Konvertittene

Haavar Simon Nilsen kommer en vårdag hjem fra jobben som tømrer. Med spikerforkleet i hånden låser han seg inn i leiligheten på Åmdals Verk i Vest-Telemark, der han har vokst opp. Helt uforberedt blir han grepet av en følelse han aldri tidligere har kjent. Det første som slår ham, er et bibelvers fra søndagsskolen: «For den som banker på skal det lukkes opp, og den som leter skal finne.» Året er 1994, Haavar er 21 år gammel. I dag forklarer han det som om verden liksom stoppet opp.

– Jeg sto der i gangen og sa: «Ja, Gud. Hvis du finnes, må du vise deg nå. For nå skal jeg be denne bønnen som du har gitt et løfte i. Hvis du ikke manifesterer deg nå, kommer jeg aldri til å banke på denne døren igjen. Men hvis jeg får et tegn på at du finnes, skal jeg følge deg.»

Ukene før hadde vært fylt av undring. Haavar var ferdig med behandling hos psykolog for å løse opp i endel problemer fra tidligere i livet. Som de fleste andre i bygda hadde han gått på søndagsskole, og som tenåring ble han konfirmert i Den norske kirke. Han var aktiv i bygdemiljøet, og sa ikke nei til en fest. Samtidig var det noe som ikke helt falt på plass. Fra han var ganske liten hadde han hatt en lengsel eller undring som ikke ville slippe. Han hadde tanker som kretset rundt spørsmål om Gud, og Guds eksistens. Og så sto han der, i gangen hjemme, og opplevde det han forteller om som en åpenbaring fra Gud:

– Jeg ba stille og rolig. Jeg sto der og henvendte meg til en Gud som jeg ikke visste om fantes, så det var en rar handling. Det var et veldig personlig og privat møte, og det må det nødvendigvis også være. For når du møter Gud sprenges alle intimgrenser, da er det ikke lenger noe å gjemme seg bak. Jeg husker jeg tenkte: Nå tror jeg på Gud. Nå er alt forandret. Ingenting er tilfeldig eller vilkårlig.

Han ser ut av vinduet i det halvmørke rommet. Vi befinner oss på Majorstua i Oslo. Klokken har passert ett, og inne i første etasje i dominikanerklosteret er det stille. I tillegg til lyset som siver inn fra vinduet i det lille resepsjonsrommet ved ytterdøren, er det eneste lyset som skimtes et opplyst bilde av Jomfru Maria på veggen ved trappen som fører opp i andre etasje. Haavar Nilsen er den yngste av de seks dominikanerbrødrene som bor her i klosteret.

Veien fra møtet med Gud til avgjørelsen om å bli katolsk munk, var både lang og omstendelig, og ble tatt imot med blandede følelser av omverdenen. Mange mente det var bortkastet, at han burde gifte seg og få barn, og familien ble engstelige for å miste kontakten med ham. Et noviseår i Strasbourg, fire år i Lille, og to års masterstudie på Universitetet i Oxford måtte til før han ble ordinert til katolsk prest i 2012. Siden den gang har han hjulpet mange som ønsker å konvertere til katolisismen.

– Som munk føler jeg at jeg lever nærmere meg selv nå enn jeg gjorde før, troen har hjulpet meg å bli mer ærlig mot meg selv. Jeg prøver å stå ved mine gode og dårlige sider, mine laster og synder, forteller Haavar, som mener at et godt råd er å søke Gud der Gud er nærmest.

– I mange tilfeller tror jeg dette er grunnen til at mange velger å konvertere til katolisismen. At de opplever at Gud er nærmest dem i den katolske kirkens tradisjon for overleveringen av troen slik den foregår her.

