Trening – en flukt fra virkeligheten

Er trening alltid bra for psyken? Eller kan alt slitet langs landeveien, i fjellsidene eller på treningssenteret også ha noe usunt over seg? Psykologinettstedet psykologisk.no problematiserer i en artikkel forholdet mellom sunn og usunn trening og påpeker at det som kalles den dualistiske lidenskapsmodellen – modellen sier at jo mer vi identifiserer oss med en aktivitet, jo mer godfølelse får vi – ikke forteller hele historien.

De viser til at Frode Stenseng, førsteamanuensis ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, har utviklet eskapismemodellen. I henhold til denne modellen vil den følelsesmessige gevinsten av trening avhenge av hvordan man bruker en aktivitet for å regulere følelser. Løper du for å oppnå godfølelsen, eller løper du for å fortrenge problemer, glemme negative ting og komme deg bort fra en vond følelse?

Gode og dårlige følelser

En studie Stenseng har gjort sammen med Joshua Marvle Phelps ved Bjørknes Høyskole, der 207 aktive personer deltok, viser til at det ikke bare er identifisering med aktivitet som forklarer hvordan trening påvirker følelsene. Det samme gjør livssituasjonen – herunder problemer i hverdagen – og personlige forutsetninger. Stenseng sier til psykologisk.no at aktiviteter man har tradisjon for å tenke på som sunne, ikke alltid bidrar til god psykisk helse. Man begynner i større grad å se at det er motivasjonen bak treningen som bestemmer om man får et godt psykologisk utbytte eller ei.

Forskning.no skriver i sin omtale av studien at den gruppen i studien som brukte trening som virkelighetsflukt på en sunn måte hadde høy score på livskvalitet og opplevde trening som en følelsesmessig opptur. Den andre gruppen – som flyktet til treningen for å fortrenge følelser, glemme negative ting og problemer i hverdagen – opplevde i større grad at treningen ga negative følelser. Stenseng antar at dette handler om at menneskene i den sistnevnte gruppen føler skam og skyld over å ha brukt mye tid på å trene framfor å få orden på ting i livet sitt.

Gir mestringsfølelse

Yvonne Kvien (30) fra Tønsberg trener for å slippe unna angst og depresjoner. Noen ganger legger hun treningen til strendene. Til steder der landskapet er åpent og utsynet vidstrakt.

– Jeg har slitt mye med depresjon og angst, og var veldig langt nede da jeg oppdaget trening som en form for terapi som faktisk virket for meg, forteller hun.

En tøff barndom skulle med årene føre til en hverdag preget av vonde minner og psykiske problemer. Hun forteller at traumer nesten har ødelagt livet hennes.

– Der har så godt som ødelagt hele trygghetssoen min. Det å kunne trene gjør at jeg får en mestringsfølelse, det gir energi og jeg klarer å motbevise angsttankene som går på at trening, og det meste annet, er farlig. Det er litt sånn «du, Yvonne, kroppen din klarer hard trening – du skal ikke dø i dag!».

Trening & terapi

Selv om Yvonne opplever at trening er den ultimate «terapi» for henne, påpeker hun at hun også går i terapi ukentlig. De er støttende til treningen, og anbefalte henne å trene lenge før hun turte å presse kroppen sin til det.

– Jeg angrer ikke et sekund på at jeg begynte å trene; det har hjulpet enormt. Likevel er det jo en forskjell mellom sunn og usunn avkobling; det blir langt mer alvorlig dersom du skyver unna problemene dine i det uendelige, uten å ta grep om det som faktisk gjør livet vanskelig, sier Yvonne, som understreker at det er viktig å ikke bare bruke treningen som en virkelighetsflukt, men å heller bruke trening som et verktøy i tillegg til annen terapi.

– Det er veldig viktig å ta imot hjelp. Det er også viktig å finne den terapeuten som passer for deg, og som du selv føler kan hjelpe. Jeg har erfart å gå til en psykolog som med sine kommentarer gjorde alt verre for meg, så her er det så viktig å være åpen om at du ønsker å prøve en annen dersom du ikke syns at den første er til god hjelp. Det er også viktig å hele veien være åpen om hva som faktisk fungerer og hva som ikke funker for deg.

Ikke unormalt

Privatpraktiserende trening- og kostholdsveileder Marit Ebeltoft, erfarer at det å benytte seg av trening som en slags virkelighetsflukt, slett ikke er uvanlig.

– Trening er som en virkelighetsflukt for de fleste av oss. Noen velger kanskje nettopp trening som en slags flukt fra hverdagen; noe man kan holde fokus på her og nå, og som tvinger alt annet til å havne litt i bakgrunnen. Det kan være uskyldige ting som husarbeid man burde ha tatt, tanker om hvordan man skal løse hverdagskabalen eller andre helt enkle, hverdagslige oppgaver man til tider ønsker å rømme litt ifra.

Både økningen av «lykkehormonet» endorfiner og det at man under trening har fullt fokus på noe spesifikt, kan gjøre at flere opplever trening som en god mulighet for virkelighetsflukt.

– Under treningen er du ofte på et tankested som er helt tomt, med ett eneste fokus; det du gjør her og nå. Treningen. Her opplever mange en slags form for frihet, sier Ebeltoft.

Ebeltoft understreker at det er stor forskjell på det å bruke trening som en form for flukt fra trivielle oppgaver og hverdagspjatt, til det å skulle skyve unna større problem som eventuelt vil kreve behandling.

– De som lider av en slags treningsavhengighet har nok lett for å bruke trening som virkelighetsflukt, da kanskje for litt mer alvorlige problemer som ofte krever behandling av profesjonelle. Man kan se at problemer i parforhold, foreldre-barn-relasjoner, mobbing, mistrivsel, kroppspress og jakten på «det perfekte» ofte har innvirkning på hvem og hvorfor enkelte velger trening som virkelighetsflukt.

Ebeltofts råd er at man må prioritere, og ikke la trening ta plassen til det som er viktig i livet, som familie, venner, arbeid eller det å ta tak i mer alvorlige problemer som angst, depresjoner, fobier eller traumer.

Gjør tankene «farligere»

Å unngå problemer i det «uendelige», for eksempel ved å flykte inn i ulike aktiviteter, er neppe noen god idé.

– Mange kan finne «lykken» i trening ved å ha et balansert forhold til det, men samtidig kan det være negativt dersom du ikke i tillegg til treningen også tar tak i det problemet som gjør at du føler det nødvendig å flykte, sier Roger Hagen, førsteamanuensis med spesialisering innen klinisk voksenpsykologi ved Psykologisk institutt ved NTNU.

– Ved å trene i stedet for å ta tak i de virkelige problemene kan du gjøre problemene større. Det er velkjent at eksponering er viktig i terapien, så ved å hele veien unngå problemet vil du automatisk gjøre tankene eller angsten «farligere» ved å fortelle deg selv at det ikke finnes rom for å ta tak i det, forteller han.

Han viser til at selv om det å bruke trening for å unngå et problem ikke vil være en særlig god idé, kan trening være god hjelp for mange.

– Hos pasienter med for eksempel depresjon er det bevist at trening eller aktivitet i det hele tatt vil være svært effektivt. Også hos mennesker med angst vil aktivitet kunne virke positivt, men i hvilken grad er usikkert.