Den merkelige frykten

Når en overdreven frykt utvikler seg til å bli hemmende for livsutfoldelse og fører til lidelse, snakker en om fobi som diagnose. Det forteller Asle Hoffart, seniorforsker ved Modum Bad og professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

I de diagnostiske systemene er det vanlig å skille mellom agorafobi; frykt for å få panikkanfall i situasjoner som er vanskelig å komme ut av og der hjelp ikke er tilgjengelig, for eksempel alene i supermarked, sosial fobi og avgrensede fobier.

– Den siste gruppen omfatter alle slags situasjoner, men høyder, innestengte rom, ormer, edderkopper, andre dyr og mørket er blant de mest vanlige. Hele 15 prosent av befolkningen vil oppleve å bli rammet av avgrensede fobier i løpet av livet, 13 prosent får sosial fobi og 5 prosent agorafobi, sier Asle Hoffart.

Oldtidens grekere

Hva skyldes så disse fobiene? Hoffart forklarer det ved at kroppene våre rommer nedarvede frykt-impulser fra millioner av år med målrettet overlevelse. De som har vært redd for og passet seg for farlige situasjoner har hatt større sjanse for å overleve og har dermed kunnet føre genene sine videre. Fobier er noe som har fulgt mennesker til alle tider, og vi finner beskrivelser så langt tilbake som hos oldtidens grekere.

– De fleste av oss oppsøker eller blir utsatt for situasjoner vi frykter, og når vi ser at det ikke skjer noe galt, blir frykten mindre. Noen oppsøker imidlertid aldri en situasjon de frykter, og da tar frykten mer permanent bolig i dem og kan utvikle seg til en fobi, sier Hoffart, og utdyper:

– Noen kan ha en fæl enkeltopplevelse med mye angst, og får dermed angst for angsten i tillegg til frykt for selve situasjonen.

Skremmende erfaringer

Psykolog Katrine Relander sier at fobier enten kan være medfødte eller utviklet på bakgrunn av erfaring. Visse typer frykt har fremmet overlevelse, og kan derfor bli nedarvet som en medfødt egenskap. Dette gjelder særlig frykten for høyder, slanger, insekter og mørket, som har bidratt til å gjøre oss mer forsiktige i møte med disse potensielle farene.

– De fleste av oss lærer etter hvert at dette ikke er farlig, og frykten avtar. Hos andre kan denne frykten være så sterk at den fortsetter å være plagsom. Fobier kan også utvikles gjennom erfaringer. Enten ved at vi blir lært av andre at noe er farlig og at vi derfor bør passe oss for det, eller gjennom traumatiske erfaringer, sier psykologen.

– Opplever vi en skremmende hendelse med et spesifikt objekt, som å bli angrepet av et dyr eller stengt inne i et rom, vil slike erfaringer kunne opprette en automatisk kobling mellom objektet og fryktaktivering. Objektet vil da i etterkant kunne være forbundet med redsel, og en fobi kan oppstå.

Adrenalinet pumper

Kroppen reagerer fysisk når fobien setter inn. Adrenalinet pumpes ut i kroppen, pustingen blir raskere, man svetter og får kulde- og hetetokter.

– Dette skjer mens blodet pumpes ut i de store muskelgruppene, for å klargjøre hele maskineriet på et eksplosivt byks for å unnslippe faren. Mentalt blir vi sterkt innstilt på å komme oss bort fra faren, og reaksjonene våre oppleves som ukontrollerbare, forklarer Asle Hoffart.

Katrine Relander påpeker at mange også er redd for selve fryktreaksjonen som oppstår i møte med objektet eller situasjonen, siden denne kan oppleves skrekkelig ubehagelig.

– Ved fobier har det spesifikke objektet blitt kategorisert som en stor trussel for personen, hvilket gjør at objektet automatisk utløser angstsystemet. Dette er bygd opp av kroppslige mekanismer som skal sikre vår overlevelse i møte med fare. Angstsystemet utløser derfor en kraftig reaksjon som skal gjøre oss sterkere og raskere, slik at vi umiddelbart kan respondere på en trussel, forteller psykologen.

Reaksjonen består av tre komponenter; en kroppslig mobilisering i form av økt hjerterytme og raskere pust, en handlingstendens der vi kun ønsker å flykte og unngå, og en opplevelse av å være i stor fare.