Selv avga Haavar et evighetsløfte i 2010. Han har lovet å være i dominikanerordenen resten av livet:

– Man kan prøve å normalisere klosterlivet til å si at det er helt vanlig, men det er det ikke. I et kloster er alt sentrert rundt et åndelig liv som vi lever hele tiden. Vi har ikke kone og barn, og må ikke forholde oss til sparkesykler eller bleieskift. Man blir konfrontert med sitt indre rot på en helt annen måte. Det er ikke et enkelt liv, og man må finne kjærligheten til klosterlivet på ny og på ny. Det har helt klart paralleller til ekteskapet, men i et ekteskap har man selv valgt hverandre. Her har vi ikke valgt hvem vi skal leve sammen med.

Han medgir at han flere ganger har stilt spørsmål ved om livet han har valgt er det riktige.

– Det er klart jeg har stilt spørsmål ved om dette er riktig for meg. Det kan jo være at jeg forelsker meg eller blir betatt av noen, og livet som munk utelukker en del ting, som det å skaffe familie. Men jeg har forstått mer og mer at det handler om kjærlighet til et liv som ligger nedfelt i meg.

Det finnes ingen samlet statistikk over hvor mange det er som bytter religion i Norge. Religionsforskere Plot har vært i kontakt med forteller at antallet konvertitter til ulike trossamfunn ofte går i bølger.

Nora Stene ved Universitetet i Oslo anslår at flere hundre konverterer til ulike religioner i Norge hvert år. Hans Rossiné, informasjonsansvarlig i Den katolske kirke Norge, forteller at årlig konverterer rundt hundre personer til katolisisme her i landet. De kommer enten fra andre religioner, eller fra «ingenting». I 2015 anslo religionsforskerne Kari Vogt og Anne Sofie Roald at tre tusen nordmenn har konvertert til islam de siste 15 til 20 årene. Antallet konverteringer har ifølge de to forskerne vært økende.

I Islam har konverteringer tradisjonelt vært tett forbundet med inngåelse av ekteskap. Å selv bli muslim når man gifter seg med en muslim, har vært den vanligste formen for konvertering. De senere årene har man imidlertid både i Norge og resten av Europa sett at såkalte «kamerat-konverteringer» er i ferd med å få fotfeste, forteller religionsforsker Kari Vogt.

– Unge muslimer eksponerer ikke-muslimske jevnaldrende for islam, forklarer hun.

I arbeidet med denne artikkelen har Plot snakket med flere unge nordmenn som har konvertert til islam. Noen av dem har konvertert etter påvirkning fra venner, andre har hatt andre grunner. Mange vil snakke, men ingen av dem ønsker å stå frem. Flere har begrunnet det med en frykt for hvordan omverdenen vil reagere. Andre sier konverteringsprosessen er så personlig og sensitiv at de ikke vil å dele den offentlig. Truls Noor Ahmad Bølstad, som bestemte seg for å konvertere til islam sammen med en venn for seksti år siden, har imidlertid sagt ja til å fortelle sin historie.

Biblioteket i Nordens største moske, på Furuset i Oslo, er dekket med bøker fra gulv til tak. Truls Noor Ahmad Bølstad heller vann i to kopper, og setter en eske med te foran meg. Dagen etter begynner Eid Al Adha, den islamske offerfesten som feires til minne om profeten Abrahams vilje til å ofre sin sønn Ismael til Gud. Kledd i blå genser, olabukser og med hvit bart ser Truls ut som en ganske alminnelig mann i slutten av syttiårene, men Truls har en historie som skiller ham fra de fleste andre norske menn på hans alder. Som 15-åring bestemte han seg for å konvertere til islam.

– Jeg faster under ramadan, og ber nok mer enn fem ganger om dagen. Kona mi konverterte til islam to år etter at vi giftet oss, vi spiser ikke svinekjøtt og drikker ikke alkohol og feirer ikke jul. Ellers har vi egentlig vært ganske forsiktige med religion hjemme, forteller han.

Flere konvertitter Plot har snakket med forteller om en slags mellomtilstand eller limbo etter konverteringen, en følelse av å være på utsiden både av miljøet man har forlatt og miljøet man har tilsluttet seg. Truls har erfart det samme.

