– Jeg tror vår ­Herre synes jeg har vært en ­slitsom fyr å ha gående

– Hvorfor sa du ja til å stille opp her i kirken under vignetten «Min tro»?

– Rett og slett fordi jeg ble spurt av folk jeg stoler på. Jeg har ikke noe voldsomt behov for å eksponere mitt indre liv, men hvis noe av det jeg sier kan bidra til at noen på en eller annen måte får en slags trygghet i seg ... Slikt vet man jo aldri på forhånd. Men for meg har troen vært der, hele tiden.

– Hele tiden?

– Ja, faktisk har den det. Jeg vil ikke si at jeg har vært ... eller, det får være opp til Vårherre å avgjøre hvor god kristen jeg har vært. Men jeg synes ikke selv jeg har vært en staselig kristen.

– Staselig kristen, hva er det da? Sånne uttrykk er bare dustete!

– Nei, jeg kjenner da et par staselige kristne, må jeg innrømme. Men jeg har nå levd et liv. Jeg har en fartstid som levende menneske på jorden.

– Du har vært en rastløs type?

– Ja, både rastløs og rotløs. Jeg har aldri hatt noe sted å regne som egentlig hjemme. Det har jeg ikke, og det har plaget meg. Det blir mer og mer tydelig jo eldre jeg blir, at jeg aldri helt vil slå ordentlig rot. Men i den tilværelsen er det likevel en ... ja, jeg kaller det en tro. Kanskje det er å skryte, men jeg liker å tro at det er tro det er.

sxa349ca.jpg

Ole Paus (Foto: NTB scanpix)

– Hvorfor svarte du ja da Olavsfestdagene spurte deg om å skrive et helt nytt verk til temaet Mammon? Hadde ikke du sluttet?

– Jeg hadde ikke sluttet med å skrive, jeg hadde sluttet å gi ut plater. Jeg var ferdig med musikkbransjen med utgivelsen av «Avslutningen» i 2013. Men jeg er ikke ferdig med å skrive. Temaet Mammon er egentlig vanskelig å ta tak i, tenkte jeg til å begynne med. Mammon er jo blitt alles favorittfiende, til og med Rimi-Hagen holder tale i Vålerenga kirke og advarer mot Mammon. Da jeg skrev de første sangene, slo det meg at det kunne komme til å bli et spørsmål om hvor kjedelig det ville bli.

– Ikke engang politisk korrekt, men enda verre?

– Mye verre. Jeg måtte gå hakket lenger inn enn bare å advare mot grådighetskulturen. Se meg selv i dette, lage et oppgjør med meg selv og min egen unnfallenhet. Et oppgjør med alle de gangene jeg så noe galt, og ikke sa fra. Et oppgjør med min egen kultur. En kultur jeg er en del av, som jeg lever høyt på. Da begynner det å bli alvor, og det kan også engasjere andre mennesker. Hvis man tar seg selv på alvor, kan du vente at andre også gjør det.

– I trippelplaten Avslutningen har du en sang som heter «På solsiden av vulkanen». Det er et deilig liv vi lever der?

– Ja, det er der vi lever.

– Da har du sett dette før også?

– Men ikke på den måten jeg gjør nå. Før var jeg sint. Nå er jeg redd. Verden har forandret seg på de tre årene som har gått siden 2013. Den har blitt utrolig mye råere, og den stygge virkeligheten har kommet nærmere. Løgnene er blitt tydeligere.

– Snakker du om mangel på empati, kynismen i måten vi stenger lidelse ute på? Har vår reaksjon på den også blitt råere?

– For tre år siden ville det vært helt utenkelig at en norsk politiker i regjeringsposisjon forsøker å gjøre seg morsom ved å la seg avbilde i en t-skjorte hvor det står «Bon Voyage», like etter bildene av en druknet gutt som skylles i land på stranda i Middelhavet. Du håner bare ikke et barn som er druknet. Den råskapen er av ny dato, og den skremmer meg.

– Det er råskap, sa du. Noen andre ord?

