Fra papirutgaven
Trosser smerte i joggesko
Løpesesongen er for alvor i gang, og det blåses støv av joggesko rundt om i hele landet. Men få er skrudd sammen som Jon Geir Iversen og Alf B. Dahl. De løp pilegrimsleden til Santiago de Compostela som 19 maratonløp på 19 dager.
Millioner av mennesker har trasket av gårde langs den kjente pilegrimsleden «El Camino», fra Frankrike på tvers gjennom hele Spania til Santiago de Compostela. Vi snakker 80 mil. Om noen har jogget det meste av veien, sier ikke statistikken noe om. Men å løpe distansen i form av 19 maraton i løpet av 19 dager etter hverandre, er det ingen som har funnet på. Bortsett fra Jon Geir Iversen og Alf B. Dahl fra Tromsø. Og her er det ikke noen vågale 20-åringer vi har med å gjøre. Jon Geir er 55 og Alf er 60 år.
Men så er de ikke noen hvem som helst heller: Jon Geir vant i 2014 NM i maraton i klassen 50-54 år og Alf tok gull i klassen 55-59 år i 2011. De fikser begge en maraton på rundt 2 timer og 55 minutter.
Overmannet av tristhet
Alf B. Dahl følte seg nesten litt trist der han satt. Visst var han sliten og støl i kroppen etter å ha gått de 800 kilometerne sammen med kona. De hadde brukt 45 dager. De snakket sammen om alt de hadde opplevd. Alle menneskene de hadde møtt, all den storslagne naturen, kornåkrene, vinrankene, de imponerende katedralene, herbergene de hadde overnattet på og alle de spanske kafeene de hadde besøkt. Visst var det verd strevet. Men Alf følte seg likevel trist denne siste dagen. Grunnen var at det hele var over. 45 dager med innhold og nye opplevelser, og nå seg tomheten inn over ham. Merkelig.
Det var da det kicket for ham, eller rettere sagt, det var da tanken dukket opp: Det måtte da være mulig å løpe den veien han nå hadde gått? Tanken slapp ham ikke. Han kontaktet sin gode venn, Jon Geir Iversen. Så var de to om den halsbrekkende planen.
– Jeg har jo hørt om mange som løper maraton eller andre løp, og kombinerer det med å samle inn penger til et godt formål. Ingen ting er bedre enn å kunne kombinere noe en er interessert i med å gjøre noe nyttig for andre, forklarer Alf. Han har i mange år vært en støttespiller for Kirkens Bymisjon, som syntes ideen var passe crazy. Men det var ikke dem imot at de to løperne ville be næringslivet om sponsing og at alle pengene skulle gå til bymisjonen.
Kamskjellet er et symbol på dåpen og oppstandelsen, som er knyttet til Jakob (den eldre), Jesu disippel. Langs pilegrimsleden fram til Santiago de Compostela viser skjellene vei. Foto: Dreamstime
En halv million
De satte seg en halv million kroner som mål. Lokalavisen ble kontaktet, og dette var såpass uvanlig at de fikk et pent oppslag. Så var det å ta kontakt med bedriftene, og responsen var upåklagelig. De nådde målet raskt, uten et eneste gnagsår.
«Lår og leggmuskler fikk så mye juling at vi nesten skrek i nedoverbakkene»
Jon Geir og Alf la seg ikke akkurat i hardtrening forut for galskapen. De løper stort sett hver eneste dag året igjennom, med unntak av litt sykling og skigåing når forholdene ligger til rette for det. Men denne vinteren fikk Jon Geir problemer med akillessen. Fra september til april kunne han ikke løpe. Han måtte sykle, gå på ski, svømme, drive styrketrening og traktere romaskinen. De var lenge i tvil om foten ville bli bra nok til at han kunne delta, men de tok sjansen.
Santiago de Compostela-katedralen i nordvest-Spania er et yndet pilegrimsmål. Katedralen er bygget over det som regnes for å være graven til apostelen Jakob den eldre. Foto: Anita D. Berfjord
Den 27. mai snørte de på seg joggeskoene og satte i gang. Det ble full krise nær sagt fra første dag. Den første etappen på 42,2 kilometer går over Pyreneene og ned på andre siden i Spania, 1815 høydemeter stigning og 1165 meter nedover.
– Lår og leggmuskler fikk så mye juling at vi nesten skrek i nedoverbakkene i dagene som fulgte. Det var en sjokkartet opplevelse. At det skulle bli så ille, hadde vi ikke sett for oss, forteller de.
