Annonse

pliktenkaller.png

Illustrasjon. Foto: Dreamstime

Når ­plikten kaller

Professor i psykologi ved Århus Universitet, Svend Brinkmann, som i fjor skapte storm med boken «Stå imot», som var et kraftig oppgjør med selvhjelpsbøker og behovet for å realisere seg selv, mener at tiden nå er inne til å forplikte seg til annet enn seg selv. «Når vi forplikter oss til noe har vi et fundament å stå på. Men i dag blir de som står imot den evige omstillingen og forandringen som coacher og terapeuter formidler, sett på som bakstreverske«, sier Brinkmann i et intervju med avisen Vårt Land.

Kan det være slik at det nå er en gryende og økende interesse for plikten – plikten til å bidra til noe annet, noe som ikke umiddelbart gavner en selv, men samfunnet og de rundt deg? Kanskje også selve nasjonen?

Forsvaret er blant dem som i nyere tid har lagt seg i selen for å appellere til pliktfølelsen og samfunnsansvaret hos folk. Under slagordet «For alt vi har. Og alt vi er.» har Forsvaret siden 2010 drevet en omfattende (og dyr!!) omdømmekampanje med helsides annonser og filmer i alle mediekanaler. Kampanjen har vunnet en rekke priser.

Når alt er like gyldig

Bakgrunnen for Forsvarets kampanje var ifølge byrået som laget kampanjen, Ernö, en mangel på en helhetlig forståelse for Forsvarets rolle i samfunnet. «Når kunnskapen om Forsvaret er lav, øker også likegyldigheten. I dag forbinder mange Forsvaret med deltakelse i internasjonale operasjoner, som for eksempel Afghanistan, men Forsvaret er også et vern av våre viktigste verdier: Våre barn, vår natur, våre rettigheter, likeverd, demokrati, ytringsfrihet og alt som betyr noe for oss», skrev byrået. Kampanjen skulle sette Forsvaret i nytt lys og gjøre oss nordmenn mer bevisste på hvorfor vi har et forsvar.

For Forsvaret hadde støtt på noe som har ridd nasjonen som en mare de senere årene – likegyldigheten. Når alt blir like gyldig, blir ingenting gyldig som viktig. «Et viktig mål for kommunikasjonen ble derfor å relatere Forsvaret til de verdiene som betyr mest for oss. Et sterkt forsvar er ikke bare et spørsmål om militær kraft, det er summen av de holdninger og prinsipper som bor i hver enkelt av oss», skrev byrået.

Det er et økt alvor i samfunnet. En måte det kommer til uttrykk på, er gjennom en økt forståelse for profesjonalitet.

Her skal vi koste på oss et historisk tilbakeblikk. For det var nettopp likegyldighet og mangel på motivasjon omkring plikten til å verne landet, som gjorde at verneplikten første gang ble nedtegnet som lov i «Utgjerdbolken» i «Gulatingsloven» fra før år 900. Loven påbyr at «tegn og træl» skal møte ved leidangsskipet dersom en fiende angriper landet. Videre står det at alle menn, uansett stand, hadde plikt til å delta i forsvaret av sitt lokale samfunn. Den allmenne møteplikt ved fiendeangrep er også presisert i «Landsloven» som kom i 1270-årene. I dag er den allmenne verneplikten lovfestet i Grunnlovens paragraf 119, hvor det heter at: «Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om sitt fedreland, uten hensyn til fødsel eller formue.»

Forsvarets tall

Det kan synes som om motivasjonen for allmenn verneplikt er blitt svekket med årene. Verneplikten har vært noe mange rett har forsøkt å lure seg unna. Forsvarets egne tall kan imidlertid tyde på at omdømmekampanjen har hatt sin misjon. Tallene fra den årlige vernepliktundersøkelsen fra 2014 viser i alle fall at det kan være en endring på gang. Andelen som «ville avtjent førstegangstjenesten om den var frivillig» har økt siden 2010, fra 74 til 80 prosent av de spurte. Også andelen som er blitt mer positive til videre tjeneste ut over allmenn verneplikt i Forsvaret har økt betydelig.

Her kan selvfølgelig flere faktorer spille inn, som god og gratis utdannelse, og utsikter til en god og stabil jobb i et stadig mer usikkert arbeidsliv. Men det kan jo være at det også har sneket seg inn et snev av plikt i sinnet til unge mennesker? Noe som igjen kan være hjulpet frem av at særlig Forsvarets spesialtjenester har fått en mer fremskutt og synlig posisjon i samfunnet, som en følge av Norges mange utenlandsoppdrag. Å verne om og sikre våre vestlige – og norske – verdier er plutselig blitt til noe dødsens konkret.

Flere jakter på mening

– Det er et økt alvor i samfunnet. En måte det kommer til uttrykk på, er gjennom en økt forståelse for profesjonalitet. Jeg opplever at man i større grad tar inn over seg sitt ansvar overfor fellesskapet, og at aktørene i arbeidslivet utviser større forståelse for sitt profesjonsansvar, sier filosof Einar Øverenget, som har doktorgrad i filosofi fra Boston College og var med på å starte ACTIVA Humanistisk Akademi i 2000. Han arbeider med etikk- og verdispørsmål, menneskesyn og selvforståelse, og kommunikasjon i organisasjons- og lederutvikling i norsk og internasjonalt arbeidsliv.