– Jeg betalte for valget mitt med en slags ensomhet fordi det var så mange ting jeg ikke ville være med på. Blant nordmenn flest er jeg annerledes fordi jeg er muslim, blant muslimer flest er jeg forkjetret fordi jeg er ahmadimuslim og i min egen menighet har 98 prosent av medlemmene pakistansk bakgrunn, forteller Truls.

Han er ikke sikker på om religionen har formet personligheten hans, eller om det er personligheten som har formet religionsutøvelsen. Men i livet som muslim har profeten Muhammad og hans liv vært en viktig ledestjerne for Truls.

– For meg har tanken på profeten Muhammads eget liv ofte gitt meg styrke. Han mistet sin hustru Khadidja, men mistet ikke sin tro; flere av hans barn døde som små, men han mistet ikke sin tro; han møtte hat, forakt, forfølgelse, men mistet ikke tro eller håp; han oppnådde total makt over sine motstandere, men hevnet seg ikke; han kunne ha veltet seg i rikdom, men levde et fattig og enkelt liv.

Man kan lure på hva det var som fikk en Oslo-gutt til å bekjenne seg til en religion som hittil hadde vært ukjent for ham, en religion som tilhørte de langt der borte og som på ingen måte var en del av datidens samfunn. Det finnes ikke noe entydig svar, men det startet tilbake på 1950-tallet; i et Norge Truls beskriver som hvitt og luthersk:

– Folk flest gikk i kirken på julaften, og på skolen ble det sunget kristne sanger. Det var ingen som stilte spørsmål ved dette.

Som ung fordypet Truls seg i fagene historie, religion og latin. Han begynte å lese om ulike retninger innen kristendommen, og dykket ned i bøker om jødedom, hinduisme og buddhisme. I løpet av puberteten ble det for ham, som for mange unge, ikke lenger nok å bare være.

– Jeg begynte å spørre hvorfor. Jeg hadde trøbbel med arvesynden, treenigheten og egentlig de fleste grunnleggende delene av kristendommen. For meg falt ikke brikkene på plass.

En klassekamerat på gymnaset ga ham adressen til den muslimske Ahmadiyya-misjonæren Kamal Yusuf, som var bosatt i Sverige. Ahmadiyya Muslim Jama’at er en reformbevegelse i islam som ble grunnlagt på slutten av 1800-tallet.

– Jeg husker ennå hvor spennende det var å skrive brev, og siden gå og vente på svaret. Da svaret endelig kom, var det å gruble – og sette seg ned og svare.

Etter hvert som tiden gikk, identifiserte Truls seg mer og mer med islams gudsbegrep og beretningen om Muhammad.

– Jeg trodde på hans gudsopplevelse, og det var det som ble viktig for meg. Jeg husker øyeblikket da det slo ned i meg. Det var en veldig sterk aha-opplevelse. Det begynte med et pang, en erkjennelse av at jeg trodde på Gud og på Muhammad som hans sendebud. Når du får den følelsen går du på. Jeg hev meg ut i det uten å tenke på konsekvensene, og et par dager etterpå sendte jeg inn et skjema der jeg søkte om å få bli medlem av den muslimske trosretningen Ahmadiyya.

Søknaden ble innvilget, og med utgangspunkt i et stensilert hefte uten bilder eller illustrasjoner de fikk tilsendt fra Kamal Yusuf i Sverige, lærte Truls og to andre venner som konverterte samtidig hvordan de skulle be. De etablerte en menighet og trykket opp «ei blekke» med informasjon om islam:

– Min mor ble heller uglad for konverteringen, sier Truls og ler.