– Sjofel. Feig. Det fins mange andre stygge ord. Jeg kjenner ikke Per Sandberg, det kan godt være at jeg gjør ham urett, kanskje han er en hyggelig mann, kanskje han bare forsøkte å vise en slags barsk humor. Men for meg fremsto han mer som en slags Smørbukks onde tvilling!

spa27c79.jpg

Visesangeren Ole Paus i 1971. (Foto: NTB scanpix)

– Jeg ble fortalt i dag tidlig at du mistet din mor du var fire år. Og i formiddag har jeg lest at du ble oppdratt av en ugift tante og en katolsk farmor, mens faren din reiste omkring som general eller major eller hva det var. Selv om det selvfølgelig er tragisk å miste sin mor, fikk jeg inntrykk av at hun likevel var tilstede for deg gjennom søsteren og moren hennes. I deres tro. Kan du beskrive dette med barnets blikk?

– Mye i barndommen er jo bestemmende for det som siden skjer i et liv. Som liten var jeg dårlig til beins, for jeg hadde et snev av polio. Faren min var i Tysklandsbrigaden, og det var slik mor fikk sykdommen. Mor døde av polio. Siden jeg var dårlig til beins, satt jeg mye stille og hørte på radio. Min barndoms helt het Sigvart Fotland. Organist Sigvart Fotland. Han akkompagnerte hver eneste morgenandakt. Jeg satt pal hver eneste morgen foran radioen og ventet på å høre på Sigvart Fotland. For meg ble han en virkelig helt. Far var militærattaché i Stockholm, min mor var død, og såpass hadde jeg allerede skjønt av livet, at mødre og fedre de kommer og går, mens Sigvart Fotland, han sitter der altså! Det var en sånn grunnskole for senere rotløshet.

– Betyr det at salmene festnet seg i deg allerede der?

– Jeg skrev salmer selv, jeg, som barn. Veldig ortodokse og gammeltestamentlige. Det fineste jeg visste å si, var «Vår Herre Jesu Kristi nåde». Det kommer fra morgenandakten. Jeg kunne gå rundt i timer hele dagen og si «Vår Herre Jesu Kristi nåde, vår Herre Jesu Kristi nåde». Og jeg skrev salmer. Nå husker jeg dem ikke, men jeg har liggende et par salmer som jeg skrev da jeg var fem år.

– Si litt om din tante og farmor, hva slags tro hadde de?

– Jeg vet ikke om farmoren min forlot den katolske kirken, men det tror jeg hun gjorde da hun giftet seg med bestefar. Det preget henne. Hun var fra Wien, og hun hadde med seg møblene fra Wien, svære tunge bokskap og et enormt flygel. Alt var som i Wien. Men hun gikk ikke ut. Hun leste også, snakket veldig gebrokkent norsk, men hun holdt Aftenposten, for der sto Europa-været. Når hun snakket om været, refererte hun hele tiden til været i Wien. De bodde i en blokkleilighet på Hovseter, en av de første små, kall det drabantbyene, det var bare folk fra luftforsvaret og fra andre verdenskrig som bodde der. Alt var fullstendig Wien inne i den leiligheten. Litteratur og malerkunst og musikk. Jeg vokste opp med kunstbøker og høytlesning fra Schiller og Goethe og Heine. Som barn kunne jeg si at jeg ikke ville spise skorpen rundt fiskepuddingen, for jeg hadde allerede fått nok av den fargen hos Rembrandt. Odd Nerdrum ville vært syk av misunnelse på en slik barndom!

– Et bråvoksent barn fra et virkelig møblert hjem?

– Overmøblert, vil jeg si. Men dette var snille mennesker, og til meg som var dårlig til beins, ga de hele tiden en verden hvor jeg følte at jeg var sterk nok. Det var en viktig del av barndommen.

– Denne gutten som var dårlig til beins, ble senere en rastløs vandrer. Det er jo et romantisk kunstenerideal, å være en vandrer, og du begynte tidlig å vandre for å lete etter mor, har du sagt?

