Annonse

tc24d3e1_1.jpg

FJERN DEBATT? Fire av disse ni er ifølge VG både ytterliggående og virkelighetsfjerne.  Foto: NTB-scanpix.

I VG er fire av ni partier ytterliggående

KOMMENTAR:

VGs politiske redaktør Hanne Skartveit har skrevet om «protestvalget», og setter alle partier til venstre for Kristelig Folkeparti i båsen «ytterliggående og virkelighetsfjerne».

Ap slipper dog unna den beskrivelsen med et nødskrik, da de tidligere har vist seg noenlunde styringsdyktig.

Skartveit begrunner sin analyse med at både Ap, Høyre og Frp har gått ned på meningsmålingene.

Det er bare delvis rett. Poll of Polls legger ut gjennomsnittet av alle nasjonale meningsmålinger. Og ifølge årets målinger fram til og med 22. august, var dette ståa:

Ap har gått kraftig tilbake på gjennomsnittet av alle meningsmålingene hittil i år. Høyre har holdt seg noenlunde stabilt, mens Frp har styrket seg noe. Sp har gått kraftig fram, og også SV kan notere seg for pen framgang. KrF og Venstre har gått tydelig tilbake mens MdG og Rødt har gått kraftig fram.

Men det er på bakgrunn av meningsmålingene at Skartveit advarer folket:

«Det ser altså ut til at vi står midt i en protestbølge. Den skyller over den vestlige verden. Det interessante er at det hos oss er det ytre venstre som vokser – koblet med et populistisk distriktsopprør».

 

Hvem er så disse protestpartiene som skyller over oss?

Rødt er raddis. Ingen tvil om det. Men partiet har tidligere vært innom Stortinget, med Erling Folkvord, etter valget i 1997. Vi overlevde det også. De gjør det bra på målingene nå, noe de har gjort rett før valget flere ganger tidligere også. At de kommer over sperregrensen, er foreløpig lite sannsynlig. Men det bestemmer verken undertegnede eller Hanne Skartveit.

Miljøpartiet de Grønne er en del av en global bevegelse. I mange land i Europa har de grønne partiene lenge hatt tung politisk innflytelse. Den grønne bevegelsen kom seint i gang i Norge, og det vil ikke være noen overraskelse om MdG gjør det bedre i år enn for fire år siden, da de fikk inn en enslig Rasmus Hansson på Stortinget. Det skulle egentlig bare mangle. Hvis de ikke gjør det bedre ved årets valg, har partiet gjort en dårlig jobb.

Både SV og Senterpartiet har sittet i regjering i åtte år før dagens regjering kom til makten i 2013. Man kan gjerne mene at de var til mer bry enn nytte, men de klarte uansett ikke å bryte ned samfunnet.

«Velferdssamfunnet har aldri vært truet ved noe regjeringsskifte», skriver Skartveit.

Underforstått – det kan det være nå.  

Men det jeg ikke skjønner er hvordan SV og Sp er ytterliggående protestpartier, mens Fremskrittspartiet framstilles nærmest som noe «sentrumsnært og moderat».

At Frp ikke er «ytterliggående», forklarer Skartveit med at de sitter i posisjon

Den største protestbevegelsen vi har sett globalt de siste par årene, kommer fra høyresiden. 

Jeg er enig med Skartveit i at vi har unngått de verste utslagene av denne «bevegelsen» her hjemme. Og det kan vi langt på vei takke Frp for. De har tatt opp i seg mange av de sinte og frustrerte til høyre for Høyre. Og det er betryggende at Frp har klart å holde stand som eneste reelle alternativ ytterst til høyre. Flere har forsøkt seg, men foreløpig ser vi ingen Sverigedemokrater, Sannfinner eller noe Nasjonal Front her hjemme.

Men Frp vokste fram som et protestparti, og i denne valgkampen har de gjort sitt ytterste for å minne velgerne om at de ikke har blitt helt gråfalmet etter fire år i regjering. Det avfeier Skartveit med at Frp nærmest bare flørter litt med kjernevelgerne sine.

«Våre kaotiske debatter om innvandring og integrering er uttrykk for en dyp underliggende uro. Da blir det lett for de virkelighetsfjerne partiene med de lettvinte løsningene», skriver hun. Dette gjelder altså både Rødt, SV, MdG og Sp – men ikke Frp?

At Frp ikke er «ytterliggående», forklarer Skartveit med at de sitter i posisjon. Hadde Frp vært i opposisjon, hadde det vært andre boller. De har «roet seg» i regjeringskontorene, forklarer VGs politiske redaktør.