– Hun følte det nok som et nederlag, noe som var vanskelig å forklare for resten av familien. Hun var allerede alene med meg og broren min, og følte at hun hadde mislykkes. Jeg tror dessuten hun ble oppriktig bekymret for hvordan det kom til å gå med meg i samfunnet, med tanke på jobb og fremtiden forøvrig. Jeg skjønte henne ikke da, men skjønte henne etter hvert som jeg selv fikk barn og barnebarn. Jeg konverterte jo da jeg var 15 år, og som forelder eller besteforelder anser man neppe en femtenåring som voksen og moden.

Etter hvert ble Truls leder for Ahmadiyya-menigheten i Norge. Han mener at kultur spiller en vesentlig rolle for hvordan religion praktiseres, og tror det er sunt for religioner å få konvertitter.

– Mens jeg var leder i menigheten var det mange som stilte spørsmål ved hvordan jeg tolket ting. Jeg har bakgrunn fra Norge, og tolker følgelig islam inn i min kontekst. Det kan sammenliknes med den tiden i Norge da kristendommen var så streng at til og med dans var synd. Så kom de kristne afrikanerne til Norge. De norske kristne menighetene sperret øynene opp da afrikanerne danset og sang i kirken, men kunne ikke si noe på det, for afrikanerne som var her var jo kristne på grunn av misjonen, sier Truls, og ler høyt.

Han ber imidlertid folk tenke seg godt om før de velger å bli en del av Ahmadiyya-menigheten:

– Når noen har kommet til oss og ønsket å konvertere «for å bli en del av det muslimske fellesskap», har jeg sagt at da må de ikke slutte seg til oss. Vi er en minoritet innenfor islam, som mange andre muslimer ikke anser som troverdige. Når noen – nesten alltid kvinner – har sagt at de ønsket å konvertere på grunn av ekteskap, har jeg sagt til dem at islam ikke krever det. Videre har jeg bedt dem vurdere om de tror at de vil holde fast ved konverteringen dersom de ikke lenger er gift med en muslim.

Linda Noor er daglig leder i tenketanken Minotenk, og konverterte selv for elleve år siden. Hun mener det er enklere å konvertere til islam i dag enn det var tidligere:

– På en måte er det nok lettere å konvertere nå fordi det er flere konvertitter og mer mangfold i muslimske miljøer generelt, så man kan lettere finne et miljø å føle seg hjemme i, sier hun.

Men konvertitter møter ofte fordommer knyttet til islam, legger hun til.

– Debattene om islam og muslimer er mer betente enn før, og konvertitter blir i anti-muslimske kretser sett på som landssvikere og forrædere. Å være konvertitt til islam ble nok tidligere mer ansett som en kuriositet, i dag kan det lettere bli knyttet til ekstremisme. Dette kan også ha en sammenheng med at konvertitter utmerker seg i statistikken over europeiske fremmedkrigere til IS, og her utgjør en forholdsmessig stor andel; rundt 20 prosent.

Jødedommen er i motsetning til kristendommen og islam ikke en misjonerende religion. Jødedommen har ikke noe krav om konvertering for å kunne inngå ekteskap med en som er jødisk, og konvertering er en omfattende og lang prosess. Likevel er det til enhver tid noen som er i en konverteringsprosess, eller nettopp har konvertert til jødedommen i Det mosaiske trossamfunn i Norge.

Man anslår at det i dag finnes rundt 1500 norske jøder, 747 av dem var i 2015 medlemmer av Det mosaiske trossamfunnet. En av dem er Marianne Kjelland Kohn, som møter meg utenfor en kebabsjappe på Holtet trikkestasjon i Oslo en solfylt fredag ettermiddag. Vi blir gående og småprate mens vi går nedover til et boligfelt i området. Vel fremme utenfor tomannsboligen setter Marianne fra seg sykkelen.

Veggene inne i gangen er dekket av familiebilder. På stuegulvet ligger det en bilbane, og i hjørnet på en hylle ved sofaen skimter jeg en menorá, den syv-armede lysestaken som er et av de eldste symbolene som forbindes med jødedommen.

