Eks-muslim i eksil

| Denne artikkelen ble første gang publisert i Magsinet Plot #36, mars 2017 |

«Jeg kan ikke sitte under granateplene og se de små narsissene som vokser ved den lille bekken som renner rundt i hagen», skrev norsk-iranske Lily Bandehy i Aftenposten i fjor.

«Jeg kan ikke kjenne lukten og smaken av maten i denne landsbyen. Jeg kan ikke stå i døråpningen og snakke på min dialekt med naboene og fortelle de vitsene som vi forstår. Jeg kan ikke sitte sammen med dem om kvelden, drikke te med dem og lese Sjahnameh eller Hafez [...] Jeg har fått en livstidsdom som jeg ikke fortjener. Min forbrytelse var å tenke og stå imot den barbariske sharia-tenkningen. Jeg ville være kvinne, jeg ville være kvinnen som er i poesien, i naturen, i kjærligheten. Jeg ville være kvinne, men det var straffbart. Jeg fikk straffen. Aldri kan jeg komme ’hjem’.»

– Du flyktet fra Iran til Norge i 1988. Hva er det du savner mest, som ikke slipper tak i deg, selv etter 30 år?

– Jeg savner alt som gjorde meg til Lily. Jeg savner så mye av det som bygget meg, den verden som festet seg i en kropp som heter Lily. En verden som ikke baserer seg på her og nå, men på en fortid, på generasjoner og gener, på språk og poesi, dufter og arkitektur. Da jeg måtte flykte i voksen alder, hadde min indre konsistens allerede fått en form. Det er vanskelig å gi slipp på den, akkurat som det er vanskelig å oversette poesi fra persisk til norsk. Nietzsche sier at å oversette poesi, alltid er et overgrep. Slik føles det også når et menneske kommer til et nytt land. Det er gåtefullt. Hvert menneske er en gåte som må gjendiktes.

–Måtte du bli selv bli gjendiktet inn i et nytt språk?

– Jeg måtte finne nye ord på hvem jeg er, oversette meg til å bli forstått i en ny sammenheng. Bare ta språket: I Norge er ikke regn og skygge positive ord. Men i Iran er skygge det fineste som fins. Våre poeter skriver vakre dikt om trærne som lager skygge. Om regnet. Min far var så glad i regnet, han kalte det Guds tårer. Han pleide å rekke hendene ut mot det og fukte ansiktet sitt. «Guds tårer», sa han.

–Var du religiøs som barn?

– Ja, naturligvis. Jeg visste ikke at det fantes noe annet enn islam.

–Hva slags islam vokste du opp med?

– Min far var muslim, men samtidig en mann med frie tanker. Jeg ble født inn i en muslimsk familie, naboen, familien, alle i landsbyen var muslimer. Men den islam min far viste meg var veldig fri. Jeg fikk være meg selv, kunne leke med gutter, jeg gikk med miniskjørt og utslått hår, spilte fotball og volleyball. Jeg var en guttejente som løp rundt overalt, diskuterte med gutter, leste bøker, hørte på musikk, danset til musikken. Far sa aldri: «Ta på deg hijaben, gjør sånn og sånn!» Den guden jeg kjente fra barndommen min var en snill gud, ingen straffende gud. Profeten var heller ingen pedofil. Faren min giftet seg aldri med mange kvinner, ingen andre i landsbyen gjorde det heller. Det var en mild religion med en god profet. Folk sto opp om morgenen, bad, fastet, sørget i sørgedagene, bygget moskeer, alt dette var på plass. Så jeg har ingen negative erindringer om religionen fra min barndom. Problemet var bare at jeg trodde at min fars islam var det egentlige islam.

–Var din fars tro inspirert av sufismens budskap om at alle kan be direkte til Gud uten å måtte be i en moské?