– Ja, det har jeg gjort. En gang vandret jeg fra Hovseter og helt til Makrellbekken. Det tok tid. Da ville jeg flytte inn hos Torbjørn Egner. Jeg var flink til å sette mål, men jeg fant ham ikke. Og jeg ble kjørt hjem i vognen min etterpå. Sånn var barndommen. Et barn kjenner bare den barndommen det har. Og jeg var ikke noe ulykkelig barn, det var ingen trist barndom, men en barndom full av eventyr. I området der jeg vokste opp, bodde det jagerflyhelter fra annen verdenskrig, og inne i skogen bodde det krigsseilere som ikke var helter, men de bodde der, og de var snille. Karsten og Henry het to av dem.

– Og de hadde historier som du senere kunne bruke?

– Ja, jeg tenker på ungene som vokser opp i dag, de har ikke den formuen av levende historier rundt seg. Det synes jeg er leit for dem. Men jeg kan jo ikke starte en verdenskrig for å gi dem en historie.

sp96785a.jpg

Ole Paus med sin sønn i 1974, fire år etter at han bestemte seg for å satse på musikken. (Foto: NTB scanpix)

– Nå skal jeg ikke bli kvasiterapeut, men å miste moren sin og lete etter henne senere, må ha merket et barn?

– Det er sikkert mange andre her som også har brukt mesteparten av livet til å lete etter noe som ikke lenger er der, og forsøke å forsone seg med avskjeden. Det jeg synes er fint med kristendommen, er at den fornekter avskjeden. Det finnes ingen avskjed, for på en eller annen måte, på et eller annet sted, går vi igjen i hverandres tanker og følelser.

– Døden er ikke slutten?

– Det tror jeg på.

– Turte du å tro på det som barn også?

– Nei, jeg fikk én smell da jeg hørte Ole Hallesby på radioen. Jeg var en av dem som hørte introduksjonen til helvetedebatten i 1953, og den talen gjorde inntrykk. Jeg satt som jeg pleide foran radioen, mens Hallesby truet med at hvis du dør nå, kommer du til helvete. Det skremte vettet av meg å få åpnet muligheten for at min mor kanskje var i helvete og lå der og brant. Jeg hadde jo hørt gjennom hele barndommen at hun var en engel i himmelen. Hallesby kunne sikkert ha sine hyggelige stunder også, men ikke den morgenen der. Den siden av kristendommen har aldri vært min.

– Du har sluppet den?

– Jeg har stort sett sluppet den, men møtte den vidt da jeg laget sangen «Satan lever» på slutten av 1970-tallet. Det var på den tiden de drev med demonutdrivelse i Den norske kirke. En ungdomssekretær i Indremisjonen drev ut demoner av en pike på Os utenfor Bergen. Jeg er jo medlem av Den norske kirke, så jeg følte det var min kirke det var snakk om. Og jeg ville ikke ha noe av slike demonutdrivelser. Da skrev jeg en sang om dette som ble sendt i beste sendetid på lørdag i fjernsynet. Dette er lenge siden, lenge før nettet var oppfunnet, for mandag morgen var det kommet inn norgesrekord med hatpost til NRK. Jeg tror det var over 30 kilo med rent hat. Det var noe som het Den kristne seerorganisasjon som hadde klart å mobilisere brevskriverne. Jeg fikk også telefoner fra raringer som i anførselstegn ville meg vel. De leste dødsmesser og alt mulig for meg.

– Året 1991 ble en milepæl. Da sang du «O bli hos meg», «Nærmere deg, min Gud» og to andre salmer på en plate utgitt av Kirkelig kulturverksted. Det var skjellsettende for mange av oss som hørte det. Men før dette, både på syttitallet og åttitallet var du ofte krass. Du hadde Paus-posten, med knallgode satiriske tekster fra ditt borgerlig-anarkistiske radikale ståsted.

– Det var pent sagt av deg.

– Dine to første plater kom med på listen over norgeshistoriens beste plater da vi laget kåringen Morgenbladet topp 100. Men også i denne perioden hadde du ballader, ja, nærmest hymniske sanger som «Ruben bærer lyset». «Angstens kalde tid er over / noen våker noen sover / natten er underveis mot en dag // Alt forbudt skal bli forsonet / støvets barn står tornekronet.» Dette er jo simpelthen en salme allerede tidlig på syttitallet.