Ironien begynner å vike for en ­søken etter alvor og ­mening

Større åpenhet og transparens i samfunnet krever en langt sterkere bevissthet omkring hva som skal til for å skape tillitsforhold til omgivelsene. Omdømmet til en bedrift skapes av de verdier folk tillegger, vurderer og bedømmer et selskap ut ifra.

Øverenget mener det er en økende forståelse for at selskaper og organisasjoner inngår i et større oppdrag hvor vi også skal levere til fellesskapet, og det er her samfunnsansvaret kommer inn. Vi betrakter oss ikke lenger bare som regulert av loven, men anerkjenner også at enhver må utøve sitt eget skjønn basert på sitt profesjonelle ansvar. Større krav om åpenhet, hvor sosiale medier er en viktig driver, vil kunne gjøre at kravet til at man også skal bidra til noe som kan defineres som en plikt, kommer til å øke.

– Samtidig mener jeg vi har lagt lillelørdag bak oss, for å si det slik. Ironien begynner å vike for en søken etter alvor og mening, og det er en tendens til at flere vil være med på å tilhøre noe som er større enn dem selv. Et ensidig fokus på jeg og meg kan oppleves som lite meningsfullt, og stadig flere viser interesse for innhold som gir livet mening. Så ja, jeg mener det er en økende meningssøken der ute, sier han.

Filosofene strides

Plikten som moralsk veileder og rettesnor har lange historiske røtter. Alle sosiale og politiske bevegelser har mer eller mindre vektlagt plikten som en del av sine oppdrag og moralske verdigrunnlag. I Norge har plikttroskap til Konge og fedreland vært en selvfølgelig del av verdigrunnlaget for så vel kristne bevegelser som arbeiderbevegelsen. «Gjør din plikt, krev din rett» var ett av de mest sentrale slagordene i Arbeiderpartiet etter andre verdenskrig. Plikten – overfor menneskene rundt deg, samfunnet, kameratene, kanskje partiet – kom først, deretter kunne du kreve din rett.

eo.jpg

Meningssøkende: – Et ensidig fokus på jeg og meg kan oppleves som lite meningsfullt, sier filosof Einar Øverenget, som opplever at det i samfunnet er en økende søken etter mening. (Foto: Anita Myklemyr)

I USA er et av de mest siterte slagordene fra en innsettelses-tale til noen amerikansk president, hentet fra den liberal-konservative katolikken John F. Kennedy, som i 1961 sa «ikke spør deg hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet». Kennedy var arkitekten bak Fredskorpset og støttet opprettelsen av Borgerrettsbevegelsen til dr. Martin Luther King. Nå vil mange sikkert si at Kennedy «Camelot» i aller høyeste grad sørget for sine private behov og mindre katolske lyster, men han la også til en større dimensjon i sin gjerning. Og blir husket for det.

I den russiske og prøyssiske overklassen sverget man i sin tid troskap til henholdsvis tsaren og keiseren. Det var et hellig bånd, som først ble opphevet da man ofret seg på slagmarken. På samme måte vil tilhengere av IS si at de har en moralsk plikt til å leve i tråd med hva de mener Koranen befaler.  

Filosofene strides

Den tyske filosofen Immanuel Kant hevdet at plikten var noe vi mennesker måtte overholde. Vår plikt var å adlyde en annen autoritet, som stammens høvding, kongen, de politiske myndigheter, loven, eller i hans tilfelle – Gud. Kant begrunnet dette med at folk selv ikke var i stand til å foreta moralske vurderinger. For å unngå kaos måtte noen andre formulere regler og normer som samfunnet kunne leve etter. Alle måtte med andre ord gi noe av seg selv for noe større. Det var bare de ytterst få som opplevde den luksusen det innebar å kunne realisere seg selv.

På motsatt side stod den russisk-amerikanske filosofen og forfatteren Ayn Rand, som hevdet at ethvert menneske bør handle slik at det lever sitt liv på en best mulig måte i overensstemmelse med sine egne evner og interesser. Hun var følgelig sterk motstander av enhver form for altruisme, det vil si handlinger som ikke gjøres med tanke på seg selv og egen vinning, men for det gode og for andre. Det var, mente hun, ikke høyverdig å gi avkall på sine verdier for andre mennesker.

Gitt at pliktfølelsen vår er på fremmarsj, kan det være verd å merke seg at det samme skjer med frivilligheten. Ifølge «Frivillig innsats i Noreg 1998–2014» fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillighet, har sansen for frivillig arbeid på tvers av politikk og religion økt med årene. Så kan man filosofere over hvorvidt plikt og frivillighet er to størrelser som står i motsetning til hverandre, eller ikke. Men begge deler dreier seg om å være opptatt av noe som er større enn en selv.

Annonse
Annonse
Annonse