– Ja, vår store poet Omar Khayyam skrev at du ikke trenger noen moské å be i, for Gud er i ditt hjerte. Hver gang jeg spurte min mor, «Hvor er Gud?», pekte hun på brystet mitt og sa: «Gud er der!» Dette var jo en tid preget av sekularisme. Allerede faren til sjahen, Reza sjah Pahlavi, hadde fratatt moskeene makt. Det var forbud mot hijab, forbud mot bigami. Men dette var ikke det ordentlige ansiktet til islam.

–Kan man ikke snu på det og si at den islam du vokste opp med var nærmere den «ordentlige» enn den perverterte utgaven som hersker i dagens Iran?

– Nei! Jeg vokste opp med den snille religionen jeg trodde var islam. Men vi hadde frihet takket være faren til sjahen som forandret grunnloven og satte shariaen ut av spill, og iransk lov ble basert på fransk lovgivning. Jeg vokste opp i et hus fylt av bøker, oversatte russiske klassikere. Faren min jobbet døgnet rundt, han var arbeidsmann. Min mor var rebelsk, hun sa at ingen av døtrene hennes skulle gifte seg før de hadde hånda i lomma. Det betydde økonomisk frihet, ferdig utdannelse, ikke behøve å bli forsørget av en mann. Etter hvert jobbet jeg som lærer og ble sterkt engasjert under revolusjonen i 1979. Det samme ble min eldste bror, som var kommunist. Så kommer Khomeini. Kvinner måtte gå med hijab. Mange studenter ble henrettet. Det var ikke lov å lese visse bøker, ikke høre på musikk. Kvinnelig stemmerett ble forbudt, bigami ble anbefalt og alderen for ekteskap redusert fra atten år under sjahen til ni år! Kvinner fikk ikke reise alene, jeg måtte ha en mann med meg bare for å reise fra Shiraz til Teheran. Det ble et helt annet islam. Jeg ble helt forvirret: Hva er egentlig islam? Er det engleversene som jeg var oppvokst med, eller de sataniske versene jeg nå hørte fra Khomeini? Hva er riktig? Dermed måtte jeg selv lese Koranen, uten å høre på andre. Heldigvis hadde sjahen sørget for å få Koranen oversatt til persisk, han gjorde det samme som Luther gjorde for Bibelen. Jeg leste Koranen to ganger, tre ganger, jeg begynte å lese hadither, og oppdaget det ene verset etter det andre om vold og underkastelse. Da tenkte jeg: Oj, det er jo dette som er islam. Islam er bigami, islam er kvinneundertrykkelse, islam er barneekteskap. All denne brutaliteten som Khomeini påførte kvinnene under sharialovgivningen; det er dette som er det egentlige islam. Min stakkars far hadde vært på ville veier!

–Er du sikker?

– Det var slik jeg tenkte da. Hvis islam virkelig hadde vært det min far viste meg, da ville jeg fortsatt vært muslim! For ham var islam en tro, et forhold mellom ham og Gud. Men Khomeinis islam var brutal makt. Jeg klarte ikke å akseptere en religion som sier at jeg er verdt halvparten av en mann. En kvinne arver halvparten, i en rettsal gjelder mitt vitnemål bare en halvpart. Jeg er ikke lenger et individ, dette er en religion som gjør meg til en slave, ja lavere enn en slave. Nei, jeg aksepterer ikke dette! Jeg vil være kvinne! Jeg vil være et individ!

–Du er ikke alene om å ta avstand fra islam på grunn av det iranske presteskapet. Jeg besøkte Iran i 2012 og fikk inntrykk av at landets groteske blanding av religiøs og politisk tvang fungerer som en effektiv vaksine mot islam som religion. Et så strengt regime blir en oppskrift for sekularisering i stor skala. Det eksisterer jo mange skjulte eks-muslimer inne i Iran?

