Norske tilstander

| Denne teksten ble skrevet i mars 2017 og ble første gang publisert i Magsinet Plot #36 |

–Jeg må ta en master, det er fem år.

– Oi, bra du satser høyt!

– Ja, det er de lavt utdannede det går ut over hvis bedriften kutter. Da nytter det ikke å bare ha en bachelorgrad.

Dette er mitt første møte med Furuset i Oslo. Utenfor Furuset senter er det full fart, med barn som roper, folk som venter på bussen, og biler som tuter. I en klesbutikk like ved utgangen av senteret er noen unge jenter i gang med å prøve jakker fra et salgsstativ. Jeg går til biblioteket.

Dette var i vinterferien, og det var stappfullt av barn, ungdom og unge voksne her. Noen leker og spiller spill, mens andre sitter fordypet i bøker. Noen har har samlet seg i små grupper, og snakker lavmælt sammen.

– Vi vil ikke ha «svenske tilstander» i Norge, skal justisminister Per-Willy Amundsen uttale noen uker senere. Gjengkriminaliteten i deler av Oslo er ifølge NRK verre enn på lenge, og justisministeren sier til statskanalen at han vil møte framveksten av kriminelle miljøer i hovedstaden med mer ressurser til politiet og en streng innvandrerpolitikk. Han er spesielt urolig for at enkelte gjenger skal ha tette bånd til utenlandske gjenger, deriblant albansk mafia. I forlengelse av uttalelsen «vi vil ikke ha «svenske tilstander»», viser statsråden til at han mener at vi kan se at Sverige for sent har diskutert de reelle problemene.

NRK har forut for uttalelsene sendt en reportasje fra Oslo øst, som i ettertid skal skape debatt. De har fortalt om ungdom som har pistoler og barn som selger hasj. Ifølge NRK frykter foreldre og ungdommer «svenske tilstander» i Oslo øst.

Vi kjenner historier fra andre land, deriblant Sverige: Biler som settes i brann. Ungdom som danner sine egne samfunn med egne regler; utenfor storsamfunnet. Politiet har vanskelig for å stoppe det. Kan dette komme til Oslo?

Furuset ligger i bydel Alna. I mediene er Furuset blant annet er kjent for å ha vært base for B-gjengen. Over halvparten av dem som bor her, rundt 53 prosent, har minoritetsbakgrunn. For bydelene Grorud og Stovner, er andelen rundt 50 og 55 prosent. Alle de tre bydelene ligger i Groruddalen. Den høye minoritetsandelen og dalens voldelige fortid med gjengoppgjør og vold, er noe som ofte trekkes fram av stemmer som frykter framvekst av parallellsamfunn, eller «svenske tilstander».

Men hvordan samsvarer dette bildet med virkeligheten til ungdommene som har vokst opp, og bor i Groruddalen? Hvordan opplever de faren for en framvekst av parallellsamfunn i hovedstaden?

Det var dette jeg hadde tenkt på da jeg tok T-banen, linje nummer to, til Furuset.

Inne på biblioteket på Furuset sitter det en gutt og ei jente med hver sin PC og tunge skolebøker. Begge er i slutten av tenårene. De snakker om fag, kosthold og trening. Momona Fasil og Amaniel Ghirmay har vinterferie fra studiene, og bruker tiden til å lese. De kommer begge fra Groruddalen, hun fra Trosterud og han fra Furuset. Når jeg forteller at jeg skriver en artikkel om ungdomsmiljøet i Groruddalen, dreier samtalen seg raskt inn på fordommer ungdommene har blitt konfrontert med:

– Det er mange fordommer knyttet til stedet. Jeg gikk på Elvebakken videregående skole i Oslo sentrum, hvor jeg var en av få elever med bakgrunn fra Groruddalen. Jeg opplevde ofte at folk hadde en formening om stedet jeg var fra. Men mange av dem som hadde noe å si om Groruddalen, hadde aldri vært her selv. Jeg tror mye av problemet ligger nettopp her – det er snakk om fremmedfrykt. Mange mener noe om hvordan det er her, men få tar seg bryet med å komme på besøk for å bli kjent med folk og erfare selv, sier Ghirmay.

