Erna Solberg

Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre og statsminister Erna Solberg.

Kampen mot forventningene

Meningsmålingene tyder på at Erna Solberg blir høstens valgtaper, men det er Jonas Gahr Støre som settes i det skarpeste søkelyset. Årsaken er at de to i like stor grad måles opp mot forventninger som mot faktiske resultater. Enn så lenge, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

Forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Les flere av hans politiske analyser her.

POLITISK ANALYSE: Torsdag morgen brukte NRKs politisk kvarter sin sendeflate på å få tre kommentatorer til å analysere Jonas Gahr Støres svake og sterke sider. Utgangspunktet var hans oppsummerende pressekonferanse senere på formiddagen og de dårlige meningsmålingene. Kontrasten var stor til NRK-sendingene tirsdag – der politisk kvarter dreide seg om noe annet, og der Erna Solberg fikk snakke relativt uimotsagt i syv minutter i Dagsnyttatten før hun ble utfordret og vurdert. I Dagsrevyen fikk hun også god tid til å bortforklare en ubetenksom uttalelse fra formiddagens pressekonferanse, som forøvrig ble sendt direkte.

Her skal det ikke påstås at NRK behandler statsministeren og utfordreren ulikt. Slike vurderinger må gjøres over lengere tidsspenn – i tillegg til at det er umulig å lage presise måleinstrumenter for hvordan mediene behandler partiene og politikerne. Ulikebehandlingene denne uken er likevel illustrerende for den totale mediedekningen akkurat nå. Spørsmålene til Ap dreier seg ofte om hvorfor partiet gjør det så dårlig, og om Senterpartiet er i ferd med å stjele alle velgerne deres. Spørsmålene til Høyre og regjeringens representanter er også kritiske, men det er veldig få som rettes direkte mot statsministeren.

God jobb

Forutsetningene tatt i betraktning har Erna Solberg kanskje gjort en god jobb, men meningsmålingene viser, tross alt, at hun kommer til å mislykkes med sine viktigste prosjekter. Hun kommer ikke til å klare å bryte forbannelsen med at de regjeringene der Høyre er med aldri klarer å sikre gjenvalg, og hun klarer ikke å samle den borgerlige blokken. Dersom man i tillegg tar med at partiet høyst sannsynlig vil få en dårligere oppslutning enn i valget for fire år siden, og at regjeringspartiene samlet kommer til å gå enda mer tilbake, er det ikke så mye å juble for i Høyres Hus.

Jonas Gahr Støre, derimot, ligger an til å bli statsminister. Dersom hans parti ikke faller ytterligere på meningsmålingene vil han også få et bedre valgresultat enn i 2013. I de siste 30 årene har partiets oppslutning svingt mellom 24 prosent og 36,9. En oppslutning på 32 vil være på det jevne, og det viktigste for Ap er uansett å komme i regjering. Partifellene kommer til å være rimelig fornøyde.

Mye kan endres

Slik ser det ut nå. Mye kan endre seg til valgdagen. En av årsakene til at de som faktiske er tapere og vinnere på forsommerens meningsmålinger ikke behandles som det i mediene, er at usikkerheten i år er større enn før. Det har aldri tidligere vært fire partier i reell kamp mot sperregrensen og det innebærer at marginale endringer i partioppslutning kan føre til store forandringer i maktforholdene på Stortinget.

Systemet med utjevningsmandater og sperregrense er såpass komplisert at det er nødvendig med et par forklarende setninger. Sperregrensen på fire prosent bestemmer hvem som skal nyte godt av de 19 utjevningsmandatene som fordeles etter at 150 representanter er valgt direkte fra fylkene. Utjevningsmandatene gis til de partiene som har flest ubrukte stemmer – altså stemmer som i det direkte valget ikke har gitt noen mandater. I praksis fører dette til at de minste partiene som kommer over sperregrensen får de fleste utjevningsmandatene. Men de må dele. Jo flere av dem som kommer over 4 prosent, jo færre mandater blir det på hver.

I år er oppmerksomheten knyttet spesielt til Venstre og SV, fordi de utkjemper det som i sportsspråket kalles en seks poengs-kamp. Hvis Venstre får 3.9 prosents oppslutning og SV 4.0, mister ikke bare den borgerlige blokken fem-seks utjevningsmandater, den kan også regne med at mange av disse mandatene tilfaller SV på den andre siden av blokkgrensen. Rundt ti mandater kan bli flyttet fra den ene blokken til den andre som en følge av marginale endringer i velgeroppslutningen.

Erna Solbergs statsminister­autoritet bygges nå på at hun har klart å håndtere de vanskelige økonomiske tidene. Hun ser ut som en suksess fordi alle skjønner at det kunne ha gått verre.

Dette er den viktigste årsaken til at det ikke finnes noen kommentatorer i dag som slår fast at regjeringen sitter på oppsigelse, selv om gjennomsnittet av meningsmålingene i hele år har vist nettopp det. Til alt overmål må man ta hensyn til at Krf også ser ut til å kjempe mot sperregrensen og at MdG kan komme sterkt i sluttspurten og kan konkurrere om de samme utjevningsmandatene.

Usikkerheten om hvordan utjevningsmandatene kommer til å fordele seg kommer til å vare helt til valgnatten. Dersom det ikke viser seg tydelige trender på meningsmålingene innen september, er det da all grunn til å tro at forventningene til partiene vil spille en enda større rolle enn vanlig.

Og det er forventningene om at Ap skulle ha gjort det enda bedre som gjør det så vanskelig for Jonas Gahr Støre. I høst lå partiet jevnt over fire prosentpoeng høyere på meningsmålingene enn nå. I tiden etter at Støre ble valgt til Ap-leder noterte partiet titt og ofte 40 prosent på målingene. På den tiden var partiet fullmobilisert – det betyr at en veldig stor andel av de som tidligere hadde stemt Ap sa at de ville stemme på partiet igjen. Ap-sympatien var antagelig i stor grad en effekt av at samarbeidsproblemene mellom regjeringen og Krf/Venstre viste seg for fullt høsten 2014 og at regjeringen la frem et budsjettforslag som ble sett på som dypt usosialt.

Etter den tid har mediene vent seg til samarbeidsproblemene på borgerlig side. I tillegg har oljeprisen falt kraftig. Krisen i oljenæringen brukes nå for alt den er verdt av regjeringens talsmenn og -kvinner. Det går knapt en dag uten at velgerne minnes om at denne regjeringen ble rammet av den største økonomiske krisen i nyere tid, at den har klart det og at alle piler nå peker i riktig retning.

Budskapet ser ut til å synke inn. Erna Solbergs statsministerautoritet bygges nå på at hun har klart å håndtere de vanskelige økonomiske tidene. Det er forståelig, og tilsvarende det som skjedde med Jens Stoltenberg etter finanskrisen i 2008. Rarere er det at Solberg kanskje også får stor sympati fordi hun har klart å få regjeringen til å overleve på tross av at hun har basert seg på tre partier som ofte har satt egeninteressen foran regjeringens interesser.

Hun ser ut som en suksess fordi alle skjønner at det kunne ha gått verre.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Powered by Labrador CMS