– Absolutt. Når presset blir så stort, kan ikke folk være seg selv offentlig. Ute oppfører de seg slik presteskapet vil, bare i hjemmene kan folk være seg selv. Der tar de av hijaben. Resultatet er at mange iranere nå er ateister, eller har konvertert til kristendommen eller zoroastrismen.

–Zarathustras gamle persiske religion?

– Ja, den religionen som eksisterte i Persia før Muhammed kom, er veldig populær i Iran nå. Det er en protest fra mange ungdommer, tilbake til vår gamle religion.

–Er du selv ateist?

– Nei.

–Tror du på Gud?

– Ja.

–Hvem er Gud?

– Den kjente sufien Mansur al-Hallaj sier at hvis mennesket blir rent i sin samvittighet, trenger det ikke Gud. Vi kan selv bli Gud hvis vi blir rene i sjelen. Det er en besnærende tanke. Men jeg er jo bare et menneske, og jeg gjør mange feil. Dermed kan jeg ikke være Gud. Livet mitt har vært en berg-og-dal-bane, det har vært mye vanskeligheter. Særlig er det vondt for meg å måtte leve i eksil. Da trenger jeg en venn. En farsfigur. Min Gud ligner min fars Gud. Jeg kan be til ham, jeg kan be for mine barn, jeg kan føle meg trygg, Gud er en god energi. Min Gud straffer meg ikke, diskriminerer meg ikke. Han har skapt meg. Han må være veldig god som kunne skape kvinnen. Se hvor flott kvinnen er! Kvinnen er del av naturen, og naturen er skjønn.

–Hvordan vet du at du har en Gud?

– Slik barna vet at de har en fantasivenn.

–Som Skybert til Albert Åberg?

– Ja, kanskje Gud er min fantasivenn i dette eksilet. En som hjelper så jeg klarer hverdagen, når jeg føler at alt ruller over meg og er tungt å bære.

–Er det da avgjørende om denne guden eksisterer eller ikke?

– Nei, det er faktisk ikke så relevant, bare han er der som en god energi, en beskyttende venn, ikke en makt som skal knekke meg. ... Jeg har også tenkt mye på Jesus, for når jeg leser Bibelen – hvis vi glemmer de kapitlene som Peter og Paulus og de andre mannfolka har skrevet – så finner jeg noen veldig poetiske deler der. For eksempel der denne kvinnen, Maria, vasker føttene til Jesus med sitt eget hår, og salver dem. Det er et bilde av maksimal kjærlighet mellom mann og kvinne. Det er slike bilder i Bibelen som gjør meg fascinert av Jesus. Men i Koranen er det ingenting ved Mohammed som fascinerer meg. Han er slavedriver, han er en voldelig kriger som sender sine folk ut for å kutte hoder. Og han er brutal mot kvinner.

–Du er i dag nestleder i organisasjonen Ex-Muslims of Norway, i styret sitter også folk som Cemal Knudsen Yücel, Walid al-Kubaisi og Khalid Thathaal. Er det risikabelt å bryte med islam i dagens Norge?

– I mange land er det jo dødsstraff, som Iran og Saudia-Arabia, mens andre land har fengselsstraff, om du da ikke blir drept før du kommer til fengselet, slik det har skjedd i Pakistan. I Norge har vi ikke denne brutale volden. En eks-muslim blir først utestengt fra det muslimske miljøet, blir oversett, bagatellisert eller direkte motarbeidet. Mange opplever hets, ikke bare på nettet. Det finnes flere steder på Grønland i Oslo som jeg ikke lenger oppsøker.

–Hva slags folk kommer til organisasjonen deres, hvilket behov dekker dere?

– Mange ungdommer som kommer til Norge vil ikke lenger være muslimer. Men de har ingen samlingssteder utenfor familien. Vi prøver å støtte dem, samle dem. Vi har en lang vei å gå. Mange unge eks-muslimer tør ikke være åpne, av frykt for faren sin eller av hensyn til moren sin, spesielt gjelder det jentene. I høst arrangerte vi et seminar på Litteraturhuset i Oslo, ti jenter ville stå frem og si at de er eks-muslimer, men da de fikk høre at arrangementet ville bli filmet av Nettavisen, var det bare tre modige jenter som turte å snakke offentlig.

