Dagens system er ikke rigget for å redusere langtidsfraværet

Torsdag og fredag denne uken avholdes Forskningsrådets avslutningskonferanse for 10 år med forskning på sykefravær, arbeid og helse i Bergen. Programmet har finansiert over 40 prosjekter som har blitt til artikler, rapporter og bøker - bare ikke spesielt lavere sykefravær.

For det registrerte sykefraværet i Norge er høyt sammenlignet med i andre land. Det er det mange grunner til, men man kommer ikke bort fra at det er dyrt for de det gjelder, for næringslivet og for storsamfunnet.

En rekke av Europas ledende forskere på området er i den anledning samlet for å oppsummere de viktigste funnene fra forskningen som blant annet slår fast at sannsynligheten for sykefravær øker med kompensasjonsgraden.

En av dem er seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret som peker på hvordan forskningen på sykefravær kan bidra til å endre rammebetingelsene i arbeidslivet slik at flere kommer i arbeid. Han trekker spesielt frem utformingen av sykelønnsordningen, arbeidsgivers medansvar og effekten av de forskjellige tiltakene NAV og helsevesenet bruker for å følge opp de som har blitt syke og ramlet ut av arbeidsmarkedet.

– En ting som forskningen i programmet har vist, og som er svært interessant, er hva arbeidsgivers insentiver egentlig betyr for sykefraværet, sier han.

I sitt innlegg kommer han inn på hvordan arbeidsgivere i dag er bedre tjent med å jobbe for å redusere korttidsfraværet enn langtidsfraværet, som strengt tatt er det som det vil være mest meningsfullt både for bedrifter og samfunn at man klarer å redusere. Røed mener insentivene i dagens system er feilplassert.

Mens eksempler på korttidsfravær er influensa og andre sykdommer som arbeidsgiver har liten kontroll over, er årsakene til langtidsfravær mer komplekse og består av ting som kan ha klare sammenhenger med kvaliteten på arbeidsmiljøet.

Men slik rammebetingelsene er utformet i dag; at arbeidsgiver betaler sykelønn i de første 16 dagene og ingenting av sykelønnen dersom sykdomsperioden fortsetter utover det, bidrar til at bedriftene setter inn ressurser på å forebygge korttidsfraværet, men ikke langtidsfraværet, forklarer Røed.

– Det kan være skummelt å få langstidssyke tilbake på jobben, slik systemet er nå. Risikoen kan være stor for at de blir syke igjen og da koster det bedriften en ny runde, sier Røed som frykter at systemet bidrar til å utstøte syke arbeidstakere fra arbeidslivet.

En mulig løsning, som ligger mer i politikkens sfære enn innefor forskningen, er å gi arbeidsgivere mer av ansvaret for kostnadene ved langtidsfraværet og mindre av kostnadene ved korttidsfraværet, tror Røed.

En annen side ved forskningen som Røed ønsker å fremheve, er tiltak som skal få folk tilbake i jobb fra lengre sykdomsperioder. Et eksempel er NAVs såkalte dialogmøter hvor den syke arbeidstakeren møter arbeidsgiver jevnlig.

– Vi ser at disse møtene faktisk har hatt gunstige virkninger. Men jeg tror samfunnet vil være tjent med å organisere dem på et enda tidligere tidspunkt i fraværsperioden enn vi gjør i dag, sier han.

For «Raskere-tilbake»-programmet til helsevesenet er forskningsfunnene litt mer sprikende. Tanken er at man ved å få raskere behandling også skal komme raskere tilbake i jobb. Og forskningen viser at programmet har gitt raskere behandling, men det har ikke nødvendigvis ført til at folk kommer raskere tilbake på jobben.

– Selv om man blir fortere frisk, blir man ikke nødvendigvis raskere friskmeldt, sier Røed.