Tilbake til fortiden

Den er komprimert, litt ullen og ganske hjemmekoselig.

Det er slik Jørgen «Sissyfus» Skjulstad beskriver lyden fra en kassett (joda, kallenavnet vil bli forklart). Han er en av drivkreftene i plateselskapet Metronomicon Audio, som gir ut musikk i en rekke formater: CDR, vinyl, minnepinne – og kassett.

I det siste har det blir mer av sistnevnte. Skjulstad forteller at musikk som låter litt skarpt, for eksempel elektronika, mye elgitar eller støymusikk, kler kassettformatet godt. I musikkproduksjoner i dag etterstreber man ofte denne lyden, for at låtene ikke skal høres «for spisse» ut.

Historiske sus

Kassetten posisjonerte seg på åttitallet som et motsvar til musikkbransjen i Norge. Den var billig å lage og lett å frakte, og ble på den måten eneste aktuelle format for undergrunnsband som ville spre musikken sin til spesielt interesserte. Med egen kassettproduksjon kunne musikkmiljøer holde seg gående uavhengig av de store plateselskapene.

På åttitallet var det mer det praktiske ved formatet enn selve lydkvaliteten som gjorde at de litt over gjennomsnittlig musikkinteresserte trykket kassetten til brystet. De kunne bli kopiert en, to og tre ganger, og lyden mistet litt for hver gang.

I dag er det den hederlig historien kombinert med susing og kompresjon som gjør at kassetten er blitt et kultfenomen.

Stein, fjell og spoling

I Metronomicon gir de alltid ut musikken både fysisk og digitalt. Skjulstad sier at dilemmaet melder seg ved utgivelse av kassett med tilgang til MP3-filer.

– Skal den digitale utgivelsen ha kassettlyd eller ikke? Det blir opp til artistene. På André Borgens Todays er det digitale digitalt, men på You are here sin Mr Special er det kassettlyd over hele linja.

Så: Den «dårlige» lyden gjør kassetten bra. Men selv om kassetten ser fin ut i hylla, er den ikke en lettvint kamerat.

Skjulstad er DJ under navnet «Sissyfus», og forteller at han alltid må huske på å spole alle kassettene klare før en kveld med bare kassettmusikk. (Og her er vi ikke helt sikre, men vi antar at kallenavnet, som jo minner ganske mye om Sisyfos – du vet, han greske kisen som ble dømt til å rulle den samme steinen opp det samme fjellet dag etter dag, bare for å se den rulle ned igjen hver gang han nådde toppen – faktisk skyldes denne voldsomt krevende spolejobben, som må gjentas om igjen og om igjen.)

Da er vinylen enklere for en DJ. Vinylen er tyngre og dyrere å sende, men enklere å spille. Selv om en må telle riller, er det forholdsvis greit å sette nåla ned på favorittlåta, om hånden ikke skjelver for mye. Dette ritualet har fått mye av æren for vinylens gjenerobring av platemarkedet. Folk vil ha en følelse av nærhet til mediet, annet enn et kjapt trykk på telefonen, hevder ekspertene.

IT’s the frequency, stupid

Men det handler ikke bare om det. Unge og gamle vinylentusiaster sier at «det er mye bedre lyd» på platene de legger på spillerne sine. Likevel er det få som klarer å sette fingeren på hva som er bedre, og hvorfor. Hva gjør de svarte plastklumpene bedre på lyd enn dagens digitale formater?

Tor Harald Degerstrøm er gravør i Oslo vinylfabrikk, som skal bli Norges eneste plateprodusent. Han er i gang med å sette i stand en vinylpresse som skal betjene hele landet, slik at band og artister som vil gi ut på vinyl, skal slippe å gjøre jobben sørover i Europa.

Degerstrøm sier at man ikke nødvendigvis kan si at lyden på vinyl er bedre enn på CD, for eksmpel, men at den er annerledes, og legger seg bedre i øret. Han sier det handler om frekvensnivå, de øvre og lyse lydene ørene våre kan høre:

– Mennesker hører rundt 14000 hertz, unge kan høre opp til 18 000. På CD er aldri nivået høyere enn 22 000, mens på vinyl kan det være opp til 65 000. Det er jo tre ganger høyere enn det ørene våre kan høre, men det kan likevel merkes i musikken.

En annen teknisk finurlighet han trekker fram, er vinylplatens fysiske begrensninger og måten disse påvirker lyden på. Når man presser vinyl, må signaler under 200 hertz, altså de aller mørkeste, sentreres. Det er fordi disse kan lage resonans i pickup-armen på platespilleren, og på den måten forårsake uønsket støy.

Bassen må legges i mono, altså som ett signal ut av høyttaleren.