–Hva er det som står på spill nå?

– Det skumle i Norge er at situasjonen ligner litt på tiden før forrige verdenskrig. Ting er blitt veldig svart-hvitt: Folk er enten veldig for muslimer eller veldig mot muslimer. Vi har ikke gråsoner lenger, på grunn av situasjonen som er skapt gjennom islamismen. Det er som Bush sa, enten er du med meg eller mot meg.

–Ønsker du å representere en gråsone?

– Ja, jeg sier jo igjen og igjen: Jeg hater ikke muslimer. Jeg kjemper mot islam som politisk ideologi, som undertrykkelse. Men når jeg sier at jeg er imot de versene i Koranen som tråkker på meg som kvinne, da sier noen at jeg er anti-muslim. Når Cemal Knudsen Yücel og jeg i Ex-Muslims of Norway sier at vi er eks-muslimer, får vi høre at vi er rasister. «Dere er islam-hatere.» Til og med redaktøren i avisen Utrop skrev i høst en artikkel der han kalte oss anti-muslimer. De forstår ikke. Vi er ikke imot muslimer. Jeg kan ikke være imot min egen familie, mine egne slektninger i Iran. Men vi er motstandere av den politiske ideologien islam. Vi vil ha de sataniske versene bort fra Koranen, og beholde de som gjelder kjærlighet mellom mennesker.

–Hvem skal redigere akkurat det, da?

– Det kan i hvert fall ikke mullaene gjøre. Det må komme fra forskere, hvis forskerne tør.

–Hva mener du med satanisk vers? Ikke det samme som Salman Rushdie?

– Nei, han skrev om noen få vers som skal ha kommet inn i Koranen ved en feil. Jeg bruker dette uttrykket om alle de versene som tillater barnebruder og som krenker kvinners rettigheter.

–Du vet jo at du provoserer ved å kalle dette sataniske vers? Hva oppnår du med det?

– Mitt mål er ikke provokasjon i seg selv, eller at Lena Larsen, Rabita-moskeen eller andre muslimer skal bli opprørte. Mitt mål med å provosere er å erstatte gamle begreper med nye. Hellige vers versus Sataniske vers. Profeten Muhammeds «Gud velsigne ham» versus «Gud forbanne ham». I 1400 år har de sagt «Gud velsigne ham» til en mann som fremmet så mye ondskap: bigami, steining, kvinneunderkastelse, barnebruder, grusomme straffemetoder for å beskytte eiendom og slaveri, redusering av kvinner til kjønnsorgan og konkubiner. I dag fortsetter denne ondskapen på samme måte som på hans tid. Når jeg sier: «Gud forbanne ham», begynner folk å tenke: «Hvorfor sier hun det?» Kanskje vil det få noen av dem som tror til å begynne å tvile.

–For et par år siden intervjuet jeg den norske homofile teologen Halvor Moxnes. I en ny bok om Det nye testamentet sier han at mennesker i dag må våge å utsette de bibelske tekstene for moralsk kritikk. Han har selv vist hvordan bibelske tekster gjennom historien er blitt brukt for å holde folk nede, på grunn av rase, legning eller kjønn. Forskere har jo hatt en langt sterkere historisk-kritisk tilnærming til Bibelen gjennom det 20. århundret enn til Koranen?

– Kristne forskere kan jo kritisere Paulus sine vers. På samme måte må vi kunne trekke både Koranen og profeten ned på jorda. Men så lenge profeten er hellig og den egentlige Koranen sies å befinne seg i himmelen, er det få som tør å tvile, spørre eller forske. Jeg vil dra Koranen og profeten bort fra helligdommen og ned på jorden. Gjøre ham til menneske for at vi skal kunne se ham som et menneske og kritisere ham som et menneske.