Men det samme gjaldt vel for både SV og Sp når de satt i regjering? I SV så ble fotfolket så forbanna at de demonstrerte mot sin egen regjering fordi de mente SV ikke var til å kjenne igjen.  

Det virker som om politikken ikke er nok. Man må ta mannen, hele organisasjonen, og velgerne i samme slengen

Skartveit prøver seg også med å karakterisere SV-leder Audun Lysbakken som en «erklært marxist». De som husker tilbake til 2009 kan nok erindre at Lysbakken ble konfrontert med ungdommelig politisk iver da han skulle inn i regjeringen. Han hadde skrevet noe om «nødvendigheten av en revolusjon» i et studenttidsskrift i 2002.

Man kan mene hva man vil om Lysbakken, men så veldig revolusjonær er han nok ikke lenger. Jens Stoltenberg – som en gang var motstander av Nato… – skriver i sin selvbiografi at Lysbakken var en positiv overraskelse. Han var både pragmatisk og politisk dyktig, mener Natos generalsekretær.

Poenget er at VG prøver for hardt, når de skal forklare hvorfor folk ikke bør stemme på SV, MdG og Sp. Det virker som om politikken ikke er nok. Man må ta mannen, hele organisasjonen, og velgerne i samme slengen.

For eksempel har Sp, ifølge Skartveit, «vokst seg stort på en distrikts-populisme». Men at Sp «vinner» på å snakke om sentralisering, er ikke noe nytt. For hva var hovedargumentet til Sp den gangen de nesten fikk 17 prosent av stemmene? Sentralisering. Lokaldemokratiets endelikt.  All makt skulles flyttes til Brussel og Oslo. Senterpartiet gjorde sitt beste valg noensinne i 1993, noen måneder før folkeavstemningen om EU. 16,8 prosent kunne Sp notere seg for.

SV gjorde også et svært godt valg den gang (7,9%), men nådde sin foreløpige topp i 2001 med 12,5 prosents oppslutning – da var det som skoleparti SV vant nytt terreng. Nå ligger de an til 5-6 prosent. Hvorfor er det så mye farligere?

Om KrF ikke greier sperregrensen på 4 prosent, vil det være et virkelig skrell – det har aldri skjedd

Det vil verken være en katastrofe eller noe unikt dersom SV kommer over sperregrensen på 4 prosent i årets valgkamp – det har de gjort ved hvert eneste valg siden 1969.

Venstre, som Skartveit også frykter kan bli tatt av protestbølgen, har derimot vært under sperregrensen flere ganger enn de har vært over i samme periode.

Senterpartiets vekst det siste året er sterk, men ikke så veldig overraskende, da partiet ved dette valget har flere «by mot land»-saker å spille på.

Men om KrF ikke greier sperregrensen på 4 prosent, vil det være et virkelig skrell – det har aldri skjedd. Sammen med Ap, er det Krf som kan føle krisestemningen.

Skartveit framholder i sin kommentar at vi tradisjonelt har vært gode på kompromisser i Norge. Det har Frp vist i regjering, påpeker hun.

Men, ærlig talt, det har jammen SV og Senterpartiet gjort også. De spiste kameler til middag og kompromisset hver dag i åtte år – akkurat som dagens regjeringspartier gjør. Det har jeg lest i VG.

SV er blitt mer radikale i opposisjon. Og Sp er blitt enda mer distriktspopulistiske, mener Skartveit.

Jepp. Du trenger ikke grunnfag i statsvitenskap for å forstå at de aller fleste partier er «mer radikale» i opposisjon. De fremmer sine egne, partipolitiske standpunkt med mye større tyngde, enn hvis de er en del av en samarbeidsregjering.

Men virkelighetsfjerne og ytterliggående?

Ser vi på de partipolitiske utspillene hittil i valgkampen, så er vel Frps utspill vel så «radikale og virkelighetsfjerne» som SV sine? Eller som Senterpartiets sine, for den saks skyld?

SV har foreslått å forby utbytte for private barnehager.
Sp har foreslått å oppheve tvangsammenslåing av 11 kommuner.
Frp har foreslått å fengsle alle asylsøkere som har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse.

SV vil ha gratis skolemat.
Sp vil ha norsk ost.
Frp vil ha aktiv dødshjelp.

Alle tre er mot EU. Og det valgløftet kommer garantert til å bli innfridd.

 

Annonse
Annonse
Annonse