Ren Høyre-regjering rykker litt nærmere

ANALYSE Etter påske gjenstår det fortsatt tre partilandsmøter, men det som måtte være av spenning om fremtidige regjeringskonstellasjoner ble utløst på forrige helgs Venstre-landsmøte i Ålesund, selv om det helt til valgdagen kommer til å være masse spekulasjoner om hvem som vil være sammen med hvem.

Det viktigste budskapet fra nesten alle partier nå er at det er valgresultatet som avgjør om man skal gå inn i forpliktende samarbeid og eventuelt med hvem. Gjør SV et kanonvalg, kan partiet kanskje forsøke å presse seg inn i regjering igjen. Dersom partiet bare kommer så vidt over sperregrensen på fire prosent, vil det heller stå utenfor. Hvis Fremskrittspartiet gjør det bra og på alle måter blir vesentlig større enn Venstre/Krf, er det utenkelig at statsminister Solberg vil kaste partiet ut av regjering for i stedet å ta inn mellompartiene i et blågrønt alternativ.

Vippepartier

Den aller mest avgjørende usikkerheten er selvfølgelig hvordan velgerne fordeler stemmene mellom blått og rødt. Valgresultatet kan føre til at vi ikke får noen reelle vippepartier.

Usikkerheten burde strengt tatt ført til at regjeringsspekulasjonene ble lagt på is. Hvorfor ikke bare vente å se? Svaret er at diskusjonene og antagelsene om hva som skal skje etter den 11. september, kommer til å påvirke det som skjer på selve valgdagen. Venstre er det beste eksemplet. Dersom Frp-fiendtlige velgere tror at Trine Skei Grande til syvende og sist kan støtte en ny Høyre/Frp-regjering, stemmer de kanskje Ap, SV eller MdG i stedet. Dersom de Ap-fiendtlige tror at distrikts-representantene i Venstre kan åpne for å støtte Jonas Gahr Støre, stemmer de heller på Høyre. For ikke å snakke om at et av Venstres store håp for valgdagen er at moderate Høyre-velgere gjør som i 2005: Stemmer Venstre for å få partiet over sperregrensen og således sikre en fortsatt borgerlig regjering. Forutsetningen da er at de er helt sikre på at Venstre ikke hopper over til den andre siden.

Nesten sikre

Slik det ser ut etter Venstres landsmøte, kan de være nesten, men ikke helt sikre. Landsmøtedelegatene vedtok nemlig en uttalelse som ikke tar tydelig stilling til hva som skal skje, om førstevalget ikke lar seg innfri. Dersom det blir umulig å få til en blågrønn (Høyre, KrF og Venstre) regjering etter valget, er det i praksis opp til den nye stortingsgruppen å bestemme hva de skal gjøre. De må forholde seg til en landsmøteuttalelse der det er ramset opp en del politiske krav som må innfris fra den nye regjeringen, men disse kravene er såpass rundt formulert at de helt sikkert kan tolkes som en støtte til både det ene og det andre. I hvert fall må man anta det etter en fireårs periode der Venstres ledelse har definert Frp som et langt mer klimavennlig parti enn Ap.

Det fiffige poenget er at spørsmålet om sperregrensen også spiller inn på diskusjonen om hva en fremtidig Venstre-gruppe vil mene. Blir Trine Skei Grande fra Oslo og Abid Raja fra Akershus de to eneste representantene på Stortinget, er det sannsynlig at de vil gå inn i en regjering med Høyre og Frp. Venstre hadde i perioden fra 2001 til 2005 to stortingsrepresentanter og tre statsråder – noe som etter valget i 2005 ble oppsummert som en suksessoppskrift.

Sperregrensen

Kommer Venstre over sperregrensen på fire prosent, er det helt tilfeldig hvilke fylker som blir representert i stortingsgruppen – noe som igjen har stor betydning for samarbeidsspørsmålet. Kommer Sveinung Rotevatn fortsatt inn fra Sogn og Fjordane, vil han antagelig gå for regjeringssamarbeid med Høyre og Frp, mens det kan komme representanter fra andre fylker som heller vil alliere seg med KrF og bruke en eventuell vippemakt til å innsette Jonas Gahr Støre som statsminister.

Venstres stortingsgruppe er suveren, men den kommer ganske sikkert til å legge vekt på hva landsstyret også mener. Og der er det for tiden klart flertall for å holde seg på borgerlig side. Nestleder Terje Breivik fikk bare en tredel av stemmene da han på et landsstyremøte i mars argumenterte for å kopiere KrFs uttalelse – den som utelukker Frp-støtte og åpner for en Ap-regjering.

Ikke blokkskifte

Legger man sammen avstemningen i landsstyret, uttalelsen fra landsmøtet og Venstre-strategenes håp om å få Høyre-velgere til å redde dem på valgdagen, ender man opp med at partiet med meget stor grad av sannsynlighet vil opptre slik at det ikke åpner for et blokkskifte. Det igjen øker sannsynligheten for at Høyre kan ta et valg partiet slett ikke ønsker.

Erna Solberg har alltid sagt at hun vil regjere med alle dem som vil være sammen med henne. Hun, og folkene rundt henne, er skeptisk til å danne en ettpartiregjering. Høyre regner fortsatt med at de over tid kan tvinge Venstre med i en regjering sammen med Frp. Venstre, derimot, må vise sine velgere at det gjør alvor av ambisjonen om å få til en blågrønn regjering. Da blir det logisk å gjøre det som Trine Skei Grande sa i et VG-intervju rett før landsmøtet, men som hun senere trakk tilbake: Bruke makt.

Årsaken til at Skei Grande trakk tilbake sine uttalelser forrige helg, var at hun under landsmøtet ikke ville profilere seg som motstandere av Erna Solberg og Siv Jensen. I dagene etter valget må hun imidlertid det. For å få Høyre-ledelsen til i det hele tatt å tenke på å kaste ut Frp, må Venstre vise at det mener alvor. Etter denne fireårsperioden holder det ikke med krasse ord. Det er bare handlinger som gjelder.

Venstre kan rett og slett bli tvunget til å lage regjeringskrise. I en slik situasjon må Erna Solberg velge mellom det som for henne er tre onder. Gi makten over til Ap, danne en blågrønn regjering som vil ha usikkert parlamentarisk grunnlag fordi et vraket Frp blir en upålitelig støttespiller, eller danne en ren Høyre-regjering som kan skaffe flertall fra sak til sak i Stortinget – oftest med de borgerlige partiene, men av og til også med Ap.

Slik det ser ut nå er det tredje ondet antageligvis det som gjør minst vondt.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.