–Jeg intervjuet også den britiske islamforskeren Michael Cook da han mottok Holberg-prisen i Bergen i 2014. I en modig bok fra det året sammenligner han islam, kristendom og hinduisme, og gir en historisk forklaring på hvorfor islam spiller en langt større politisk rolle enn noen annen religion i dag. Kjenner du til forskere som jobber for en kritisk lesning av Koranen?

– Det blir ingen ordentlig forskning fordi de fleste forskerne er redde. I 1400 år har man vært redde. Jeg hørte den danske islamekspterten Thomas Hoffmann si på et seminar at forskere er redde for å berøre et eneste vers i Koranen. Det er trusler om vold, frykt for represalier, for dødsstraff. Jyllandspostens kulturredaktør er truet. En hollandsk filmregissør ble jo drept. Vi sier hele tiden at vi skal reformere, men gjør det ikke. Usman Rana skriver en bok som heter Norsk islam, og sier samtidig at hvis vi aksepterer homofili som legning, vanner vi ut islam. Hva slags islam er det, da?

–Du sier du vil ha disse såkalte sataniske versene bort fra Koranen og beholde de som gjelder kjærlighet mellom mennesker. Betyr dette at du faktisk tror at islam kommer til å reformeres?

– Jeg er ingen stor optimist. I løpet 1400 år er ikke islam blitt veldig reformert, og tredje generasjon innvandrere i Norge er jo mer konservative enn besteforeldrene sine. Men jeg tror at vi snart kommer til en skillevei i Europa. Det kan skje én av to ting: Hvis islam fortsetter i konservativ retning, kommer nasjonalistene og den ekstreme høyresiden til å vokse videre og fremprovosere en stor konflikt med islam. I verste fall et nytt holocaust, denne gang mot muslimene. Dette er et mulig scenario hvis nasjonalistene vinner frem i mange land. Hvis vi skal unngå å komme dit, må det skje noe nå. Vi må sekularisere samfunnet nå. Ikke støtte moskeene, men begrense mullaenes makt. Innføre forbud mot barnehijab, burka, burkini. Hvis vi skaper et sekulært samfunn, kan islam være en tro som utøves i frihet hjemme. Du ber, faster, leser Koranen, men praktiserer ikke barnebrud og bigami og kvinneundertrykkelse.

–Mener du da at en sekularisering av samfunnet faktisk kan gavne islam som religion, og virke positivt inn på troende menneskers hverdagsliv?

– Ja, et religionsnøytralt samfunn kan redde religionen og sette den på sin rette plass. Jeg tror på et sekulært samfunn som ikke markerer religiøse skiller mellom mennesker. Jeg tror jo på Gud, men jeg tror at Gud tilhører hjemmet.

–Du må også fortelle litt om den persiske poeten Hafez fra 1300-tallet. Er det riktig det at det finnes en samling av Hafez-dikt i alle iranske hjem, enda flere enn hos dem som har Koranen?

– Javisst. I mine foreldres generasjon; også i hjemmene der folk ikke kunne lese og skrive. Alle hadde Hafez. Vi har en tradisjon som sier at om du har et problem eller må ta en viktig avgjørelse, hvis du er bekymret i økonomi eller kjærlighet, kan du spørre Hafez. Hvis en ung jente og en ung gutt ikke vet hva de skal gjøre, da lukker de øynene og slår opp i boken: «Hafez, kan du svare meg?» De åpner øynene på en tilfeldig side og leser diktet som står der. Hafez er tidløs, hva du enn spør om får du følelsen av å få et svar. Derfor er han så folkekjær. Vi vokste opp med Hafez. Ikke alle hjem har Koranen, ikke jødene, de kristne eller zoroasterne, men alle har Hafez.

–Hafez er folkekjær, men også rebelsk?

