–Jeg måtte lære å spille gitar på ny

Walter Trout ble født i New Jersey i 1951, og som 12-åring fikk han en konsert og et møte med Duke Ellington i fødselsdagsgave av foreldrene. Senere ble det konserter med Ray Charles og James Brown.

Han har blitt reddet to ganger her i livet, første gang av Carlos Santana, senere av fansen, herunder norske fans.

– Hi Tove, sier han mellom to låter fra scenen under Notodden Blues Festival. Walter Trout er omringet av Billy Gibbons fra ZZ Top og Steve Lukather fra Toto, med flere. Bandkonstellasjonen i Telemark skal senere vise seg å få 22 sider i Guitarist Magazine under tittelen «How to play BADASS BLUES».

Walter Trout tilbringer deler av året med sin danske kone i Danmark, der de har kjøpt en leilighet. Den amerikanske bluesrockeren oppholder seg også mye i Norge, og har gode venner her. Han har vært alvorlig syk, men fansen samlet inn penger til levertransplantasjon. Det bidrar til at han takker hver og en av oss for livet.

Men dette er ikke bare en historie om å overleve.

Kjente ikke igjen kona

– Da jeg ble medlem av Canned Heat trodde jeg man måtte lide for å spille god musikk - og dø ung, sier mannen som har fått sin egen stjerne på «Walk of Fame» på torget på Notodden.

Walter Trout ser ut som han har beina på jorda. Han virker ikke stresset, til tross for en 45-minutters forsinkelse. Forsinkelsen skyldes at han tar seg tid, god tid til å snakke med folk, som om hver og en har reddet livet hans. Han forteller dem at hvert menneske som donerer kan redde åtte liv.

I august var gitarguruen, som skulle være hovednavnet til Notodden Bluesfestival året før, tilbake på scenen - med en delvis norskfinansiert lever.

– Ja, jeg måtte lære å spille gitar på ny. På grunn av ting jeg gjorde mot meg selv utviklet jeg en leversykdom, sier han åpent.

– Jeg fikk også en hjerneskade og kom til et punkt hvor jeg verken kjente igjen kone eller barn.

Med tilpasset gitar

Nær-døden-opplevelsen har skapt en ny livsgnist i Walters blues, og her i Norge har han spilt både i Harstad og Tromsø etter comebacket på Leadbelly- festivalen i Royal Albert Hall.

Trout som har fått tilpasset gitaren slik at den henger med vekten på motsatt skulder, forteller at han valgte å starte turneén kalt «I’m Back» i Norge fordi hans venn Finn-Ero Bustadmo (nestleder i Harstad kulturhus) arrangerte en støttekonsert.

– Vi, jeg og kona Marie, ble så rørt av den norske fansen.

Gi - og ta imot

Walter Trouts danske kone og manager, Marie Brændegard Trout, har vært en støtte av stål. De møttes i sin tid over et blikk, han på scenen, hun på gulvet. «Du kommer til å flytte til USA og vi kommer til å bli gamle sammen», sa han. Og slik ble det. Nå har de to voksne sønner og en ungdom.

Marie Trout blogger, og har ikke utelatt mye når hun har skrevet om mannens sykdom. Hun har beskrevet frykten, motgangen, nedturene, håpet – og det som blir et eget språk blant nære: om blodoverføringer, blodverdier, mat via sonder og komplikasjoner.Nå er paret beskyttere for «Organdonation - ja tak» i Danmark, og tar med seg oppfordringen når de reiser rundt på turné.

– Ett menneske kan redde åtte liv, sier Walter Trout.

I september feiret ekteparet sølvbryllup på samme sted som de møttes for 26 år siden, i Holstebro i Danmark. Marie har, som Walter Trout, fått ny innsikt etter sykdomsperioden og skriver om det i sosiale medier. Og noen ganger er det de små tingene det handler om. Som vennligheten hun opplevde en morgen da en mann holdt døren åpen for henne. Hun gjengjeldte det ved å la ham slippe foran i kaffekøen og konkluderer: Det gikk opp for meg at det handler like mye om å kunne ta imot som å gi.

Carlos Santana

Bakgrunnen til Walter Trout er kjent og strekker seg over fem tiår og 20 album. Med fortid i John Mayalls Bluesbreakers fra 1985, Canned Heat i 1981, hos Big Mama Thornton og som gitarist for Lee Hooker testet han ikke grensene bare rent musikalsk. Han har prøvd livet som hjemløs, og rusbruken førte til at Carlos Santana tok ham for seg. Året var 1987:

«Du er i et kjent band, spiller med John Mayall, du har en gave, men er en full kødd.»