– Bassen beveger seg vannrett på ei vinylplate, hvis du ser for deg ei platerille som et elveleie som går fra side til side, slik som graveringsnålen gjør på ei lakkplate når den kuttes, så kan den ikke både gå til venstre og til høyre samtidig, den vil da løfte seg ut av platen.

Gravør Degerstrøm oppsummerer med denne spøken:

«Hvor mange riller er det på en vinylplate? – To, det er kun en på hver side». Med det mener han at det aldri er lov å avbryte en rille på en hel plateside, det ville fått nålen på platespilleren til å hoppe, som når man har hakk i plata. Degerstrøm sier at denne forenklingen av bassfrekvensen gir musikken en varmere og mer organisk lyd, som legger seg mer naturlig i øret.

– På CD legges bass i stereo, altså med to signaler, men basslyden er ikke retningsgivende på samme måte som andre frekvenser. Det er noe av grunnen til at den digitale lyden ofte føles kald og klinisk.

MP3 og fyfy

Når Oslo vinylfabrikk åpner, vil det bli den første platefabrikken i Norge på over 20 år. Forhandlere som selger vinyl og platespillere har opplevd en flerdobling av vinylsalget de siste fem årene. Kassettene har fått sin renessanse, selv om det er i undergrunnen.

Likevel kommer vi ikke utenom formatet som styrer sjappa: MP3. Musikkformatet ble på nittitallet utvikla med det mål for øyet å ta liten plass så det lett kunne deles og lagres på nett. I dag er MP3 det mest brukte formatet for konsumenter i Norge.

Lyden på MP3 er som lyden på kassett komprimert til å bli mindre, men på en annen måte. MP3 er komprimert ned til å ta en tiendedel av plassen, og samtidig fremstå høyere i volum. Det er kjent at jo høyere musikken høres ut, jo bedre tror vi den er. Mer lavmælte partier blir trikset opp i volum, så musikken kan trenge gjennom alt når den spilles på radio. Et eksempel på dette er reklamen på TV. Den høres alltid høyere ut enn programmet du ser på, men den er ikke høyere i volum, bare komprimert så den virker sånn.

MP3 er, selvfølgelig, ingenting for en ekte lydentusiast:

– Komprimeringen tar vekk mye av dynamikken, jeg synes MP3 er helt forferdelig å høre på i forhold til vinyl. Men så vender man seg jo til mye, sier Tor Harald Degerstrøm.

Gammel lyd: Formater som gikk ut på dato, men som sikkert snart får sin renessanse ...

Discman
NB: Holdes vannrett og helt rolig under spaserturen

Sonys første bærbare CD-spiller kom ut i 1984 og tok sakte over for kassettenes møysommelige spoling og fortvilede omgang med blyantstumper. Med Discman var det bare å smyge den lille plata inn og trykke på play, bare å huske å alltid holde den vannrett bortover gata så den ripete CD’en skulle la være å hakke. Den mobile utgaven av «the compact disc» spådde hele CD-formatets dystre framtid da den måtte bukke
under for…

Digital Audio Tape – DAT
Liten, digital – og ble aldri særlig pop

Av en eller annen merkelig grunn lanserte Sony en ny type kassett etter å ha lansert en bærbar CD-spiller. DAT-kassetten var digital, var mindre enn den analoge kassetten og kunne ta opp med både høyere og lavere samplingsrate enn CD. Den var også direkte konkurrent med begge to, og ble aldri særlig populær, også fordi musikkbransjen ikke var særlig glad i kopieringsmulighetene DAT ga.

Minidisc
Altfor dyrt for de unge, kule

MiniDisc-en, lansert av samme japanske selskap i 1992, var ment å overgå både den analoge kassetten, DAT og CD-en på holdbarhet, lydgjengivelse og opptaksmuligheter. MiniDisc-spilleren ble aldri suksess, den solgte kun 50 000 i sitt første år og nådde aldri massemarkedet. Dette var mye på grunn av at prisen var for stiv for unge trendsettere – men også at plateselskapene ikke var villige til å tilrettelegge sine utgivelser for dette formatet.

Digital Compact Cassette – DCC
Måtte se seg slått av semifloppen MiniDisc

Noen måtte hamle opp med Sonys monopol på halvpopulære mobile musikkspillere, og Philips tok jobben. DCC kom ut i 1992 og var en billigere utgave av DAT-kassetten, men måtte se seg slått av MiniDisc samme året som den nådde butikkhyllene. Alle disse fire fysiske formatene måtte imidlertid seg seg slått av MP3-filen som entret scenen på slutten av nittitallet. Apples iPod kom på markedet i 2001, og reduserte salget av MiniDisc og kassetter med 70 prosent det første året.