– Vi begynner å bli en stor familie, på hytta i sommer var vi tolv personer ved sabbaten. Når du tenker tilbake på livet ditt er det ganske fantastisk hvilke ting som dukker opp vei, og bestemmer livsvalgene dine, sier Marianne.

Sabbatten starter ved solnedgang fredag, og senere denne dagen er det sønnen som bor i Oslo sin tur til å holde sabbatsmiddag. Det har skjedd mye siden klassefesten på Smestad i 1973, da bestevenninnen Jeanette, som er jødisk, dro med seg fetteren sin Ervin på fest. For Marianne på 17 var kveldens mål å begynne å røyke, drikke seg full og få seg kjæreste. Kvelden gikk ikke helt som planlagt, men kjæreste fikk hun, og siden har hun og Ervin vært et par.

Noen år før denne festen hadde Marianne brutt med Ullern menighet, hvor hun hadde vært aktiv siden hun konfirmerte seg.

– Jeg var et religiøst vesen. Det var ikke familien min. Jeg hadde ikke vokst opp med aftenbønn og sånt. Så det var en vei jeg fant i ungdomstiden. Jeg trengte nok folk rundt meg. Det å tilhøre en menighet er en veldig fin ting i så måte.

Men måten menigheten tilnærmet seg det kristne budskapet på, ble etter hvert for mye for tenåringsjenta:

– Det var mye fokus på at du ikke var noe dersom du ikke kjente Guds nærvær, og ikke bra nok dersom du ikke var barn av Jesus. Det ble verre og verre, og til slutt ble det meg som måtte trøste gråtende tenåringsjenter som ikke hadde følt Guds nærvær under nattverden.

Marianne forlot menigheten. Hun var fortsatt religiøs, men følte at utmeldingen fra Ullern menighet etterlot henne i en slags mellomtilstand der hun ikke hadde noe sted å henvende seg med sin religiøsitet. Årene gikk, og hun hadde en forventning om at den jødiske kjæresten hennes skulle introdusere henne for en nytt, religiøst fellesskap, men den ble ikke innfridd.

– Han var ikke religiøs og var mer eller mindre likegyldig til religiøs praksis. Jeg ble nesten litt sint, for jeg hadde forventet å bli introdusert for jødedommen.

Likevel mener hun at livet med Ervin har vært avgjørende for at hun valgte jødedommen. Hun sier jødedommen ikke er en religion man bare plukker opp.

Marianne begynte etter hvert i lære hos rabbinerens kone i Det mosaiske trossamfunn i Oslo. Sammen med tre andre jenter lærte hun om kosher (jødisk husholdning), jødedommens hellige skrifter, ekteskap, regler for sabbaten og resten av de jødiske helligdagene og høytidene. Og snart hadde Marianne bestemt seg – hun ville konvertere til jødedommen:

– Jødedommen tiltalte meg voldsomt. Den sa jeg var verdifull for den jeg er og de handlingene jeg gjør. I jødedommen finnes det ikke noe frelse-begrep, så jeg måtte ikke tenke høye åndelige tanker, men heller vise gjennom det jeg gjorde at det var den veien jeg ville gå. Og jeg ville gjøre det hundre prosent – så stakkars Ervin måtte også gå inn for det mye mer enn han hadde tenkt.

Fire år senere, i kjelleren i menighetshuset i Bergstien i Oslo, dykker den da 26 år gamle Marianne ned i et lite basseng, som en del av ritualet mikve. Rundt henne står tre rabbinere, noen venner og ektemannen Ervin. Den hvite kjortelen hun har på seg er tung av vann da hun reiser seg opp igjen og fremfører en velsignelse. En gang til under vann, Marianne får sitt jødiske navn – og er offisielt en del av den jødiske menigheten i Oslo. Fra da var det slutt på reker og svinekjøtt, dyr måtte være slaktet på en spesiell måte for at kjøttet kunne spises og sabbatsfeiring ble innført hver fredag. Julefeiringen ble byttet ut med markeringen Yom Kippur.