Tall fra Statisisk sentralbyrå viser at i bydel Alna tar hele 45 prosent av de norskfødte minoritetsjentene og 29 prosent av de norskfødte minoritetsguttene høyere utdanning. Til sammenlikning er tilsvarende tall for hele Norges befolkning 39 prosent for kvinner og 26 prosent for menn.

På Furuset møter jeg en gjeng unge gutter som har samlet seg rundt et bord på biblioteket, alle i slutten av tenårene. Midt på bordet ligger det et speilreflekskamera. Ungdommene trekker på smilebåndet når de får høre at jeg er her for å skrive om hjemstedet deres:

– Altså, det er mye mindre som skjer her enn det man kanskje skulle tro utifra hvordan det framstilles i mediene. Det er jo problemer her som alle andre steder, det skal vi ikke nekte for, men det er ikke noe problem å holde seg unna hvis man ikke vil være en del av det. Vi hører sjelden om slåssing eller kriminalitet her, og jeg tviler egentlig på at det skjer så mye mer her enn det gjør på Oslo vest, eller i andre deler av byen, sier Yoni Jelisa (20) fra Furuset. Han er kledd i en stor boblejakke, vide bukser, og har et sølvkors i en lenke hengende rundt halsen.

Jelisa tar en pause, og taster litt på mobilen, mens vennene Moyo og Joseph nikker samtykkende, og legger til at de ikke har noe ønske om å flytte fra Furuset eller Groruddalen. Også de har på seg «gangster/hiphopinspirerte» klær, og de har et språk fritt for «kebabuttrykk og østkantslang».

– Jeg tror kanskje det er et inntrykk folk har fordi det er mange herfra som har minoritetsbakgrunn. Det er sikkert en oppfatning som kommer til å vedvare en god stund framover, men det beste jeg kan foreslå er at folk må komme hit selv og se, sier Jelisa.

Nahom Jonas (23) kommer bort til oss. Han er middels høy, kledd i grå v-halsgenser og moteriktige olabukser. Det sorte, kortklipte håret står i kontrast til det hvite, store smilet. Han har vokst opp på Furuset, og jobber i dag som helsefagarbeider ved Furuset Forum i det lokale idrettslaget. Han forteller at det er mye som har endret seg på Furuset siden han vokste opp på midten av 2000-tallet:

– Før hadde vi forskjellige gjenger. De finnes ikke lenger. Nå kan jeg ikke huske sist jeg så en politibil her, da jeg vokste opp var de her hele tiden.

Hadde vi gått ti år tilbake i tid, hadde denne artikkelen kanskje sett annerledes ut – kanskje med B-gjengen og Furuset Bad Boys i sentrum. Men var det egentlig sånn? Jonas mener frykten for Furuset i stor grad har vært overdrevet, selv da B-gjengen og Furuset Bad Boys hadde sin storhetstid:

– Da jeg vokste opp, leste jeg ofte om Furuset i mediene, men kjente meg sjelden igjen i beskrivelsene, det var akkurat som om de snakket om et annet Furuset enn det jeg kjente. Jeg syns ikke det er noe rart at ungdom som gang på gang defineres negativt i mediene til slutt identifiserer seg med det, og etter hvert lever opp til det bildet som tegnes av dem, sier Jonas.

Politimesteren i Oslo, Hans Olav Sjøvold, er bekymret for gjengene og økningen i voldskriminaliteten blant ungdom i Oslos østlige bydeler.Han har sagt til NRK at han tror mange av problemene skyldes sosioøkonomiske forhold: Jobb, skolegang, språk og økonomi, og at det har blitt mange nye innflyttere til bydelene.