Så kom varmen
Så kom varmen, over 30 grader i skyggen. Det tappet veldig på kreftene, og utmattelsen som fulgte varte i flere dager. Men verre skulle det bli. Den syvende dagen fikk Jon Geir betennelse i høyre legg etter passering av 23 kilometer. Han presset seg igjennom både åttende og niende etappe, men da sa kroppen stopp. Han måtte oppsøke lege i Leon. Legen mente det eneste som nyttet var seks uker hvile.
Jon Geir var i ferd med på gi opp. Men en leges råd er ingen lov. Dessuten var begge løpernes koner med på reisen, og de ivret for at Jon Geir skulle trosse legens råd og la dem forsøke å fikse foten hans i løpet av noen dager. De sørget for store mengder isposer, kompresjonsstrømper, kaldtvannsbehandling og massasje. Da det var 14 kilometer igjen av 13. etappe, gjorde Jon Geir et forsøk på å løpe igjen. Det gikk. Fra da av løp han de resterende etappene, og kom seg i mål.
– De fleste etappene var harde, opp og ned hele tiden. Det som holdt oss oppe, var alle som hadde støttet oss i forkant og som fulgte oss hver dag via Facebook. Det var en veldig oppmuntring. Vi hadde satt oss et mål, og det var mange som trodde på oss. Vi var besatt på å gjøre alt som sto i vår makt for komme i mål.
Klare rutiner
Det kreves systematikk for å kunne gjennomføre et slikt opplegg. Jon Geir og Alf sto opp mellom seks og syv hver dag. Det var gjerne i god tid før frokostserveringen startet, så det ble til at de spiste på rommet – stort sett havregryn som basis. Drikkesekken med energibarer, bananer, penger, toalettpapir, mobil og GPS ble gjerne gjort klar kvelden før. De hadde med seg fem par sko og diverse treningstøy beregnet på ulike forhold.
Før klokken åtte hver morgen var de i gang med løpingen.
De stoppet kort for å drikke hvert tyvende minutt og tok noen få minutters spisepause hver time. Den raskeste etappen gikk unna på fire og en halv time, mens de brukte seks timer på de lengste etappene.
Det er ikke mange, om noen, som løper El Camino. «Caminoen skal gås, ikke løpes», fikk de høre noen ganger fra de over 5000 de passerte på turen. Noen vandrer med stav og i grå, middelalderske klær. Jon Geir og Alf foretrakk lett treningstøy i sterke farger.
Pilegrimsveien «El Camino» har sin opprinnelse fra 800-tallet og hadde sin storhetstid på 11–1200-tallet. Foto: Dreamstime
Forvirrede hunder
Noen av dem som ble mest forvirret av de to joggende tromsø-væringene, var hunder de møtte langs veien. Det er tusenvis av dem. Hundene er vant til at folk kommer gående, men da de to løperne kom farende vekket det hundenes jaktinstinkt. Heldigvis fikk Jon Geir og Alf litt etter litt grepet på hvordan de skulle roe ned en fartsforvirret hund.
«Det skjer noe med en når en blir satt ut av den daglige settingen over så lang tid.»
– Vi merket etter hvert godt den fysiske belastningen vi utsatte oss for. I perioder var det blytungt, og de siste to etappene var et slit uten like. Men da det bare var noen få kilometer igjen før vi nådde den mektige katedralen, var vi yre som guttunger. Latteren satt løst, humøret var på topp, og den entusiastiske velkomstkomiteen gjorde målgangen til en stor opplevelse.
Basale behov
– Hva slags tanker gjør en seg underveis?
– Enten man er en vanlig fotturist eller løpere som oss, er vi sammen om en fysisk anstrengelse. Når en bare går og går, time etter time, dag etter dag, blir mat og drikke, en seng å sove i og gode sko å gå i veldig viktig. Det handler om å konsentrere seg om basisbehovene ved å være menneske.
– Går folk i sine egne tanker eller prater de i vei?
– Det varierer. Folk er forskjellige og behovene er forskjellige. Mange vandrer rolig og går i egne tanker. Når en bare går og går, og slik sett har tid i massevis, tenker en kanskje dypere og annerledes. Og mange blir også mer åpne. De deler tanker, opplevelser, drømmer og lengsler med andre. Det skjer noe med en når en blir satt ut av den daglige settingen over så lang tid. Perspektivene på livet blir annerledes.
– Herved er turen anbefalt, men det holder kanskje at man tar beina fatt og lar løpeskoene bli igjen hjemme?
– «El Camino» er en opplevelse. Folk får ta seg fram i det tempoet de ønsker. Å sette seg i bevegelse er det som teller.