– Så fint at du sier det.

– Kan du identifisere deg med det?

– Ja, absolutt. Jeg har aldri ment å vende troen ryggen. Jeg tror bare at Vårherre synes at jeg har vært en slitsom fyr å ha gående.

– Nå koketterer du?

– Nei, jeg gjør virkelig ikke det.

– Du tror kanskje på Gud, men ikke at Gud tror på deg?

– Jeg er redd for det, for jeg har levd et jordeliv som til tider har vært forrykende. Nei, jeg har ikke noe å være stolt av. Jeg er ikke stolt av livet mitt. Jeg er glad i det, men ikke stolt av det. Jeg er stolt av menneskene som har befolket livet mitt. Jeg er stolt av at de har holdt ut med meg. Jeg er stolt av barna mine. Jeg er stolt av kjærligheten fra dem. Men mitt eget bidrag synes jeg er veldig lite verdt ... Jeg skulle ønske at jeg hadde vært en annen, men jeg har ikke vært det.

– Skulle du ønske at du hadde vært en annen?!

– I tunge stunder skulle jeg gjerne byttet med de aller fleste.

– Da er det snakk om en dyp selvforakt?

– Ja, det er det. Dette er virkelig helt bokstavelig, det er ikke koketteri. Jeg ser på meg selv som absolutt unnværlig.

– Unnværlig?

– Unnværlig, ja. Lett å unnvære. Hvis det er noen jeg ikke kommer til å savne i denne verden, er det meg. Ja, men det mener jeg.

– Men seriøst, det er nesten en suicidal tanke, unnskyld at jeg sier det.

– Ja, men den er det. Men der kommer også troen inn, da. Og menneskene som kommer i min vei, sånn som i dag da jeg sto utenfor inngangen her, og det kommer folk bort for å hilse og prate hyggelig, og jeg hører dem si at jeg har laget noe som betyr noe for dem. Det er jeg vanvittig takknemlig for. Men likevel ser jeg ikke at det har noe med meg å gjøre! Altså, jeg skulle ønske jeg kunne se det. Jeg skulle gjerne gitt resten av livet mitt for å ha én dag hvor jeg kunne fått lov til å gå rundt og være Ole Paus. Det hadde vært innmari tøft.

– Være som andre ser deg? Kjenne deg sånn som de andre ser deg?

– Ja. Jeg ser jo … Jeg vil jo så gjerne ... jeg vil jo forferdelig gjerne hjelpe til og være til nytte. Og gjerne skrive fortellinger og historier som gjør en forskjell i god forstand. Men det tror jeg alle mennesker vil.

– Du har jo et talent, det takker du vel din Gud for?

– Jo, nei, jeg tenker ikke sånn på det. Jeg gjør ikke det, altså. Det var jo hele tiden andre som har ment at det var noe å hente der. Du nevnte disse salmene fra 1991, det er Erik Hillestads verk, tvers gjennom. Han så noe i meg som jeg ikke så selv. Jeg ville aldri turt å gå inn og synge salmer, men Erik sa at den stemmen din, den er perfekt til å synge «O bli hos meg». For det er en sånn stemme som trenger hjelp!

– Var det også riktig tidspunkt å spørre deg på?

– Det var helt perfekt timet, for jeg var langt utenfor på den tiden. Jeg tror det var rett etter en runde med Se & Hør da jeg virkelig ble forfulgt, en kort periode riktignok, men jeg var jo også så selvopptatt at det gjorde ekstra vondt. Jeg hadde laget revyer, og det gikk veldig gærnt og sluttet med en diger gjeld, og det sluttet som en skilsmisse, og barna ble igjen skadelidende, og det var ikke veldig staselig å være meg. Jeg skal ikke si at ingenting av dette var min skyld, men oppi alt dette kom Erik Hillestad med disse salmene og spør om ikke det kunne være noe å gå i gang med, og det gjorde vi, Mari Boine, Kari Bremnes og jeg sang fire salmer hver. Det var både rart og fint å kunne bidra innenfor en sanglitteratur jeg egentlig ikke var fortrolig med, på tross av salmene på radioen i barndommen. Men Erik var fortrolig med dette, og hentet ut sangene vi skulle synge. Jeg har vært så vanvittig heldig, for folk har stadig kommet inn i livet mitt på avgjørende tidspunkt og loset meg videre på denne måten. Hvis jeg har hatt et talent for å følge opp det de kom med, er jeg takknemlig. Men æren ligger hos andre enn meg, altså.

– Nå kom jeg til noen av dine hjelpere tidligere i livet. Du har hatt gode tanter, men også hatt «onkler» som André Bjerke og Jens Bjørneboe. Da du var ung, løftet de deg på gullstol?

– Ja da, de bar meg rundt og sa at jeg var fremtiden. Ingen av oss var akkurat edru, men det var godt gjort for så fulle folk å løfte en så tynn mann som meg, skal jeg si deg. Nei, men dette startet før André Bjerke og Jens Bjørneboe, da jeg ble kjæreste med Henny Moan. Det skjedde faktisk her i Trondheim, hun spilte «Et dukkehjem» og jeg underholdt på vertshuset Grenaderen sammen med Alf Cranner. Henny og jeg ble kjærester og flyttet sammen, og André var jo tidligere gift med henne, og Jens var fetteren hans. Jeg vil aldri slutte å takke Henny Moan for at hun åpnet en helt ny verden for meg. Jeg var jo på rømmen fra et bedrestilt borgerlig hjem, mens Henny åpnet en verden som jeg overhodet ikke hadde vært i nærheten av. Hun tok meg inn i teaterverdenen, inn i litteraturverdenen, inn i musikkverdenen, og alle hennes venner ble mine venner. En vanvittig generøsitet. Hvis det er noen jeg kan takke for at livet ble som det ble, er det Henny Moan.

spa3ae2b.jpg

Pressekonferanse for Chat-Noir i 1971, hvor unge visesangere skal spille foran "den nye Sjømann-filmen" i en uke. Fra venstre Øystein Sunde, Hege Tunaal, Ole Paus med sigarett i hånden, Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen med snadde. (Foto: Aage Storløkkenn/NTB Scanpix)

– Men vi skal tilbake til salmene. «O bli hos meg» har du blitt kjent for, men jeg er like glad i din versjon av «Lær meg å kjenne dine veie». Det er et veldig alvor i måten du synger slutten på: «Lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet, som kan tusen stjerner tenne når lykkens sol for meg går ned.» Jeg la også merke til en detalj i «O bli hos meg», i andre verset synger du: «Forandrings skygge», kremt, «følger tro min vei» ...

– Du la merke til det.

– Jeg gjorde det.

– Ja, jeg følte meg veldig rammet av den linjen, «forandrings skygge følger tro min vei». Det jeg kjente best til fra mitt eget liv, var jo nettopp forandringens skygge. Jeg vet ikke hvorfor det alltid har vært sånn, men slik har det vært. Jeg tror jo at roen finnes på et annet plan. Men jeg er jo ikke ferdig med å leve dette livet ennå.

– Følg oss hjem, Ole Paus het en fin plate der Lars Lillo-Stenberg med venner synger dine sanger. Jeg er opptatt av det ordet «hjem» i dine sanger. 

– Jens Bjørneboe sa en gang at det er to ord som gikk igjen i det jeg skrev. Det var «hjem» og det var «skam». Og det tror jeg er sant, begge deler. Men man trenger ikke å være så fryktelig fornøyd med seg selv for å være til nytte for andre. I disse nye sangene handler det om å være ansvarlig for det en ser. Og det føler jeg at jeg er. Det som jeg ser omkring meg, det er mitt ansvar.

– Å si fra?

– Å si fra, hjelpe. Komme i møte på en eller annen måte.

– Det gjør du jo i tittellåten «Ubudne gjester». Hvor det handler om oss, nordmennene: Vi er de utvalgte, den store, hvite flokk.

– Han sa bli lys, og de ble ragnarokk.