Jonas mener på sin side at stedet han bor på har fått et ufortjent dårlig rykte:

– Det hendte ofte at jeg som ung hang utenfor Furuset senter etter fotballtrening på kvelden og snakket med andre ungdommer. De som gikk forbi oss fikk kanskje et negativt inntrykk, de trodde kanskje vi drev med noe kriminelt. Sannheten er at et fåtall av oss gjorde det, sier Jonas. Nå studerer han på høyskolen på Lillehammer halve uken, men også her merker han at fordommene mot hjemstedet hans står sterkt:

– Når jeg forteller hvor jeg kommer fra, har folk som knapt nok har vært i Oslo en formening om hvordan det er i Groruddalen. Det er nok i stor grad mediene som er med på å opprettholde det negative bildet mange har av Groruddalen. Et eksempel på dette er da organisasjonen «Stopp islamiseringen av Norge» demonstrerte her på Furuset tidligere i høst. Mange hadde kanskje forventet at ungdommene skulle reagere på en negativ måte, men det skjedde ikke. I stedet delte ungdommene ut roser. Men hvor var mediene da?, spør Jonas.

Hvordan nettopp fordommene påvirker ungdom i overgangen fra barn til voksen, var problemstillingen da Monika Rosten tok fatt på doktorgradsavhandlingen «Sted, tilhørighet og unge voksne i Groruddalen». I avhandlingen, som ble ferdigstilt i 2015, utforsker Rosten unge Furusetbeboeres stedshåndtering, samt deres ambisjoner og livsvalg:

– I Groruddalen er det en spenning mellom hvordan stedet oppleves av de som bor og lever der, og hvordan det framstilles utenfra. Dette reagerer folk forskjellig på. Noen blir ambassadører for stedet, og jobber hardt for å motbevise de fordommene som finnes. Andre identifiserer seg mer med de fordommene de hører om, og leker litt med «gangster»-imaget. De henter gjerne inspirasjon fra internasjonal hip-hop kultur og ungdomsmiljøer i andre storbyområder i Europa eller USA, hvor etniske minoriteter dominerer, sier Rosten.

Hun fremholder at dette ikke er problematisk i seg selv, dersom det ikke skaper problemer for den enkelte:

– Men for en liten, men ikke ubetydelig gruppe av ungdommen her, blir fordommene de møtes med – summen av alle gangene de blir stoppet av politiet eller spurt om hvor de egentlig kommer fra, i kombinasjon med hjemstedets dårlige rykte – litt for mye. Da blir hvert enkelt tilfelle for dem en bekreftelse på at de er utenfor.

Rosten sier dette igjen henger sammen med større samfunnsprosesser, og hun mener at lokal innsats for omdømmebygging i seg selv ikke er nok for å få bukt med stigma:

– Man ser en markant forskjell når det kommer til jenter og gutter. Mens gutter ofte forteller om erfaringer med diskriminering og rasisme i storsamfunnet, setter jentene sine hverdagsutfordringer oftere i sammenheng med familien eller egen minoritetsgruppe. Det er i stor grad guttene som må bære byrden av å komme fra et sted med dårlig rykte, ettersom det er de som assosieres med den ungdomskriminaliteteten som har bidratt til dette ryktet. I tillegg kobler de selv i større grad den territorielle stigmatiseringen til individuelle erfaringer med å bli forskjellsbehandlet på grunn av religion eller etnisk bakgrunn.

I avhandlingen skriver hun også om «gettolek», et fenomen hun selv har vært vitne til på Furuset. Lokal ungdom bruker ordet «gettolek» for å beskrive unge menn som prøver å gjøre seg litt tøffere og farligere enn de egentlig er. Gutter som beskrives på den måten er ofte involvert slagsmål når ungdomsgjenger fra ulike deler av byen, eller internt i Groruddalen, møtes for å slåss på vegne av sitt hjemsted.

– Jeg vet jo at det fortsatt er gutter som er ute og slåss på den måten jeg beskriver i artikkelen, ikke bare på Furuset, men på østkanten generelt; og antakelig over hele byen. Etter hva jeg kan forstå er det et fenomen som får relativt liten medieoppmerksomhet, med tanke på hvor omfattende det er, og hvor potensielt problematisk det er for dem som holder på med det. Satt på spissen tror jeg folk lar det passere fordi det her ofte er snakk om unge menn – utlendinger som de selv ville sagt – som banker opp hverandre. Jeg tror ikke vi som samfunn bryr oss nok om dem rett og slett, sier Rosten.

