Gahr Støre tvinges til å låse politikken

For to uker siden låste Arbeiderpartiets sentralstyre en viktig del av partiets oljepolitikk for de fire kommende årene.

Denne uken bestemte sentralstyret at partiet skal gå til valg på 15 milliarder kroner i skatteøkning.

Dessuten ble det klart at Ap kommer til å omgjøre tvangssammenslåinger av kommuner, dersom partiet får regjeringsmakt til høsten.

Arbeiderpartiets programprosess

Disse sakene kommer jeg tilbake til, men først litt dveling ved Arbeiderpartiets programprosess.

Alle partier skal på sine landsmøter senere i vinter og i vår vedta programmet for den kommende stortingsperioden – fra 2017 til 2021.

Det vanlige er å la en egen programkomité forberede arbeidet, men slik gjør man det ikke i Ap. Der er det sentralstyret som legger frem forslag til program.

Det er riktignok nestleder Hadia Tajik som har ansvaret for programprosessen, men hele partiledelsen hefter for det som er foreslått.

Konsekvensen er at delegatene på Aps landsmøte i praksis er mer bundet enn utsendingene på de andre partienes landsmøter.

Det sier seg selv at det er lettere å stemme ned en programkomité enn en samlet partiledelse.

I Arbeiderpartiet kan vi derfor med ganske store sannsynlighet regne med at de standpunktene som nå fortløpende legges frem fra programkomitéen/sentralstyret faktisk blir partiets politikk. Og det skjer uten at det har vært en organisert debatt i partiet om de ulike programformuleringene.

Stor kontrast

Kontrasten til Høyres prosess er stor. Der har lederen for programkomitéen, statsråd Torbjørn Røe Isaksen, gjort det klart at han ønsker uenighet og debatt.

Målet var at Høyre-medlemmene skulle være så uenige at de ble innkalt til NRKs Dagsnytt 18 for å duellere.

I striden om eggdonasjon har komitéen valgt ikke å mene noe i det hele tatt. Her skal debatten gå ubundet og fri frem til landsmøtet i begynnelsen av mars.

I en viss grad er de ulike programprosessene et resultat av posisjon. Et parti med regjeringsansvar blir så disiplinert og så presset av hverdagens problemstillinger at den interne debatten lett dør ut.

Da er det nødvendig å stimulere en friere tenkning. Opposisjonspartier, derimot, kan leke seg med store uforpliktende tanker i mange år – noe som lett kan forårsake et behov for å samle trådene tidlig.

I hvert fall gjelder det for Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet. Nesten uansett hva han og Ap gjør, svarer politikerne på høyresiden med en eller annen henvisning til at han vingler.

Frp-leder Siv Jensens svar på Aps forslag om å øke skattene var at dette var «det eneste området hvor han ikke vingler». Ap er alltid for høyere skatt.

Da kommunalpolitisk talskvinne Helga Pedersen i starten av uken fastslå at Ap vil oppheve tvangssammenslåinger av kommuner, kom det vinglepåstander fra alle kanter.

Landsmøtet i 2013 gikk inn for å bruke tvang i enkelte situasjoner, mens landsmøtet i 2015 knesatte frivillighetslinjen.

Påstandene om vingling kan være så usanne eller sanne de bare vil. Uansett har de ført til at Aps sentralstyre presser igjennom flere saker fortere enn opprinnelig tenkt.

Det gjelder spesielt for striden om olje- og gassaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Der har partiet vært splittet i mange år, og i det siste halve året har det vært en tiltagende diskusjon.

De fleste regnet opprinnelig med at den skulle gå helt til landsmøtet 20. til 23. april. Før jul bestemte imidlertid Ap-ledelsen seg for at den ikke kunne vente så lenge. Usikkerheten om hva partiet sto for nøret oppunder vingle- og seminarpåstandene.

Dessuten var motstanderne av olje- og gassaktivitet på offensiven og ledelsen fryktet at oljetilhengerne skulle bli fullstendig overkjørt.

Det ville vanskeliggjøre den kommende valgkampen der Ap skulle kjøre beinhardt på at de er flinkere enn regjeringspartiene til å bekjempe arbeidsledigheten.

Høyre og Frp ville bare svare med at det er de to partiene, og de alene, som er villige til å satse på fortsatt vekst i Norges viktigste næring.

Kompromiss

Derfor kom kompromisset som innebærer at det sørligste området skal åpnes for konsekvensutredning. Om det viser seg forsvarlig å lete etter olje og gass, skal et nytt Ap-landsmøte gi endelig klarsignal.

AUFs leder var den eneste som stemte i mot kompromisset i sentralstyret. Det betyr at AUF i tiden som kommer vil kjempe intenst for å få et absolutt nei til utvinning utenfor Lofoten, men at alle andre i partiet ganske sikkert vil slutte opp om ledelsens forslag. Saken er avgjort.

Kompromiss er det også blitt om skattepolitikken. I Arbeiderpartiet har det alltid vært uenighet om valgtaktikk og skatt.

Noen mener at det ikke er mulig å vinne valg, dersom man går inn for å øke skattene. Det var derfor Jens Stoltenberg allerede i 2003 tvang igjennom det rødgrønne skatteløftet som skulle vise seg å bli gjeldende i åtte år.

Som kjent ble skattenivået stående på 2004 nivå. Problemet med et slikt skatteløfte er at man da får mindre penger å rutte med i velferdspolitikken.

Spesielt i kommunalpolitikken, der man ikke har et oljefond, gjelder det. Det var derfor Oslo Ap gikk inn for eiendomsskatt i lokalvalgkampen i 2015. Man trengte pengene for å kunne satse mer på eldreomsorg og barnehager.

I Oslo vant Ap makten men det er ulike oppfatninger internt om det var på grunn av eller på tross av løftet om å øke skattene.

Nå har sentralstyret bestemt at det faktisk er mulig å vinne valg selv om man lover velgerne økte skatter. Men bare til en viss grense. Partiet skal bare hente inn igjen to tredjedeler av de skattelettelsene som den blå-blå regjeringen har gitt de siste årene.

Arveavgiften skal heller ikke gjeninnføres. Sentralstyrets kompromiss er slik at både høyresiden og SV raser – noe som er en indikasjon på at det er godt, og at det vil bli stående etter Ap-landsmøtet i april.

Enda en spennende debatt er avsluttet før den riktig kom i gang – av partilederen som har ry på seg for ikke å skjære igjennom.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.