– Denne reaksjonen gjør oss i stand til å beskytte oss mot fare på en rask og effektiv måte, uten at vi behøver å tenke. Dette har vært svært hensiktsmessig for vår overlevelse, men denne reaksjonen kan by på problemer når den utløses på en uhensiktsmessig måte av objekter som egentlig ikke er farlige, sier Relander.

Hun forteller at de kroppslige reaksjonene stort sett er de samme ved de ulike fobiene.

– Den eneste forskjellen i reaksjon er ved fobi for blod, da faller blodtrykket i stedet for at det øker, som det ellers gjør ved fobi. Man tror dette er en evolusjonsmessig hensiktsmessig reaksjon, der blodtrykket faller når man blør, slik at det skal minimere blødningen.

Går omveier

Når vi opplever noe som en farlig trussel vil det altså aktivere angstsystemet, noe som igjen kan føre til at man prøver å unngå trusselen. Personer med fobier går gjerne store omveier for å prøve å styre unna det de frykter, selv når det byr på praktiske vanskeligheter.

– Denne strategien fungerer på mange måter godt, siden det ikke utløser angsten og vi føler oss trygge. Samtidig opprettholdes opplevelsen av at objektet er farlig, og de praktiske komplikasjonene ved å skulle unngå det fryktede objektet kan bli omfattende og krevende, og gå utover privatlivet og mellommenneskelige relasjoner, sier Katrine Relander.

Men fobier må konfronteres, ikke unngås, hvis man skal kurere problemet. Gjerne både gjennom å oppsøke kunnskap om objektet, men også gjennom trygge og gradvise møter med det man frykter.

– Har man en spesifikk fobi anbefales det å gjennomføre et strukturert eksponeringsprogram hos en kompetent behandler, da det er en svært effektiv behandlingsprosess som bidrar til å korrigere og redusere fobier, uansett hvilke objekter man har fobi for, sier Relander.

Oppsøke frykten

Gjennom strukturert eksponeringstrening møter man objektet man har en fobi for, på en gradvis og planlagt måte. For hvert steg i prosessen blir man sakte men sikkert mer kjent med objektet man frykter, og angstaktiveringen legger seg ettersom man får oppleve at objektet ikke er farlig på den måten man har trodd det var. Som regel arbeider man mye med hvilke tanker man har hatt om objektet som gjør at man har fryktet det så mye, og undersøker ulike antakelser for å se om de stemmer.

– Samtidig vil det konkrete møtet med det vi frykter korrigere de nevrale koblingene som gjør at objektet automatisk utløser angstreaksjonen. Som regel blir den umiddelbart aktivert i møte med objektet, men den går over ettersom man blir i situasjonen og opplever at det som man har fryktet ikke er noe å være redd for, sier psykologen, og utdyper:

– Mestringen man opplever gjennom å konfrontere det man har fobi for kan være styrkende for selvtilliten, og man slipper å skulle gå store omveier for å prøve å unngå det man urettmessig har vært så redd for.

Rotter og mus

Hun får støtte av Asle Hoffart.

– Eksponeringsterapi og kognitiv terapi har vist seg å være virksomme behandlinger for alle slags fobier og angstlidelser, forteller professoren og skisserer hvordan en person med fobi mot mus og rotter kan overkomme denne redselen:

Tenk gjennom hva du er mest redd for. At musa eller rotta skal angripe og bite? Angsten du får? Det ekle ved disse dyra?

Ta gjerne med deg en venn i arbeidet med å komme over fobien.

Se på bilder av mus og rotter. Venn deg til å se på de trekkene (øyne, tenner, pels, hale, klør) ved dyrene som du synes er skremmende eller ekle.

Få tak i en tam mus i bur og tren på å nærme deg den gradvis.

Når angsten kommer, så stopp opp til den er gått noe ned. Observer angstreaksjonene dine i stedet for å handle på dem: «oj, så mye jeg skvatt av den brå bevegelsen til musa», «der fikk jeg skikkelig hjertebank», «der kom jeg på den fæle scenen i filmen jeg så», «nå fikk jeg visst skikkelig trang til å løpe vekk», minn deg selv på at dette er tanker og følelser som kommer og går.

Først venner du deg til å se på musa mens den beveger seg inne i buret.

Ta av lokket og berør musa forsiktig med en pinne.

Ta på musa med hendene.

Løft opp musa og hold den.

La den krype oppover armen og rundt på kroppen din. Ved å slippe kontrollen over musa har du fått full kontroll over angsten.

Fascinerende dyr, ikke sant?