg om at de lykkes.

For få kvinnelige ledere

Som nevnt er Benedicte Schildbred Fasmer ­opptatt av spørsmålet rundt kvinnelige ledere. Hun peker på at svenskene ligger langt foran oss. Hvis en ser på gjennomsnittet av børsnoterte selskap, har Norge rundt fem prosent kvinnelige ledere, mens andelen ligger på 20 prosent i Sverige. Og i Norge er det nesten ingen kvinner i toppstillinger.

– Det er veldig få kvinner som har linjeledelse, men de har gjerne ansvar for HR og stabsfunksjoner. Mitt beste råd til jenter som er på vei: Prøv å ta stillinger med forretningsmessig ansvar. Det gir erfaring mot toppnivået, uttaler Schildbred Fasmer.

– For mange kvinner er tid et argument. Men hvis en skal glemme kjønn og skal kvalifisere til høyere nivå, må en regne med å investere mye tid. Da må en forsake noe annet.

Hun forteller om et tilfelle da hun skulle koke julegrøt for et julemarked på Steinerskolen der datteren hennes gikk. Alle foreldre fikk utdelt skolens helt spesielle oppskrift. Men fru Fasmer var mer opptatt av at det ble nok grøt og kokte fire liter på hurtigmetoden – som hun sier selv.

– Jeg kokte mer grøt enn noen andre. Læreren som hadde ansvaret for grøten, smakte på alle porsjonene. Etterpå sa hun at den grøten som ble servert mellom klokken to og tre ikke var Steinerskolen sin julegrøt, forteller Schilbred Fasmer med et smil.

– Jeg ble tatt på fersken. Jeg tenkte profitt mens læreren tenkte kvalitet.

Fordommene lever fortsatt

Et viktig element for kvinner som skal nå toppen, er å få kabelen i hop på hjemmefronten. De må tørre å slippe kontrollen, i følge Schildbred Fasmer. Selv fikk hun inn fra barnsbein av at alt mulig. Det står og faller med innstillingen.

– Jeg er datter av en kvinneforkjemper, og farmor var en av de første kvinnene som fikk sertifikat i 20-årene. Hjemme var vi opptatt av at det ikke er begrensninger. Far hadde ingen sønner, da måtte vi døtre lære å snekre.

Schildbred Fasmer opplever at den yngre generasjonen ikke trenger å kjempe for noe – og det er kanskje litt usunt, slik hun ser det. Kvinner må satse og ikke la seg stoppe av fordommer og foreldede holdninger. For egen del har hun aldri reflektert over at hun er kvinne.

Fortsatt lever fordommene i styrerommene. Schildbred Fasmer forteller om et styremøte for globale ledere der det ble diskutert faglig interessante spørsmål. Så avbryter en mann diskusjonen og spør hva hun mener om kvinnekvotering inn i norske styrer.

– Hva slags spørsmål er det?

Benedicte Schildbred Fasmer ser at vi fortsatt har en jobb å gjøre i forhold til kvinner på ledernivå. Kvoteringsloven var nok nødvendig i en overgangsfase. Samtidig virker den begge veier. Loven, som slår fast at norske styrer skal ha minimum 40 prosent av hvert kjønn, tror Benedicte Schildbred Fasmer at mennene om ikke så lenge vil bli glad for. For som hun slår fast, det er jentene som er sugne på kompetanse på universitetsnivå.

Hos DNB håper hun at en skal få en god balanse i mangfold i både ledelse og organisasjon – og da tenker hun mer enn kjønn. Det vil bare være et pluss.