For familien til Marianne kom nyheten om at hun skulle konvertere til jødedommen som et sjokk. Foreldrene hadde ikke sett for seg at datteren kom til å gjøre alvor av planene.

– Da jeg meldte meg ut av statskirken tok faren min brevet. Da han skjønte at jeg faktisk kom til å konvertere, tok han en samtale med presten oppe i Ullern kirke for å høre hva han kunne gjøre. Presten sa at jeg var fortapt, at jeg var et lost case, sier Marianne og ler.

Selv om hun fremdeles var den samme, ble de nye skikkene vanskelige å venne seg til for familien. Det tok tid før de skjønte at hun mente alvor med konverteringen, og alt den innebar:

– Søsteren min var veldig fortvilet over at vi ikke skulle feire jul sammen, men i starten var jeg veldig opptatt av å avgrense meg fra det jeg hadde før og fokusere på det jeg hadde nå. Jeg var kanskje litt streng i starten, og nektet for eksempel moren min å gi barna mine julekalender. Det handlet kanskje også om å vise foreldrene mine at jeg hadde tatt et valg som de måtte akseptere. Nå i ettertid tenker jeg at de nok var litt mer fortvilet enn hva jeg oppdaget den gangen, sier Marianne, som valgte å engasjere seg i den jødiske menigheten. Hun ledet en kvinnegruppe, og grunnla senere den jødiske barnehagen i Oslo. Mannen hennes, Ervin Kohn, er i dag forstander og leder i Det mosaiske trossamfunn. På spørsmål om hun noen gang har angret på valget sitt, svarer Marianne at hun følte at hun kom hjem da hun konverterte.

– Det var derfor jeg gjorde det. Siden har jeg bare vokst med jødedommen, og jeg har aldri tvilt på at jeg valgte det riktige. Noen ganger har jeg tenkt over hva som ville skje dersom vi ble skilt, om jeg fremdeles ville føle meg som en del av miljøet. Jeg har kommet frem til at det fremdeles ville være naturlig for meg.

Den yngste av de konvertittene Plot har vært i kontakt med, er Thea Marie Andersen. 17-åringen sitter på knærne på verandaen til et rødt rekkehus like utenfor Kristiansand sentrum. Her bor hun sammen med moren sin, en hund og to marsvin. Hun sitter på en meditasjonsbenk hun har fått av søsteren, foran henne danser en tynn røykstripe fra røkelsen hun har tent. I bakgrunnen hører vi lyder fra barn som leker og biler som kjører. Men Thea Marie virker uberørt av lydene. Hun sitter med rolig pust og lukkede øyne.

Meditasjon har blitt en viktig del av hverdagen for henne. Når Thea mediterer, går hun inn i seg selv, og lar andre ting passere. Hun forteller at hun tenker på det som en mulighet til å rense kroppen og sinnet:

– Når jeg mediterer er det akkurat som at jeg sitter i et rom uten lyder, lys eller ytre inntrykk.

Thea Marie bestemte seg allerede som tolvåring for å konvertere til buddhisme, og for to år siden ble hun den første i Norge, og kanskje også Norden, som konfirmerte seg innenfor zotosehn-buddhismen.

– Det kom til et punkt der jeg bestemte meg for å gå inn i meg selv, og reflektere over hva jeg egentlig tror på. Grunnen til at jeg valgte buddhisme er at det er et veldig åpent og inkluderende livssyn.

Vi har forflyttet oss inn i stuen. På sofabordet mellom oss ligger en haug med bøker, en bønnekrans og et innrammet bilde hvor vi leser navnet Shunkå, som betyr solstråle. Navnet er Theas buddhistiske navn, som hun fikk tildelt da hun ble velsignet i Den norske sotozen buddhistorden sitt tempel like utenfor Kristiansand. Sotozehn-ordenen er en 800 år gammel zehn-buddhistisk orden som har sin opprinnelse i Japan. Den norske ordenen ble etablert i 2002, og består i dag av fem munker og tre nonner. I tillegg har ordenen medlemmer i alle landets fylker. For å bli medlem i ordenen trengte ikke Thea gjøre mer enn å sende inn et innmeldingsskjema.