Rosten var i årene 2006–2010 selv ansatt i bydel Alna. Hun forteller at mye har endret seg siden hun selv jobbet der:

– Den viktigste endringen, når det gjelder ungdom, er at de organiserte ungdomsarenaene har gått fra å være nærmest ikke-eksisterende, til å bli svært etablerte, som Furuset IF og klubben på Furuset Bibliotek.

Groruddalssatsingen 2017–2016 ble satt i gang av Oslo kommune. Formålet var å bedre miljø- og leveforhold i bydelene Alna, Bjerke, Grorud og Stovner. Satsingen er den største områdesatsingen i Norge noensinne, med 1,5 milliarder kroner fordelt over ti år. Pengene ble blant annet brukt til forbedring av uteområder, styrking av offentlige institusjoner og fremming av samarbeid mellom beboere, borettslag og bydeler. En ekstern evalueringsrapport slår fast at over 300 av de planlagte tiltakene som ble beskrevet ved starten i 2007, var nådd ved utgangen av 2016. Satsingen videreføres nå i ti nye år, fram til 2027.

Byråd for byutvikling i Oslo, Hanna Marcussen, sier hun er fornøyd med resultatene kommunen har oppnådd med Groduddalsløftet:

– Det jeg er mest glad for, er at innbyggerne som bor i de lokalområdene hvor vi har jobbet mest helhetlig med sosiale og fysiske tiltak, også er de mest fornøyde. Det viser at arbeidet har gitt resultater. I tillegg til den synlige opprustningen og utbyggingen av parker og grøntområder, har de sosiale nettverkene i bydelene blitt styrket. Det ble blant annet bygget flere møteplasser og kulturhus der befolkningen møtes på tvers av generasjoner, kultur og bakgrunn.

Marcussen legger ikke skjul på at Groruddalen fremdeles har sine utfordringer. En av målsetningene framover er å styrke nærmiljøkvalitetene, og på den måten bidra til et inkluderende lokalsamfunn der flere deltar aktivt. Målet er også å tilby tjenester som skal sikre flere barn og unge gode oppvekstvilkår, samt at flere skal fullføre og bestå videregående opplæring.

– Vi ønsker også at flere skal komme ut i ordinært arbeid og få varig tilknytning til arbeidslivet, gjennom utvikling av tjenestene innenfor sysselsettings- og kvalifiseringsfeltet.

Et av tiltakene som er et resultat av Groruddalsløftet, er Alnaskolen. Et tiltak for å utvikle lederkompetanse i ungdomsmiljøene på Furuset:

– For 10-15 år siden var nok Furuset mest kjent for B-gjengen og kriminalitet, men det er mye som har skjedd siden den gang. Det er mange grunner til dette. Politiet har slått hardt ned på gjengmiljøet, og både kommunen og frivillige organisasjoner så behovet for at noe ble gjort i ungdomsmiljøet. I løpet av en fem- til tiårs periode falt kriminaliteten med 70 til 80 prosent, sier Rune Gjelberg, prosjektkoordinator ved Alnaskolen.

Skolen drives av Furuset Forum (Furuset IF), med støtte fra blant annet bydel Alna gjennom Groruddalssatsingen:

– Nå er det nesten ingen steder i Oslo som er så trygge som Furuset og Groruddalen. Det som kjennetegner ungdomsmiljøet her nå, er positivitet og tro på framtiden. Mens det før var kult å være gangster, er det i dag kulere å være et forbilde for andre. Men fordi rykter ofte er vanskelig å bli kvitt, er det sjelden dette som kommer fram når det snakkes om Groruddalen i media. Det er et feil bilde som henger litt igjen, sier Gjelberg.

Utad er det ikke lenger noe gjengmiljø å snakke om på Furuset, forteller han. Men det finnes fremdeles «smågjenger» som bedriver kriminell virksomhet:

– Det skjer absolutt at små grupperinger møtes, og så kan det kanskje eskalere litt dersom man får med seg noen venner. Men sånn er det jo overalt, det er ikke unikt for Furuset. Det er bare det at folk tror det. Det er mange små mekanismer i dette som er vanskelig å følge med på, men vi kjenner til det, og vi kjenner til ungdommene og barna som gjør det. Så prøver vi å være i forkant. Det er mange nettverk som jobber forebyggende i Groruddalen, og mange av dem har sprunget ut av at det var ille før. Nettopp disse nettverkene gjør at man kan være i forkant, og at man ikke ender opp med sånne tilstander som man har i Stockholm og København, og andre storbyer.

