Ledere utenfra: Maratonmannen Padman

- Hvis jeg skal bo i dette landet vil jeg lære meg å gå på ski, tenker Padman. Han drar ned på en sportsbutikk i Oslo sentrum og kjøper et par glassfiberski av merket Nordmarka. Han forhører seg med norske venner om skismøring, tar et par prøveturer på Bogstadvannet og tenker at dette går jo fint. Ikke lenge etter stiller mannen til start på Holmenkollmarsjen sammen med over 5.000 deltagere. 54 harde kilometer venter.

- Jeg hadde dårlige ski og var svært sliten. På Kikut sto to gamle gubber som tilbød seg å smøre skia mine. "Ikke gi deg, ikke gi deg", ropte karene. Etter det gikk jeg på alt jeg klarte, forteller Padman. Han brukte over seks timer før han var i mål og kom inn som nest sistemann (938 i sin klasse).

- Men jeg slo da i hvert fall en nordmann i det løpet, sier Padman og smiler fra øre til øre.

Språksterk

Vi sitter på kontoret, ikke langt fra Carl Berner i Oslo. Padman har snakket seg varm om skiløping. Det er jo ikke alle som har skiene sine stående klare på kontoret. Men det har Padman. Han viser dem frem. Klistremerket fra Holmenkollmarsjen i 1984 sitter fortsatt festet på den ene skituppen.

-Jeg bruker skia på tre, fire turer hver vinter. De funker fortsatt helt fint. Ingen vits å kjøpe nye, sier Padman. Kontoret er bittelite og overfylt. Rett inn kontordøra står en stabel med vinterdekk til bilen. Kontoret og lagret går nærmest i ett. Dette er en nærmere hundre år gammel renholdsbedrift som heter DFV Renhold (De Forente Vinduspussere) som Padman er eier og daglig leder av.

For å komme til kontoret måtte vi løpe opp trappene, halsende bak Padman. Han tar to, tre trinn av gangen som ren rutine. Kroppen er 65 år, kortvokst, tynn, gjennomtrent og seig. Styrken kommer særlig fra en rekke halvmaraton og turløp rundt om i landet.

- Du har bodd i Norge siden midten av 1970-tallet. Hvordan arter det seg å bli stadig mer norsk?

- Hvis en annen inder planlegger en joggetur og det viser seg at det like før han skal legge i vei begynner å regne, da vil denne andre inderen avlyse turen. Det gjør ikke jeg.

Padman, blant venner, heter egentlig Pudukun Kalayam Kulam Padmanabhan. Han vokser opp som den eldste av to sønner i Calicut, Kerala i Sør-India. Faren er industriarbeider og moren hjemmeværende. Gutten sliter med barne- og ungdomskolen, men kommer seg gjennom. Det er midten av 1960-tallet. Faren er aktiv i en streikegruppe og mister derfor jobben. Sønnen må prøve å forsørge familien. Padman er 16 år og drar alene nord og østover fra Kerala, opp langs kysten til Kolkata. Her tar han strøjobber som butikkhjelp og lærer seg også å jobbe lange dager som kokk og servitør. Pengene sender han hjem.

- Jeg var på en reise som tok meg India rundt. Jeg var på søken etter et bedre liv. Jeg dro til Chennai (Madras), og videre til Andra Pradesh og tilbake til Kerala. Mot slutten av 1967 begynte livet å bli stadig tristere. Jeg hadde ingen venner og lite penger. Far var fortsatt arbeidsløs. Det lille jeg tjente gjennom strøjobbene sendte jeg hjem til mamma, pappa og broren min. Familien hadde nå flyttet til New Delhi for å bo sammen med min onkel på morssiden. Tre måneder etter at de flyttet, dro jeg dit for å bo sammen med dem. Jeg fortsatte å lete etter en jobb og var heldig.

Padman får jobb som dørvakt og sikkerhetsvakt i en statlig virksomhet.

Jeg jobber dobbelt. Når vakten er over, kjøper jeg grønnsaker på markedet og går fra dør til dør for å selge dem i nabolaget. En dag møter jeg en mann som sier at han kan ordne med noe spennende i offentlig sektor. Han sier at hvis jeg jobber hardt og ærlig kan jeg oppnå alt hva jeg ønsker i livet. Men jeg kan ikke fortelle til noen hva jeg jobber med, selv ikke til min nærmeste familie.

-Jeg takker ja og begynner å jobbe ved grensekontrollen mellom India og Pakistan i 1970.

Padman utvikler helt suverene evner i språk. Han snakker godt fem forskjellige indiske språk. Det er malayalam, tamil, hindi, telungi og punjabi. Mannen er også god i engelsk og brukbar i russisk, etter å ha jobbet som sikkerhetsvakt ved den indiske ambassaden i Moskva fra 1971-75. Dette er innholdsrike år med turer til London, Øst-Berlin, Tsjekkia og Jugoslavia. Padman gifter seg i India i 1975, og nå bringer tilfeldighetene ham til Oslo og en jobb ved den indiske ambassaden. Kona får jobb på SAS-hotellet.

Løpende

Padman skal inn i det norske samfunnet. Mannen løper. Han starter grytidlig om morgen som bud for Aftenposten. Trappene går i fulle firsprang. Mottoet er: "Ta aldri heis. Hvis du kan slippe". Etter avisrunden er det tid for jobben på ambassaden. Om kveldene går han på voksengym og tar full artium. Han lærer seg norsk flytende og er lysten på en ny jobb.

Det er 1984. Padman har lang stige, nal, pusseskinn og evnen til å lære seg nye ting raskt. Han pusser vinduer i Hennes & Mauritz butikker for DFV Renhold. Det er en liten familiebedrift som får god nytte av Padman. Han er flink i språk og flink med mennesker. To år senere er Padman avdelingsleder med ansvar for 20 ansatte. Samtidig driver han og kona en indisk restaurant på Tøyen i fem år. Livet er hardt arbeid.

-Restauranten vår er også et bibliotek hvor du kan lese, slappe av og spise godt. Vi serverer hjemmelagde spesialiteter, 7 - 8 retter, mat som du ikke får noe annet sted i Oslo. Vi trives, men arbeidsmengden er for stor. Vi får problemer med å hente en kokk fra India som kan passe inn i vårt opplegg. Vi må gi opp restauranten, forteller Padman som i dag driver DFV Renhold. Hennes & Mauritz er fortsatt en viktig kunde, ved siden av borettslag og andre. Virksomheten har vært gjennom noen tøffe tak og teller nå 13 ansatte og fire millioner kroner i omsetning.

l 2006 dør eieren av DFV. Padman overtar som direktør og noen år senere kjøper han bedriften. På kontoret har han en dame som jobber til hun blir 90 år. Det er fru Bagner. Hun tilhører familien som eide bedriften fra starten av i 1918. Padman behandler henne som sin egen mor.

Vennlig, raus og omsorgsfull. Denne mannen bryr seg om det meste. Men han kan også være hard i klypa.

- Det første jeg grep tak i da jeg startet som leder i denne bedriften var de som pleide å levere egenmelding på onsdag og "tok seg fri" helt frem til søndag. Skulk er ikke moro. Det ble konflikter og enkelte måtte slutte i bedriften. Jeg er veldig opptatt av tillitt og åpenhet. Det er viktig for meg at alle som jobber her kan komme til meg, også med personlige problemer. Jeg er flink til å lytte, sier Padman. Sykefraværet i bedriften er i dag nær null.

- Fordelen med å være en liten virksomhet er at du får full oversikt over ansatte, innkjøp, kundene, alle detaljer. Kundene kan ringe meg direkte og vi kan reagere raskt når det trengs. Bedriften går i balanse, men dette er langt fra å være noen gullgruve. Jeg tar ut vanlig lønn, men det er ikke noe overskudd. Konkurransen er knallhard og prisene er hardt presset for alle som driver med renhold, forteller Padman. Han er vanligvis 11 timer på jobben hver dag. Av og til også på lørdager og søndager.

-Jeg fikk fast jobb, bolig og gode vilkår fra dag en i Norge. Jeg er derfor ingen typisk innvandrer. Jeg trodde at jeg skulle vende tilbake til India etter noen få år. Norge var alt for kaldt og mørkt. Også bor det nesten ingen mennesker i Oslo. Sammenlignet med New Dehli er Oslo en liten landsby. I starten savnet jeg de store menneskemengdene, følelsene som storbyen gir. Det er lukt og lyd og farger, det pulserende, hektiske livet. Den gangen var storbyen spennende og full av muligheter. Nå er jeg blitt mer som nordmenn flest og assosierer store menneskemengder med stress, fare, risiko for å bli ranet. Slike ting.

- Norge har forandret seg mye siden 1970-tallet. Landet har mistet sin uskyld. Noe av det som gjorde inntrykk på meg var at du ikke behøvde å låse ytterdøra og at det var lite kriminalitet. Jeg kunne dra på hyttetur i tre dager og glemme å låse døra uten at noe skjedde. Slik er det ikke lengre.

Padman har skiene sine stående klare på kontoret. Klistremerket fra Holmenkollmarsjen i 1984 sitter fortsatt festet på den ene skituppen. (Foto: Baard Fiksdal).

Dugnad

- Er nordmenn nysgjerrige på hvor du kommer fra?

- Når de hører at jeg er fra India så spør de om jeg er god på IT.

- Er du det?

- Nei, slett ikke. Jeg er en kløne på data.

- Du som er så god i språk, du kunne livnært deg som tolk i rettsapparatet og andre sammenhenger?

- Jeg har prøvd meg som tolk et par ganger. Første gang var da jeg skulle tolke for en innsatt på Ullersmo fengsel i et politiavhør. Det var veldig ubehagelig. For den innsatte ba meg på indisk å si noe annet enn det han faktisk hadde sagt. Jeg mistrivdes i denne rollen.

- Enkelte innvandrere starter egen virksomhet uten å ha tilstrekkelig kompetanse på lover og regler. Å være næringsdrivende er faktisk mer krevende enn mange tror. Mitt råd er derfor at innvandrere bør søker seg jobb et sted og lære seg det som trengs før de eventuelt starter opp for seg selv.

- Gjennomføringsevne er viktig. Jeg syns mange i dag gir seg for lett. Det er viktig å kunne gjøre feil og komme seg videre, på skolen, på jobben og i andre sammenhenger. Å ikke gi seg er veldig, veldig viktig.

Padmann har to døtre på 35 og 27 år. Den yngste datteren har tatt en master i statsvitenskap og har blant annet jobbet ved den norske ambassaden i Nepal. Den eldste har tatt psykologi og kriminologi.

-Da mine døtre begynte på St. Sunniva skole i Oslo var det viktig for meg og kona å delta på alle foreldreaktiviteter, juletilstelninger og slikt. Rekorden min er å bake 50 pepperkakehus til julemarkedet. For tiden er det en debatt i Norge om somaliere som tar sine barn ut av skolen og sender dem på lange opphold i hjemlandet for at de ikke skal bli for preget av norsk kultur. Det er en kjempetabbe. Barna får faglige hull og risikerer falle i gjennom når de kommer tilbake til Norge. De vil lett bli frustrerte og havne i en negativ spiral. Mitt råd til innvandrere er å oppsøke alle dugnader og andre sosiale møteplasser der de bor.

- Hvorfor er du maratonløper?

- Det startet på en fest. Jeg traff en indisk venn som fortalte at han hadde meldt på seg selv og to kompiser på Sentrumsløpet. Disse vennene stilte ikke opp. Neste gang kan jeg bli med, sa jeg. Året etter ringte han og fortalte at jeg var påmeldt. Jeg fikk en ukes varsel. Løpet var ti kilometer langt.
Jeg løp på under 60 minutter og var veldig fornøyd. Det fine med løping er at hvis livet går deg i mot så kan du alltid ta deg en tur. Hvis jeg er frustrert så jogger jeg. Det hjelper nesten alltid.

Dette intervjuet er tidligere publisert i boken «Ledere utenfra» av Baard Fiksdal, utgitt av NHO Service. Gjengivelsen har forfatterens tillatelse. Hele boken kan bestilles eller lastes ned via NHO Service sine nettsider.