– Han var sammen med meg i tre dager og vi snakket om livet; at alle har en plikt til å bruke og utvikle talentet sitt for å gjøre verden til et bedre sted.

«Wastin´ Away»

Mannen som sitter her fremfor meg har opplevd å miste 60 kg, han har stått på dødens terskel, han har mistet den han var og han har lært seg alt vi tar som en selvfølge på nytt. I låten «Wastin’ Away» beskriver han hvordan han så en annen i speilet. Sykdommen forandret ham ikke bare innvendig; ytre sett så han ut til å forsvinne.

– Du mistet deg selv, men har du også funnet en ny deg?

– Jeg fikk et nytt perspektiv på livet. Før ba jeg fuglene utenfor vinduet holde kjeft, nå begynner jeg å grine. Jeg fortalte min kone at alt jeg skrev ble klisjéer. Hun ba meg skrive ned hva som hadde skjedd. I løpet av fem timer skrev jeg seks låter til albumet «Battle Scars». På to dager var albumet ferdig.

Fremdeles bringer låtene ham tilbake til tiden på sykehuset, der den tidligere store mannen ble matet via en sonde.

– Jeg trengte terapi da jeg kom ut av sykehuset, men fikk den via musikken. Jeg blir opprørt, må ta en slurk vann og fortelle meg selv at jeg kom igjennom det. Skal musikken ha substans må du leve og føle den mens du opptrer. Jeg vil synge om saker og ting som gjør meg opprørt, sier Trout, som legger til at det å skrive låter ikke er en opplevelse som gir ham glede.

– Det gråtes under prosessen, ja.

Foto

Da Walter Trout fikk sin stjerne på Notoddens «Blues Walk of Fame» takket han for oppmerksomheten, men også for at han i det hele tatt kunne komme, ett år senere enn planlagt. (Foto: Tove Andersson)

Stjerne i marmor

Walter Trout har i høst stått på scenen med Supersonic Blues Machine i Telemark, en amerikansk powertrio, for anledningen bestående av kjente soloartister som Robben Ford, Steve Lukather og Billy Gibbons. Publikum ble vitne til en spilleglede og gitarbonanza av de sjeldne; enkelte kalte det et minne for livet.

Walter Trout selv kom til Telemark med utmerkelsen Song of the year og Rock Blues Album of the Year samt det nye albumet «Alive in Amsterdam», men felte likevel en tåre da han ble æret med en stjerne i marmor på Notoddens «Blues Walk of Fame».

Han trodde aldri han skulle bli over 30 år gammel, men det går mot 30 års jubileum og nye Norgesbesøk. Og han har mange å takke, sier han. Bluesartisten Curtis Salgado, inspirasjonen bak karakteren til Belushi i filmen Blues Brothers, hadde gjennomgått en transplantasjon 10 år tidligere og tok kontakt. Det var han som fortalte Marie Trout om mulighetene for operasjon i Omaha, Nebraska.

– Kona og barna så å si dro meg ut av sykehussenga og satte meg på et fly. I Los Angeles er det 18 prosent sjanse for å bli operert i tide. I Nebraska, der de ikke har et like stort behov for organer, har man 82 prosent sjanse for å overleve.

Det reddet livet hans.

– For 15 år siden var det legene som valgte kandidater. Nå er det utarbeidet en modell basert på blodprøver – ironisk nok er det slik at når du er så langt nede at du må bytte blod, går scoren ned og du er ikke lenger på toppen av ventelisten. Selv om du står på dødens terskel slik jeg gjorde.

Sluttet med dop

9. juli 1987 var siste gang han dopet seg. Da forsto han at han ikke behøvde å ha demoner i seg for å spille bra, noe han formidler videre til sine tre sønner, som alle er musikere. Ifølge Trout var det John Mayall som lærte ham at han kunne oppnå å ha familie fremfor å leve som en forstyrret galning. Nå spiller Mayall boogie woogie på Walters «Battle Scars».

– Jeg husker at du fant fram en stol for å sitte ned for å spille under en konsert i Oslo.

– Ja, det tok noen år før det ble virkelig ille, men på Rockefeller i Oslo hadde jeg problemer med svimmelhet. Den gangen innså jeg ikke at det var begynnelsen på leverproblemer, men nå vet jeg at det var et forvarsel. I was fucked up.