– Tror du ting hadde vært annerledes dersom tiltak som Groruddalssatsingen ikke hadde blitt satt i gang?

– Det er jo et sammenlikningsgrunnlag til eksempelvis Sverige, i den forstand at det er snakk om drabantbyer og at det er mange mennesker med minoritetsbakgrunn som bor her. På den måten blir det jo en form for smeltedigel. Men så må man se det opp mot det arbeidet som gjøres, og i Groruddalen syns jeg vi er flinke til å være i forkant. Det tror jeg er viktig, sier Gjelberg.

I media handler gettofiseringen av Oslo ofte om at mange innvandrere og mindre ressurssterke nordmenn bosetter seg i de samme bydelene. Men da sosiologene Jørn Ljunggren og Patrick Lie Andersen gjorde analyser av inntekts- og bosettingsmønsteret i hovedstaden over en lang periode, ble de overrasket. Resultatet viser tydelig at det er de rike og ressurssterke som lever mest adskilt fra andre grupper i byen. Forskernes analyser viser at det er denne gruppen som etter 1980 har beveget seg mest i retning av økt adskillelse:

– Hele Groruddalen blir mistolket som en getto, men da kjenner man ikke til ordet eller begrepet getto – som er en segregering eller en frivillig segregering av enkelte etniske miljøer. Her er det jo flerkultur som ligger i bunn. Det bor mennesker her med bakgrunn fra 170 forskjellige nasjoner. Da er det ikke getto, det er flerkultur. Jeg er overhodet ikke bekymret for at vi skal få noen gettofisering i Groruddalen, på lik linje som man ser i eksempelvis Frankrike. Hadde det skullet skje, hadde det skjedd for lenge siden. Det virker ikke som om noen har ønske om å segregere seg selv, mener Gjelberg.

For Sajandan Rutthira (21) ble tilknytningen til Furuset idrettsforening en viktig kilde til å føle tilhørighet i det norske samfunnet:

– Jeg kommer aldri til å bli godtatt som hundre prosent norsk, fordi jeg ikke ser norsk ut. Samtidig har jeg ingen klar tilhørighet til tamilsk kultur, selv om jeg har foreldre som er tamiler. Så begynte jeg i idrettslaget her. Jeg ble fotballtrener og fikk mer og mer ansvar. Jeg fikk muligheten til å jobbe og være frivillig, og fikk tilhørighet til stedet og sporten. Etter hvert ble jeg anbefalt til Alnaskolen, og det var det som løftet meg. Det har lært meg mye om lederskap og tilhørighet. Dette har betydd mye for meg i livet, og jeg har ofte tenkt på hvor jeg ville vært dersom det ikke hadde vært for dette. Det er ikke godt å si, men jeg er sikker på at jeg ikke ville følt den samme tilhørigheten, forteller Rutthira, som i fjor ble kåret til «Årets ildsjel» av Norges idrettsforbund.

Men Sajandan Rutthira har ikke alltid har vært en ildsjel. Han forteller at han på videregående var både skolelei, «rebelsk» og umotivert – en minoritetsungdom på østkanten i identitetskrise og med et stort behov for anerkjennelse. Men så ble han ansatt som fotballtrener for Gutter 04 av Furuset idrettsforening i en alder av 15 år.

Han har familiebakgrunn fra Sri Lanka, og forteller at han tidlig opplevde følelsen av å mangle en klar tilhørighet, fordi bakgrunnen hans ikke er etnisk norsk:

– Når folk spør hvor jeg er fra, skjønner jeg at de mener å spørre om hvor foreldrene mine er fra. Likevel svarer jeg bevisst Furuset. Jeg vil ikke identifisere meg som en del av en nasjon, men som en del av et sted hvor jeg trives, sier Rutthira, som har vært igjennom Alnaskolens leder-program. I dag er han fotballtrener for et jentelag og assisterende daglig leder i Furuset IF. Han trives godt i rollen som forbilde.

– