bnp

BNP er misvisende for grønn ledelse

I dagens kvotesystem forblir grønn verdiskaping et spill om BNP, om kostnad-nytte analyser det enkelte land utarbeider. Vi må komme videre, og finne andre mål for grønn vekst enn BNP.

Publisert Sist oppdatert

SYNSPUNKT: John Maynard Keynes (1883 -1946) var en stor britisk økonom. Han regnes gjerne som grunnleggeren av makroøkonomien med sitt berømte verk The General Theory of Employment, Interest and Money fra 1936.

I sine grunnleggende økonomiske teorier om betingelser for likevekt i økonomien, peker han på problemet med brutto nasjonal produktet (BNP) som målestokk for ledelse mot en sunn og stabil økonomisk utvikling. I sitt hovedverk beskriver han problemet med BNP slik: «Å grave et tilfeldig hull (to dig a hole) i jorden, betalt av oppsparte midler, vil øke, ikke bare sysselsettingen, men også den reelle nasjonalinntekten av varer og tjenester» – altså BNP. Så legger han til: «Det er urimelig at et samfunn skal være tilfreds med et slikt tilfeldig sløseri…» – som å grave uproduktive hull i jorden.

Keynes mener at slik hullgraving, det vil si unyttige tiltak, ikke må ses på som verdiskaping, men i stedet som noe negativt og som bør trekkes fra BNP som en minusfaktor. Keynes utfordrer dermed gjengse ledelsesprinsipper.

Miljøødeleggelser og klimaendring var ikke tema på Keynes’ tid, men han ville nok i dag ha snakket om «miljøødeleggelse» som en faktor i samfunnsøkonomien – og bedriftsøkonomien. «Å grave unyttige hull i jorden» – i dag ville Keynes kanskje ment at det handlet om å ødelegge våre økosystemer og vårt klima – er skadelig, unødvendig og katastrofalt for oss alle og også for økonomien. BNP vokser, men den gode leder ser misforholdet.

Men hvordan så måle hva som er miljøødeleggende og hva som ikke er miljøødeleggende i økonomisk forstand? Hvordan måle verdien av miljøskadelige klimainngrep som man avstår fra å gjøre og som ikke bidrar til BNP, samtidig som konkrete miljøtiltak iverksettes og skaper økonomisk vekst, og slik blir en del av nettopp tradisjonell BNP?

Eller i vår sammenheng; hvordan måle verdien av hva som er «grønn verdiskaping», det vil si et «BNP – grønn» til forskjell fra annen verdiskaping – et «BNP – grå»?

Grønn politikk og grønn ledelse dreier seg om tiltak mot klima- og miljøødeleggelse. Historisk er BNP et mål på mengde produsert kommersielt, og ikke på frivillig arbeid og produkters kvalitet.

Det vi kaller grønn verdiskaping, som for eksempel produksjon av fornybar energi og CO2 fangst, er en del av et lands BNP. Men medregnet blir ikke det som kalles negative beslutninger, det vil si beslutninger som av en eller grunn innfører lovgivning som avviser visse typer farlig og miljøskadelig produksjon.

Det gjelder for eksempel beslutninger av typen «ikke olje- og gassutvinning i Barentshavet/regionen», slik sterke miljøorganisasjoner og miljøaktivister går inn for. Lykkes de, vil tiltaket ikke bidra til BNP, fordi det er en negativ beslutning, Vedtaket betyr «ikke-produksjon» og at samfunnsøkonomisk «verdiskaping» målt som BNP derfor i tradisjonell forstand uteblir. Internasjonalt utløser negative grønne beslutninger, som betyr forbud mot visse typer ressursutnyttelse, oftest fordelingskonflikter – gjerne med interesser som ønsker vekst i BNP.

Petroleumsutnytting i de arktiske delene av Barentshavet vil bidra sterkt til lands BNP, men være en alvorlig trussel for miljøet. Konfliktene er store og svekker forutsetningene for grønn politikk i området.

I dagens kvotesystem forblir grønn verdiskaping et spill om BNP

Ordningen med internasjonal handel med grønne klimakvoter forsøker å gjøre noe med fordelingsproblemet og konsekvensene av negative beslutninger. Opplegget går ut på å utjevne kostnadene mellom bevaring og utnyttelse. Altså utjevne konsekvensene av bevaring og negative beslutninger som i utgangspunktet ikke bidrar til landets BNP, og inngrep og virksomhet som motsatt gir gevinst og tilskudd til BNP i det landet som kjøper kvoter.

Én klimakvote er rett og slett en tillatelse til å slippe ut ett tonn CO2 i atmosfæren i et land, mot at utslippet på en eller annen måte reduseres tilsvarende i et annet land til en avtalt pris.

I praksis går det ut på at rike land betaler til fattige land for et antall klimakvoter som de kan benytte, mot at det fattige landet forplikter seg til ikke å gjøre inngrep som overgår kvotene.

De rike utslippslandenes klimaskadelige virksomhet bidrar til vekst i BNP. Det får ikke de fattige landene som må unngå miljøskadelig virksomhet, bare en økonomisk kompensasjon knyttet til klimakvotesystemet. Dette skjer på et område hvor mange rike land i Vesten er sterkt engasjert, for eksempel i å hindre nedhogst av tropisk regnskog i Brasil og Indonesia. Tett regnskog absorberer mengder av CO2, og er slik et positivt klimatiltak.

I dag er klimakvoter handelsprodukter som legges ut på det globale markedet, hvor prisen er avhengig av tilbud og etterspørsel. Beslutninger om ikke å bygge ut Arktis for oljeutvinning kunne i prinsippet bety at det ble solgt klimakvoter som Kina ønsket å utnytte økonomisk. Kina kunne iverksette klimaødeleggende virksomhet tilsvarende kvotene og betale prisen. Det ville bety et lite bidrag til norsk nasjonalinntekt og BNP tilsvarende salg av kvoter Mens det i prinsippet vil skape vekst i kinesisk BNP.

Rike land som ønsker en grønn politikk frykter kostnadene og de varierende prisene som kvotesystemet innebærer, mens utviklingsland frykter for færre arbeidsplasser, stagnasjon og fortsatt underutvikling. De sist nevnte land beskylder de utviklede land for å betale seg ut av miljøproblemet de selv har skapt som følge av den industrielle revolusjonen. Dette er forhold som gjør oppnåelse av internasjonale grønne avtaler så vanskelige.

I dagens kvotesystem forblir grønn verdiskaping et spill om BNP, om kostnad-nytte analyser det enkelte land utarbeider. Vern gir ikke noe umiddelbart bidrag til BNP fordi det dreier seg om kvalitet og det som kalles negative beslutninger. Utviklingsmessig består kampen om å bli vinner eller taper sett i forhold til dette BNP – slik som Keynes betvilte for mer enn 70 år siden.

Derfor er ledelse og globale miljøforhandlinger så vanskelige. Nasjonale og regionale strategiske interesser står mot hverandre, fordi ingen vil bli tapere i bekjempelsen av klimatrusselen og økoproblemer. En lovende Paris-avtale om en slik bekjempelse ble undertegnet 2016. Den største miljøsynderen – USA – er nå i diskusjon med seg selv om landet skal avvise avtalen.

Vi må komme videre. Grønn ledelse må finne andre former for måling av gode tiltak enn BNP.

Noralv Veggeland

Foto

(Foto: HiL)

SYNSPUNKT. Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer.


Powered by Labrador CMS