Sjefvikaren for 1,2 milliarder mennesker

«Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen».

Apostelen Peter var den første Paven, Guds stedfortreder på jorden. Slik er det blitt tenkt og oppfattet, omtrent like innskrevet som De ti bud ble hamret inn på steintavlene som Gud overleverte til Moses. Pavedømmets autoritet hviler på Kristi ord til Simon, som blir titulert apostelen Peter, med særlige ledelsesfullmakter gitt av Kristus til apostelen Peter.

Før han ble Pave het han Jorge Mario Bergoglio (77) og var kardinalen av Buenos Aires i Argentina. I hjembyen Buenos Aires foretrakk han å gå, gjerne også i fattigstrøkene, for i det katolske Latin-Amerika går Guds menn i fred. Han kysset føttene til de AIDS-syke, gikk på barrikadene for horene, kjempet for de utstøtte. Han bodde enkelt, var en mann av folket og virket i folket.

Nå skulle han ta mer enn kvantesprang – han skulle bli sjefvikaren for 1.2 milliarder mennesker som Jesus stedfortreder på jorden, hevet over loven og i grunnen det meste annet også. Hvordan ville han takle det?

Selv om den nye paven hadde vært i Vatikanet mange ganger før, må det har vært en opplevelse helt utenom det vanlige, selv for en kardinal, å bli hyllet av sine undersåtter i Roma denne marskvelden.

For Petersplassen i Roma, midt i en av verdens minste, suverene stater,Vatikanet, omkranset av elven Tiber, hvor blodet fløt under Romertiden, er et rom og en plass med uvanlige dimensjoner på alle de måter man kan tenke seg. Med en diameter på 240 m er plassen omkranset av 284 søyler. På en god dag kan Hans hellighet klare å presse inn 250.000 tilhørere her, helt gratis, nesten dobbelt så mange som verdens største fotballstadion.

Midt imot ligger Peterskirken, Basilica di San Pietro in Vaticano, som direkte oversatt betyr «St. Peters basilika i Vatikanet». Også den har uvanlige dimensjoner, selv om den formelt bare er Pavens kapell. Tidligere var Peterskirken kristenhetens største kirke, men den finnes nå i Yamoussoukro, hovedstaden i Elfenbenskysten. Påbegynt i 1588, med flere tilbygg og ombygginger siden, er det 141,5 m opp fra grunnen til spissen av korset på toppen.

Kort tid etter at han ble innsatt som den 266 vikar for Jesus, 13 mars 2013, anklaget han sine egne for blant annet å lide av maktbegjær, «åndelig alzheimer» og være materielt forledet (se egen sak). Han har tatt oppgjør med mye av det han som Pave kan gjøre noe med: forbindelsene til mafiaen, hemmelighetskremmeriet omkring kirkens egen bank, Istituto per le Opere di Religione (Instituttet for religiøse verk, IOR), hvitvasking av penger, terrorfinansiering, valutasmugling, korrupsjon, skatteparadis, sexovergrep mot barn og mindreårige, sodomi og forsøksvis en restituering av kirkens altfor nære og vennskapelige bånd til Hitler, nazismen og facismen – og slik lukket øynene for historiens mest bestialske krigsforbrytelse Holocaust.

Så kommer alt det andre, som veldig mange utenfor Den katolske kirken har et sterkt forhold til og ganske mange katolikker også, som han foreløpig hverken kan/klarer/ønsker å gjøre noe med. For her rokker man ved selve fundamentet i Den katolske kirken: forbudet mot homofilt ekteskap, kvinnelige prester, homofile prester og selvfølgelig abort. Pave Frans er strengt konservativ i alle disse trosspørsmålene, allikevel oppfattes han som et lys i mørket, den mest radikale Paven noen gang og en reddende engel for Den katolske kirke.

Kanskje fordi Hans hellighet Pave Frans ikke er av denne verden.

Han foretrekker å spise sine måltider i spisesalen i pavehotellet «Casa Sta. Martha» sammen med de andre beboerne, leser messe hver morgen, har valgt den «minst» pavelige påkledningen, eller som han sa «når er det slutt på det forfengelige karnevalet». Da han hilste alle de fremmøtte etter at røyken frapavevalget hadde lagt seg, var det som en sann romer: «God kveld – buonasera». Han kunne like gjerne invitert inn til et glass vin i skumringen på tavernaen, for å snakke om sitt elskede argentinske fotballag, været eller naboenes ve og vel. Da han dro på sin første offisielle utenlandsreise som nyvalgt pave i juli 2013, holdt han pressekonferanse mellom stolradene i flykabinen på vei fra Rio de Janeiro til Roma. Han trives blant folk, vil gjerne være med dem, som president Clinton gjorde i sin tid med bravur og gjeninnsatte begrepet «working the crowd».

