Annonse

chuck.jpg

Chuck Berry gratuleres med 60 årsdagen av sin største fan, Keith Richards fra The Rolling Stones. Foto: AP / Jeff Roberson / NTB Scanpix

Tidenes mest nyskapende artist

«Jeg ville at han for én gangs skyld skulle få spille med et skikkelig band», sa Keith Richards, etter at han hadde samlet det som kunne krype og gå av toppmusikere til Chuck Berrys 60 årsdag i 1986. Da ble mesteren feiret på scenen i hjembyen St. Louis, med bandkolleger som nevnte Richards, Eric Clapton, Johnnie Johnson, Linda Ronstadt, Etta James, Robert Cray, Julian Lennon, Steve Jordan med flere.

Før dette hadde Chuck Berry reist rundt i årtier med to kofferter: Én til gitaren og den andre til lønna for spillejobbene. Han hadde blitt lurt tidligere, og tok ingen sjanser. Etter noen ubehagelige episoder i det segregerte USA på 50- og 60-tallet, valgte han å bli en ensom ulv, og ordnet alt alene. Bandene han spilte med var ofte lokale, sammenraskede grupper, som sjelden fikk vite hva som skulle spilles før Berry entret scenen. I Norge kunne New Jordal Swingers-sjef, Eigil Berg, berette om hvordan dette føltes:

«Bak scenen pakket han opp gitaren og ga oss korte instruksjoner på hvordan han ville ha ting. Når han gir tegn med beinet ut til siden, etterfulgt av tramp ned, bør det være bråstopp fra kompet, ingen trommefills. Og solopartier fra musikerne ber han om med blikk og gestikuleringer. Her gjaldt det tydeligvis å være på tå hev absolutt hele tiden.  Før vi gikk på scenen prøvde jeg meg på det samme som Springsteen hadde spurt ham om da han var i samme situasjon – om hvilke låter han hadde tenkt å spille, og svaret var det samme: – We’re going to do some Chuck Berry stuff!»

Ingen Chuck – ingen Beatles, Beach Boys eller Stones

Få kan sies å ha vært like innflytelsesrike på populærmusikken som Chuck Berry. Det var han trolig ikke særlig bevisst på selv. De fleste forbinder Chuck Berry med en bestemt type gitarriff, der to strenger benyttes samtidig – Udødeliggjort i klassikere som Johnny B. Goode, Roll Over Beethoven, Too Much Monkey Business, Maybellene og en rekke andre låter. 

Men Berry var en skikkelig luring. Det var hans den gang faste pianist, Johnnie Johnson, som plukket opp disse dobbeltstrengsriffene fra jazzmusikken (sjekk ut Louis Jordan), og overførte dem til piano. Berry likte det han hørte, og oversatte dem sporenstreks til gitar. Med sin Gibson ES-gitar og en Fender-forsterker ble cocktailen fullendt.

cb.jpg

AP Photo /James A. Finley / NTB Scanpix

Selv om Berry sees på som gitarhelt nummer én hos de fleste rockere, var det rockepoesien som bidro til at barrierene ble brutt. Det var nemlig vanskelig for en svart artist å slå igjennom i USA på 50-tallet. Genistreken til Chuck Berry var at han tok utgangspunkt i det hvite publikummet, og skrev om ting som opptok dem. Disse emnene skulle bli historier også i de fleste artisters låter i tiår fremover – faktisk er de det ennå: Biler, damer, veier, den amerikanske drømmen, sex (ofte forkledd i musikalske eller automobile metaforer) og dansing.

Elvis fikk æren av å gjøre rock'n'rollen populær hos massene, men det var aldri noen tvil om hvor den kom fra. Lyden, gitaren, band-soundet, tekstene og hele pakka kom fra Charles Edward Anderson Berry. Det skjønte Muddy Waters, bluesgiganten som hørte Berry i konsert – og som anbefalte Leonard Chess i Chess Records å signere ham så raskt som mulig. I 1955 spilte han inn sin første låt: Maybellene – en låt som i utgangspunktet handler om en bil, men som bak koder og metaforer godt kan beskrive andre ting som de unge er opptatte av.

Chuck Berry har ikke gitt ut en eneste plate siden «Rock It» i 1979. Da jeg sist snakket med sønnen hans Charles Berry II, som var gitarist i sin fars band de siste årene, fortalte han at faren hadde spilt inn ny plate – 89 år gammel. Han fortalte også at den kommer til å overraske mange. 

Chuck Berrys liveopptredener de siste årene imponerte ingen musikalsk. Timingen var borte, gitarspillet var i beste fall rustent og mannen selv bar preg av å ha levd et langt liv. Likevel var konsertene en happening – først og fremst fordi historiefortelleren fortsatt levde i beste velgående. Han hadde fortsatt formidlingsevnen og en solid porsjon sjarm og karisma.

Ingen band har spilt inn flere coverversjoner av Chuck Berry-låter enn The Beatles og The Rolling Stones – to av verdens største band gjennom tidene. Amerikas største band, The Beach Boys, baserte hele grunnlaget for sitt sound samt sine tekster og tematikk på Chuck Berry.

Nå er mesteren borte. De fleste av arvtagerne også. Men musikken og tekstene lever fortsatt.

Annonse
Annonse
Annonse