Barn blir sjelden involvert i foreldremekling

Peder Kjøs, kjent for nordmenn flest som psykologen NRK-serien «Jeg mot meg», disputerte nylig for doktorgraden på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Temaet var obligatorisk foreldremekling i høykonfliktsaker.

Kjøs har jobbet mye med dette terapifeltet, og opplever at barna blir usynlige for ham.

– Jeg har tenkt på hvordan vi kan bruke barna i en terapeutisk tankegang ovenfor foreldrene, sier psykolog Peder Kjøs.

– Lurt å involvere barna

Som en del av FORM-prosjektet til professor Odd Arne Tjernsland, har Peder Kjøs studert et representativt utvalg på 154 foreldremeklingssaker, hvorav 38 av dem er høykonfliktsaker. Gjennom lydopptak fra møtene har han dannet seg et bilde av hva som fungerer og ikke fungerer i foreldremekling. En gjennomgående trend er at de færreste velger å ta barnas stemme med til vurdering når de skal ta en avgjørelse om veien videre. Deres ønsker kommer sjelden frem under meklingssamtalene.

– Det ser vi i veldig liten grad, og når jeg har gått inn i forskningen tenker jeg det kan det være lurt å involvere barna. Det kan få foreldrene til å fokusere på det som er best for barna. I diskusjonene om barnets beste blir de veldig foreldrefokuserte, sier Kjøs.

Har rett til å bli hørt

Én time foreldremekling er obligatorisk for alle par som står midt i en skilsmisse eller samlivsbrudd hvor barn er involvert. Det er mange spørsmål de skal ta stilling til i den videre fasen av livet. Hvor vil barna bo? Hva passer best i forhold til skole og venner? Hva kjenner de selv at de vil? Vil de bo mest hos mor eller far?

Kjøs mener at en større involvering av barna i meklingsprosessen kan gjøre at fokuset flyttes til deres behov i første omgang, deretter til foreldrenes hensyn.

– Når barna selv får uttale seg tar man veldig mye mer hensyn til dette, da blir det ikke sånn at foreldrene kan krangle om det som er best, og da blir det ikke så mye personangrep. Man kan tenke at barnas rett til å bli hørt er viktigst, og så kommer alt om foreldrene i neste omgang, sier Kjøs.

Han understreker at det først og fremst er en juridisk rettighet i henhold til FNs barnekonvensjon at barn har rett til å bli hørt i saker som angår dem selv.

– Og det blir de i liten grad i norske meklingskontorer. Hele meklingsfeltet består av folk med helsefaglig bakgrunn, ikke så mange med juridisk bakgrunn, men barnets beste er egentlig et verdibegrep, så det er foreldre og dommer og barnevernet som eier begrepet barnets beste, sier Kjøs.

På Barne- ungdoms og familiedirektoratets (BUFDIR) hjemmesider står det følgende om barns rett til å bli hørt: «Når dere ikke bor sammen, skal dere gi barna informasjon og anledning til å si sin mening før dere tar avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Det følger av barneloven § 31 og barnekonvensjonen art. 12.»

Barna har, ifølge BUFDIRs hjemmesider, etter loven rett til å si sin mening fra de er syv år, og fra de er tolv år skal meningen deres tillegges stor vekt.

– Bør uttrykke følelser

Et annet funn i avhandlingen til Kjøs er at en mekler som tar styring i meklingssamtalen er det beste for at foreldrene skal klare å få til en ryddig prosess om barnefordeling i en krevende livssituasjon.

Meklersamtalene er imidlertid også et sted der det kan være rom for å uttrykke følelser, og Kjøs mener at samtalene kan bidra til at de involverte får snakket ordentlig ut.

– Dette er jo noe som er obligatorisk, de har ikke bedt om dette, men hvis de er villige til å se på konflikten sin og de motsetningene og følelsene de har, kan det bidra til å få snakket om ting som ikke er så lett. De får en sjanse som de ikke får ellers, forteller han, og viser til en sak der dette ga et positivt utslag.

– Det var et par som sto ganske langt fra hverandre, der han hadde funnet seg en ny dame og flyttet ut, mens hun gjerne ville fortsette forholdet. Det var vanskelig å prate om dette. Hun hadde behov for å prate om det, men han ville bare videre og ikke snakke om det. Men så ble det til at mekleren anbefalte ham å høre på hva hun hadde å si og hvordan situasjonen hadde vært for henne. Etter hvert gjorde han det, og da ble det til at de kom fem ganger og snakket ganske mye; først bare om det praktiske, men moren trengte å snakke om følelsene først. Så da han gikk med på å snakke litt om følelser, gjorde de gode fremskritt. Det som skjedde var at han anerkjente at det var vanskelig for henne, og hun kunne endelig ta innover seg at situasjonen var slik at det ikke nyttet å prøve mer. Dermed ble det et renere brudd.

Meklere kan altså velge å ta en styrende rolle i samtalen. Dette kan skape en trygghet; partene blir tryggere på at de ikke blir angrepet og krenket. Kjøs tror det kan være lurt at meklere tar en slik styrende rolle, men understreker at det kommer an på hvordan parene er som mennesker. Noen er heftige, andre er mer sindige og fornuftige. Ifølge Kjøs kan de heftige ofte trenge litt styring, men det andre ganger – når foreldrene er for dempet – er meklerens rolle å fyre litt opp.

– Dropp barnets beste

Det Kjøs derimot ikke vil anbefale foreldrene i meklingssamtaler er å dra inn begreper som «barnets beste» i diskusjonene. Ifølge psykologen er dette en ordlyd som ikke egner seg når foreldrene skal fatte konstruktive løsninger. Den kan faktisk gjøre vondt verre.

– Man må snakke om det konkrete barnet og hva som er best nå, men når man begynner å snakke om det på en abstrakt måte med overordnet begreper, da kan foreldrene begynne å posisjonere seg med tanke på hvem som er best og da blir det jo ikke så veldig konstruktivt. Da blir det en kamp om barnets beste. Hvis den ene forelderen får et slags fortrinn eller eierskap til det begrepet, så nytter det ikke, sier han.

Han står fast på at barnets beste er noe som må komme fra barna selv, også hvis de får bli med til samtaler hos mekleren.

– Kan det ikke være stor belastning for barna å ta stilling til et så sårbart tema?

– Det finnes gode terapeutiske måter å snakke med unger på, der de sitter og forteller om hvordan de har det og opplever det hele: Hvordan har du det? Hva forstår du av det som har skjedd? Foreldrene kan høre på, og deretter – på bakgrunn av det ungene tenker, sier og føler – ta en beslutning om hvordan situasjonen skal være framover.