Aldri tidligere har en pave gjort noe lignende. Og på hans vakt har antall besøkende til Petersplassen og Vatikanet steget til 6.6 millioner så langt.

Samtidig er det viktig å huske på at han vokste opp i et arkaisk, middelaldersk kontinent, fundert på enorme klasseskiller og tilsvarende fattigdom, hvor brutale høyreradikale militærregimer hadde terrorisert et helt kontinent i flere tiår. Denne håpløsheten i «det uforanderlige», ofte støtte av Kirken, var medvirkende til at radikale prester, både katolske og protestantiske, drev frem «frigjøringsteologien» på 60 og 70-tallet. Gjennom å nære sin ideologi fra revolusjonens røster, anført av Marx og Lenin, skulle Kirken stå på de fattiges side. For å fremstå som sann og rettferdig, var det Kirkens plikt å gjøre opprør mot den historiske kapitalismen, som ikke trådte i Jesu fotspor. Kirken måtte bli revolusjonær.

«Kirken har tatt over som den seriøse motkraft til det rådende globale politiske og økonomiske system. Det er selvsagt et paradoks at lederen for en av verdens mest konservative organisasjoner, Den katolske kirke, i dag blir fremstilt som en radikal opprører i debatten om rettferdighet og menneskeverd. Men, dette sier kanskje mer om hvor langt til det politiske høyre sentrum i den debatten egentlig befinner seg, enn det gjør om pave Frans og Den katolske kirke som sådan?», skriver Hans Egil Offerdal, rådgiver ved Universitetet i Bergen og ekspert på frigjøringsteologi og katolsk sosiallære i en kronikk i Bergens Tidende.

Den høyreradikale amerikanske radioverten og kjendisen Rush Limbaugh mener at Pave Frans meninger er ren skjær marxisme. Den amerikanske høyresiden har vært i harnisk. Konservative katolikker mener han nærmer seg en politisering av Pavestolen som kan undergrave troverdigheten til verdens største trossamfunn.

Dette er den mektige kardinalen av Lima i Peru, Cipriani Thorne, helt uenig i. Han mener at pave Frans på ingen måtet har invitert til klassekamp. «Nei, nei, det var ingenting som relaterte til idelogi, som rik mot fattig. Det han sier er at Jesus brakte oss til jorden for å være fattige og ikke ha dette fokus på konsum».

Det å være på «folkets» side har vært et naturlig og helt bevisst valg hos Paven. Da de 120 rødkledde kardinalene samlet seg i Vatikanets hellige haller for å velge den nye Paven, var det mange som bet seg fast i Kardinal Bergoglios «kandidaturtale». Kirken, sa han, var blitt navlebeskuende og for innadvendt og så bare sitt eget lys. Derfor måtte den nye paven «som gjennom kjærlighet til Jesus Kristus, kunne hjelpe Kirken til å bevege seg ut til de eksistensielle periferiene, som hjelper henne til å bli en fruktbar mor, som nærer liv fra en søt og trøstende glede ved å evangelisere».

I latinsk – og italiensk kontekst – er ordet periferi – periferia – noe som bokstavelig talt er langt utenfor allfarvei, i randsonen, langt fra sentrum. Men det har også en tung sosioøkonomisk kontekst forstått som de som bor på grensen, som fattige arbeidere, de utstøtte, ofte immigranter. Og besøkte båtflyktningene på den italienske øya Lampedusa for å gi dem sin velsignelse og vise at han er der for dem.

Disse var Bergoglios anliggende.

I ord og handling så kardinalene en kollega som ville åpne kirken, fjerne den fra den smale sti og bringe den ut i et åpnet landskap, for å møte folket, hjorden, jordens salt, for å virke blant dem. De så en mann helt annerledes hans forgjenger, den sprenglærde tyske autokraten Pave Benedict, som med to doktorgrader og en analytisk skriftkunnskap som få andre i kirken, aldri ble folkets mann eller folkets røst – Vox populi. De så en Herrens tjener, Angnus dei, som mente alvor med å gå i fotsporene til Frans av Asissi, han som lot Den barmhjertige samaritan bære hans skjebnevalg og å elske sin skjebne – amor fati.

I lys av dette er ikke hans «radikale» valg så underlige.

Og Hans Egil Offerdal mener at Pave Frans ikke er noen blødende radikaler. «Faktum er at den nye paven står trygt plantet i det som ofte, i indre kirkelige kretser, blir referert til som «kirkens best bevarte hemmelighet», nemlig dens sosiallære», skriver han.

Men i Buenos Aires ble heller ikke Pave Frans oppfattet som noen typisk folketaler. Det er normaliteten som er det mest normale ved ham. Valget fikk den argentinske journalisten Elisabetta Piqué, en langvarig personlig venn av Paven lenge før han ble pave Frans, til å beskrive det som en «en skandale av normalitet».