– Vi har vært ubudne gjester i mer enn fem hundre år, nå står barna av våre gjerninger ved grensen vår.

– Står der og ser mot det forgjettede land, Gud slår blikket ned i skam, for Gud elsker alle, men hva hjelper det, når Guds barn ikke elsker ham. Vi var de ubudne gjestene. Vi tok alt da vi kom. Nå bites hestene. Krybben står tom.

– Hva får deg til fortsatt å tro at det hjelper å synge om dette?

– Nei, jeg gjør det først og fremst fordi jeg føler at ingen andre gjør det. Jeg synes det er en utrolig stillhet på venstresiden, og også på den siviliserte høyresiden. Det virker som alle er ute etter å forsvare Norges arbeidsplasser, overskuddet på handelsbalansen, alle verdens balanser. Forsvare oljefondet. Vi forsvarer til og med det helt ubegripelige. Norge er de facto i krig med fem land. Men det er ikke mulig å få en eneste politiker, i alle fall ikke på regjeringsnivå, til å ta ordet krig i sin munn. Du kan jo ikke reise med jagerfly inn over fremmede land og bombe dem sønder og sammen, uten i det minste å si at du er i krig med disse landene.

– Det vet i hvert fall du, med din militærbakgrunn!

– Det vet jeg med min bakgrunn, ja, det gjør jeg faktisk. De sier de er ute på humanitære oppdrag for å bringe demokrati og humanisme og sykehus og skole og lesekyndighet. Men det er grenser for hvor mye humanitet og lesekyndighet og medisinsk hjelp du kan bringe med et jagerfly. For min del er kanskje det som skjer ikke så farlig, for mitt liv er tross alt av begrenset varighet. Men jeg har barn, og de skal også få barn som skal vokse opp og overta det vi legger etter hos her nå. Og jeg er forferdelig lei av dem som lyver så hjerteløst om vår egen tid. Det er så unødvendig å lyve sånn. Reiulf Steen, som var en venn av meg, sa en gang at det verste med å lyve, er at det er så upraktisk. De burde holde opp!

– På hvilken måte er troen forpliktende for deg?

– Det skal jeg si deg. De gode kristne snakker jo mye om nådebegrep og sånne ting, men det der blir for svært for meg, det klarer jeg ikke. Jeg deler dette i to: Det som er opp til Vårherre å finne ut av, og det jeg kan klare selv. Og det som jeg kan klare selv, er barmhjertighet. Hvis jeg starter der, kan jeg i hvert fall bare gjøre begrenset skade i den tiden jeg har her på jorden.

– «Den barmhjertige samaritan» er jo en fortelling fra Bibelen?

– Sånne ting opptar meg ikke rent så lite, særlig nå som disse historiene blir mer og mer fratatt barna. Jeg synes de er en viktig bagasje. Det finnes faktisk en form for kristen barnetro som ikke lever på en celle i et kjellerfengsel. Det finnes et lys i den troen også!

– Er det i Norge stadig en sjenanse mot det religiøse språket?

– Det er så ymse. Norske artister kommer jo gjerne frem med kristendommen sånn rundt juletider, særlig når det nærmer seg konsertstart. Samtidig ser du at folk som burde vite bedre, som for eksempel Bjørn Eidsvåg, en mann som er utdannet i dette, likevel bruker hele sin kristentilværelse på å holde oppgjør med Gud!

– Fortsatt?

– Ja, er det ikke det han gjør i «Etterlyst Jesus», da? Jeg har ikke sett det, og kjenner ikke Bjørn godt nok til å ville kritisere ham ... Men jo, jeg kan kritisere ham litt. For hvis du vet hva du snakker om, bør du i hvert fall veie dine ord. Nei, det å ha oppgjør med Gud, det er jo Djevelen som har det. Jeg har da fått med meg såpass!

– Finnes det fromme mennesker du likevel ser opp til?