– Ja, han skriver gjerne om kvinner, om kvinners hår. Om vin, om vindruer. Det er sanselige dikt, sterke følelser, og alle kan tolke bildene på sin egen måte.

–Også prestene tolker det på sin?

– De kan jo ikke forby folk å lese Hafez. De klarte å brenne bøkene til kommunistene og sosialistene, de har til og med forbudt Forough Farrokhzad, vår store kvinnelige dikter, den første som skrev om kvinners følelser i en moderne form, ikke i tradisjonelle versemål. Men de klarte ikke å forby Hafez. Derfor sier de: «Nei, Hafez snakker ikke om en kvinnes kjærlighet, han snakker om Guds kjærlighet.» Men vi kan jo bare lese selv.

–Hafez’ grav ligger i din hjemby Shiraz, som er et viktig pilegrimsmål for mange iranere?

– Min by Shiraz var berømt for roser. Gule roser. For poesi. Hafez, Sa’adi. Og for rød vin. Men nå har mullaene knekket nesten alt. Likevel lages vinen i hemmelighet, eller folk skaffer seg den på det svarte markedet. En dobbelthet gjennomsyrer hele samfunnet. Gjennom sharialovene har de skapt et samfunn der mennesket ikke får lov til å være individer. Du må være falsk. En homofil må likevel gifte seg og få barn og gå i moskeen. Han kan ikke være seg selv, men late som han er denne mannen som Koranen beskriver.

–Du kom til Norge med fire sønner, hvordan har du oppdratt dem?

– Til å være seg selv. Jeg tvang dem heller ikke til å bli norske, men ville at de skulle lære seg å nyte å være her. Lære seg å gå på ski, ha norske venner. Min eldste sønn bor nå i Danmark, han har en datter på nitten år, vi er gode venninner. To av sønnene mine er tannleger her i Norge, barna deres elsker å gå på ski, de nyter snøen og norsk natur, jeg tror de er mer norske enn mange norske ungdommer. Og så er det Tooji, den yngste sønnen min, han var bare ett år gammel da vi flyktet til Norge.

–Det er altså artisten Tooji, som først ble kjent under Melodi Grand Prix, og senere med musikkvideoen fra 2015 der han simulerte sex med en prest foran alteret i Frogner kirke. «Å være mor til en homofil gutt, er Guds velsignelse», har du sagt om ham. «Jeg takker min barmhjertige Gud for at en av mine sønner er homofil, og jeg er stolt av ham.»

– Ja, jeg er stolt av hans kamp for homofiles rettigheter. Da han kom med denne Father-videoen, fikk vi først mange negative reaksjoner. Til og med jeg fikk flere hundre meldinger: «Fattige innvandrerbarn som får lov å komme hit, og så takker de Norge på denne måten.» Tooji fikk en masse brev i postkassen, det var en stor psykisk påkjenning for oss. Men etter en stund forandret mye seg, når homofile endelig fikk lov til å gifte seg i kirken. Det føltes som en belønning for den jobben Tooji hadde gjort da han satte i gang Father-videoen.

–Kampen for homofiles rettigheter i kirken hadde nok startet lenge før den videoen, da.

– Den norske kirke er blitt mye mer radikal, og det er bra. Men videoen gjorde at saken ble satt på spissen, og det ble diskusjoner også mellom prestene internt i kirkerommet. Flere prester støttet jo Tooji ... Som barn var han jo mye i kirken, for jeg arbeidet en periode som diakon, en stund etter at jeg kom til Norge.

–Diakon?

– Ja, for jeg konverterte til kristendommen.

–Det visste jeg ikke.