Da hun var yngre definerte hun seg som kristen. Men så nærmet konfirmasjonen seg, og Thea måtte ta stilling til om hun ønsket å konfirmere seg i kirken. Moren og søsteren hadde allerede konvertert til buddhisme for noen år siden, og Thea hadde flere ganger vært med dem på samlinger i det lokale i sotozehn-tempelet.

– Kristendommen var så høyt oppe for meg, det var litt fjernt og uhåndgripelig. Så jeg bestemte meg for å tenke over hva og hvem jeg ønsket å være, og hvem jeg ønsket å følge. Jeg endte opp med at jeg ville ha noe som var mer jordnært, som fokuserte på fellesskap og åpenhet.

Hun går i tempelet så ofte hun kan, mediterer og lever etter tanken om karma – at alle handlinger har et resultat. Ellers er det lite praktisk som har endret seg i hverdagen. Men i sotozehn-ordenen føler hun at hun har funnet noe hun kan identifisere seg med:

– Jeg har funnet mange flere åpninger på en måte, det er egentlig litt vanskelig å forklare på en annen måte enn det. Etter at jeg begynte å gå i tempelet, har jeg følt meg veldig heldig fordi jeg får være en del av menigheten, sier Thea, som ser flere paralleller mellom kristendommen og buddhismen, og mener at alle religioner har mye felles. Men mens man i kristendommen har en tanke om himmelen, handler det i buddhismen om å bli gjenfødt til noe bedre, til man til slutt blir fri fra gjenfødelse og oppnår nirvana. På veien frem til nirvana er det et mål å føre et godt og vennlig liv:

– Jeg vil gjerne bli født igjen, og få nye muligheter i det neste livet jeg får. Tanken om karma er viktig, at man skal gjøre gode handlinger mot andre for å få gode ting tilbake. Gjør man vonde ting mot andre, får man det samme tilbake. Det er ikke noe jeg tenker på hele tiden, men er viktig at man ikke gjør slemme ting. Som mennesker har vi alltid en anledning til å gjøre godt.

Hvorfor velger folk å konvertere? Ved Sykehuset Innlandet har de i flere år drevet religionspsykologisk forskning i forbindelse med behandling. Lars Danbolt, professor og leder av Religionspsykologisk senter ved sykehuset, sier at religiøs omvendelse eller konvertering i mange tilfeller skjer i etterkant av en krise i livet.

– De finner kanskje tilbake til den troen de hadde før, eller utforsker en tro som de kanskje har blitt presentert for av andre. I andre tilfeller er konvertering et resultat av lengre tids søken etter noe mer, et resultat av tanker, følelser og fornemmelser. Personen kan nærme seg religion gradvis, og det kan vokse fram en erkjennelse av at man tror. Ikke sjelden oppstår det etter en stor hendelse i livet på godt eller vondt, som å få barn eller miste noen man er glad i. Livsendringer bidrar til at det trigges nye spørsmål i livet, sier Danbolt, som også minner om at et trekk i vår tid er at mange mennesker selv setter sammen hva de tror på. Åndelighet er ikke nødvendigvis knyttet til medlemskap i en organisert gruppe. Åndelighet kan i stedet være knyttet til elementer i naturen, meditasjon eller bruk av ulike religiøse komponenter til ulike formål,

Danbolt forteller at det er gjort flere studier av pasienters erfaringer i møte med sykdom og store påkjenninger i livet som viser at tro og eksistensielle spørsmål er viktige faktorer for menneskets resiliens – det vil si hvor mye vi tåler. Mennesker som har en tro, holder ofte håp og livsmot oppe på en betydningsfull måte. Studier viser også at folk som opplever at de lever meningsfulle liv, har lettere for å takle motgang og kriser i livet. Derfor er det ifølge Danbolt i mange tilfeller viktig i en behandlingsprosess å få tak i hva folk har av tro og livssyn; hva slags meningsdannelse folk har i livet sitt.

Våre kilder til mening ligger i dagligdagse ting som relasjoner til andre, orden og struktur, muligheten til å utvikle seg som menneske og det at man engasjerer seg i noe annet enn seg selv; det kan være både i relasjon til andre mennesker og til Gud gjennom en religiøs tro.

Én grunn til å konvertere kan være en søken etter autonomi, forteller Nora Stene, religionsforsker ved Universitetet i Oslo. Stene har forsket på konvertitter, og da særlig asylsøkere som konverterer til kristendom i Norge, siden 2013. Hun forklarer at man kan se mønstre i hvorfor mennesker velger å konvertere. Tre av de mønstrene som utpeker seg, er ønsket om å høre til i et nytt fellesskap, et behov for struktur og en vandring der man søker etter svar i stadig nye religioner.

– De fleste som konverterer er unge, mellom 18 og 30, og ofte kommer konverteringen parallelt med et oppbrudd, enten det handler om oppbrudd fra foreldre eller å flytte til et annet sted. For dem handler det om å finne sin egen plass, eller sitt eget sted. Konvertering kan inngå i et drastisk valg vekk fra bakgrunnen – inn i det nye. Et mønster innenfor konvertering kan være behovet for å finne en ny referanseramme, mer struktur og mer intensitet, forklarer forskeren, som minner om at det er store forskjeller innad i de ulike religionene når det kommer til hvor lett det er å konvertere, eller i hvilken grad konvertitter i det hele tatt er ønsket. Mens det i islam holder å si den muslimske trosbekjennelsen med et vitne til stede, er det å konvertere til jødedommen en veldig kompleks prosess.

For mange handler konvertering om å finne et nytt fellesskap, gjennom en gruppe eller familie. Ofte handler det om ekteskap.

– Du skal være nærmere den familien du gifter deg inn i, noen ganger er det også et krav. Eksempelvis gjøres de fleste konverteringer til islam i Norge på grunn av ekteskap, sier Stene.

En annen grunn kan være at man ønsker å gå inn i noe som gir mer struktur i livet.

– Ofte gir religion struktur helt ned på detaljnivå i dagliglivet. Utenfra kan det kanskje se ut som om det er mange regler som kan være er hemmende, men innenfra vil de troende ofte si at dette er regler vi ønsker. Vi tolker dem selv, og praktiserer dem fordi det gjør at vi kommer nærmere Gud, forklarer forskeren.

Et tredje mønster som går igjen, er ifølge Stene, mennesker som konverterer med stadige oppbrudd og en søken etter andre, nye religioner å følge. De går gjerne helt inn i en religion, blir skuffet, går til en annen religion – og slik fortsetter det, for noen hele livet. Stene registrerer for øvrig at mennesker som konverterer ofte, gjerne går mer inn i religion og religionspraksis enn de som er der fra før av.

– Man skal bevise både for seg selv og for sin nye gruppe at dette er riktig. Etter hvert som de blir mer sikre på sin egen religiøse identitet, er det mange som blir mer avslappet. De tillater seg for eksempel å feire høytider som ikke springer ut av den religionen de tilhører.

Flere konvertitter forteller til Plot at de havnet i en slags mellomtilstand da de konverterte. Religionsforsker Nora Stene er ikke overrasket.

– Konvertitter har forlatt noe, men kommer nødvendigvis ikke helt inn i miljøet de har kommet til. De som er født inn i en religion har allerede kjennskap som den som konverterer må lære. Det er nok også lettere å føle seg hjemme i en religion som er utadvendt og misjonerende enn i en som ikke er misjonerende.