– Ja, det finnes mange i vår nærhet, som ambassadør Frode Nilsen. Han var et eksempel på et fromt menneske. Frode Nilsen var en norsk Schindler. Han var ambassadør i Santiago i Chile under de svarte årene med Pinochet, og klarte egenhendig å få over tusen chilenere ut fra fangehull og torturkamre og hit til Norge. Dette er en innvandring som er lite omtalt, og som var en suksess. Erling Borgen sa om Frode Nilsen at selv i badebukse ville du sett at dette var en ambassadør! Men han gjorde overhodet ikke noe vesen av sine egne gjerninger, tvert imot, han ble fryktelig brydd hvis han skjønte at noen visste om dem. Frode Nilsen var den eldste ambassadøren i Santiago, han fikk sitte ved siden av Pinochet og fru Pinochet, og konverserte høflig og korrekt med dem, snakket aldri om urettmessigheter, ikke et kritisk ord. Tvert imot, han snakket vennlig med Pinochet, men kom i løpet av samtalen inn på sine klienter som var slik en belastning for Chiles regime. Om han ikke bare kunne hente dem ut? De tilhørte jo tross alt Norge nå. Selvfølgelig, svarte Pinochet. Da gikk Frode inn i fengslene, inn i torturkamrene og bar dem ut, flere av dem. Han fikk dem til den norske ambassaden og ut av landet og til Norge. Over tusen mennesker. Han gjorde dette helt alene. Men det er ingen som kjenner Frode Nilsens historie. Han døde nå i sommer.

– Vi ble kjent med hans historie gjennom nekrologene, rett og slett.

– Han var et eventyr av et menneske. Sånne folk finnes altså her i Norge. Jeg har møtt flere av dem også etter 22. juli. På grunn av «Mitt lille land», spilte jeg på en del arrangementer etterpå, en gang ved utdelingen av en pris til disse som hentet opp barna fra Tyrifjorden. Campingturister som tok båtene sine da de hørte at det lå unger ute i vannet, de dro bare rett ut og hentet ungene. At en gal mann på den andre siden av bredden drev og skjøt, ga de fullstendig blanke i.

– De handlet på det gode instinktet?

– Ja, det ligger jo barn der ute! Vi henter dem! Det er dette jeg liker å tro er nordmannens vis. Men den nordmannens vis finner du overhodet ikke reflektert i noen regjering. Det savner jeg. Men der fikk jeg plutselig et bilde på landet jeg elsker. Når folk ser en urett, en urimelighet, noe som skjer med barna, da går de og gjør noe med det. Det er ikke verre enn det. Det jeg så da de kom frem for å få medaljen, er at dette er folk jeg har stått ved siden av på trikken, som jeg har stått i kø med på butikken. Dette er dem som Stein Mehren kaller hellige, alminnelige mennesker.

– Vil du avslutte med å lese teksten som heter «Frihetssang», som avslutter verket du skal fremføre utenfor Nidarosdomen i morgen?

– Jeg trodde aldri du ville spørre! Det kan jeg gjerne gjøre.

– I denne lyser du nærmest velsignelsen. Er du ikke selv redd for å miste troen?

– Den tanken har ikke slått meg. Karsten Isachsen, som var en rar mann og en klok mann, ble en gang spurt om hvorfor han var en så god forkynner. Da svarte han, at hvis det er sånn at jeg er en god forkynner, er det bare fordi det er så vidt jeg tror. Det er en klok manns tale, altså. Hver gang han snakket om kristendommen, var det for å overbevise seg selv.

*

FRIHETSSANG

Reis deg, min venn.

Du er fri. Du kan gå.

Alt det som kuet deg

og holdt deg nede,

er borte nå.

Reis deg og se

en dør åpner seg,

en verden av drømmer

står der klar for deg.

Du er fri

Din natt er forbi.

Men selv om den var kald og lang,

rant den ut i en soloppgang,

så reis deg, min venn,

og len deg til meg.

Menneskeheten

begynner med deg.

*

Samtalen fant sted i Vår Frue kirke i Trondheim i august, som en del av Olavsfestdagenes serie «Min tro». Dagen etter fremførte Ole Paus bestillingsverket Ubudne gjester, som inneholder elleve nye sanger om grådighet, frykt og håp.