– Jeg kunne ikke lenger være muslim når jeg fant ut at islam ikke var min fars islam, men den islam som Khomeini viser, som Saudi-Arabia viser. Jeg leste i Bibelen og ble fascinert av fortellingene om Jesus og Maria Magdalena, og forholdet mellom de to, mann og kvinne, som et bilde på maksimal kjærlighet mellom mennesker. Resultatet var at jeg gikk til kirken og sa jeg ville konvertere. Det skjedde i Manglerud kirke, da var Tooji var fire-fem år gammel.

–Hva gjorde du som diakon?

– Jeg hadde en vikarjobb der jeg besøkte femten eldre mennesker i hjemmene deres, leste Bibelen for dem hvis de ville, tok dem med ut på tur, snakket med dem, tok dem med på gudstjeneste og andre aktiviteter. Dette lærte meg veldig mye. Takket være dem kom jeg virkelig på innsiden av norske hus. Det lærte meg en masse om den norske kulturen.

–Er du fortsatt med i kirken?

– Jeg er stadig registrert som medlem, men jeg føler meg ikke lenger som kristen. For også i Bibelen oppdaget jeg vers som er kvinneundertrykkende. Og det er mye vold også i Bibelen. Men heldigvis, takket være Martin Luther er ikke kristendommen hva den en gang var. Etter renessansen har dere kommet videre, tiden stoppet ikke opp for 2017 år siden, slik jeg føler at islam stoppet for 1400 år siden. Men jeg kan likevel ikke være hundre prosent innenfor noen religion. Jeg kunne ikke være hundre prosent kristen, like lite som jeg kunne være hundre prosent muslim. Når islam forandret seg fra tro til politisk ideologi, kunne jeg ikke være muslim. Jeg sluttet med islam på mange vis, men ikke på alle vis. For fortsatt kan jeg føle meg som muslim, og hvis noen spør hva jeg er, blir jeg forvirret. Jo, jeg er muslim fordi faren min er muslim. Men jeg er også kristen, på grunn av min respekt for Jesu lidelse og for Maria Magdalena. Jeg er jøde også, på grunn av medfølelsen jeg har med jødene. De er blitt utsatt for så mye smerte. Det er forferdelig å lese om alt det grusomme muslimene har gjort mot jødene. Muhammed inngikk jo først allianser med tre jødiske stammer, og da han selv kom til makten, utryddet han dem en etter en ...

–Du føler deg som jøde, kristen, muslim ...?

– Jeg føler meg som litt av hvert, i virkeligheten. Jeg er faktisk litt hinduistisk også, på grunn av gode erfaringer fra meditasjon og yoga. Jeg er sammensatt. Men i kjernen er jeg kvinne. Jeg er stolt av å være kvinne.

–Du er feminist?

– Jeg er feminist basert på kunnskap, ikke på rød leppestift. Jeg elsker rød leppestift, men jeg baserer meg ikke på den. Jeg baserer meg på kunnskap om hvordan religion kan ødelegge kvinner. Jeg er kompromissløs når det gjelder religion. Jeg kunne aldri stått foran et TV-kamera og påstått at det IS gjør ikke har noe med islam å gjøre. For det er tøys. IS er direkte islam. Hvis du leser om profetens liv – Halvor Tjønn har skrevet 500 sider basert på eldre muslimske kilder – så ser du at nøyaktig det samme som IS gjør nå, det gjorde Muhammed under massemordet på jødene i Medina og i andre kriger. Salg av kvinner? Akkurat det samme som Muhammed selv gjorde.

– Kvinnekamp mot religiøs undertrykkelse er altså din kampsak?

– Ja, kvinnen bor ikke i et glasshus. La kvinnen være kvinne. Gud skapte meg med mitt hår, slik han skapte fuglen med sine fjær. Du kan ikke ta fjærene fra fuglen. Du kan ikke surre tape rundt vingene på den og si at hvis denne fine blåmeisen flyr med sine fine fjær, blir hankjønnet så opphisset. Jeg kan ikke dekke til håret mitt fordi menn ikke har kontroll over driftene sine. Da er det mannen som må forandre seg, ikke kvinnen.