«Det er dusinvis av anekdoter som later til å være sanne: han betalte hotellregningen etter pavevalget selv. Han gir intervjuer til journalister uten filter…I kurien er meningene svært delte: En venn som er teolog og meget moderne, sier «han konsulterer aldri, sier bare det han vil, og hvis han spør noen er det en argentiner. Det er mangel på respekt for vårt arbeid», skriver professor dr. philos og katolikk Janne Haaland Matlary i en kronikk i Vårt land. Hun er til daglig professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, men kanskje viktigst i denne sammenheng er hennes verv som medlem av Det Pavelige Vitenskapsakademi, hvor båre få damer blir invitert inn.

Kurien er Den katolske kirkes sentralledelse, dens «statsadministrasjon» og forvalting med rundt 500 ansatte. Kurien har fem administrasjoner eller områder: Statssekretariatet, kongregasjonene (fremme og beskytte tros- og morallæren i den katolske verden), domstolene, de pavelige råd og den økonomiske forvaltning.

Og for Kurien er Pave Francis totalt anderledes enn alle andre paver de kan huske. Mens tidligere paver hadde detaljerte dagsplaner, holder Paven seg til en håndskrevet agenda i en liten notatbok. «Dette er helt uhørt», sier en høytstående rådgiver til det amerikanske magasinet Rolling Stones, som ønsker å være anonym. Rådgivere som tidligere visste hva som foregikk må nå gjette seg frem. Vatikanets pressesekretær, fader Lombardi, sier at “tidligere kunne jeg bare spørre folk i Kurien om den daglig agenda. Nå må vi gjette oss til det. Han har en veldig fri måte å organisere dette på”, sier han, og legger til: «Jeg har egentlig aldri forstått dette stedet fullt ut, men nå er det ingen andre som gjør det heller».

-Noen maktsyke geistlige er skyldig i kaldblodig omdømmedrap på sine egne kolleger og brødre, sa Paven.

I følge innsidere går når toppbyråkratene i Kurien og venter på at det skal bli business as usual. Men så langt er det ingenting som tyder på at det skal skje. Den engelske forfatteren John Thavis, som har skrevet boken The Vatican Diaries, sier at “gjennom de 30 årene jeg har dekket Vatikanet har jeg aldri opplevd en så liten entusiasme fra den gamle garde». De kontrollerer ikke lenger spillet. Noen kardinaler går enda lenger og sier, anonymt, «at han (Paven) ikke vet hva han gjør».

Det er ikke Matlary her enig. Hun mener at Vatikanet nå har fått en overhaling som aldri før, hvor alle steiner skal snus. Ingen deler av byråkratiet skal overleve dersom det ikke er funksjonelt. Dette mener hun er krigserklæring mot kurien og italienernes årtusenlange makt i kirken. Samtidig hevder hun at denne jesuitten er en ekte jesuitt. «Han gjør som han vil, men han vet hva han gjør», skriver hun.

Kankje det var dette de sortkledde kardinalene, på tampen av livet, følte da de overhørte Pavens juletale i 2014, hvor han listet opp 15 plager (se egen sak). Her skulle man blant annet ikke arbeide for hardt, ikke planlegge for mye, ikke være rivaler eller brautende eller opphøye sine sjefer.

-Dette er temaer vi kjenner igjen hos pave Frans, og det er hans rolle å riste oss litt. Alle har godt av en åndelig ørefik av og til. Vi kan sulle oss bort i for høye bilder om oss selv og vår tjeneste, sier pater Pål Bratbak, rektor ved St. Olav domkirke i Oslo til Vårt Land.

«Tiden vil vise hvor lenge det tar før de globale markedskreftene aktivt prøver å stoppe pave Frans, eller bare begynner å ignorere ham i sine mektige medier dersom han blir for farlig for det bestående system. Uansett, omsorgen for de fattige og kampen for sosial rettferdighet har alltid vært Kirkens evangelium, helt siden Jesu tid. Med pave Frans på førstesidene er dette budskapet nå enda lettere å få øye på», skriver Offerdal.

Men å slå seg på de fattige har sin pris, selv om besøkende til Vatikanet nå ifølge The Economist legger igjen rundt 1. milliard kroner i året på billetter og relikvier. Det har fått konsekvenser for gateselgerne. “Alt denne fyren gjør», sier en gateselgere med rastafletter til Rolling Stones, «er å snake om de fattige, og da kommer de fattige turistene, som fra Argentina. De har ingen penger og bruker ingen penger. Under Pave Ratzinger kom det busslast etter busslast med tyskere. De var organisert og de brukte penger. Nå skal alle ha rabatt».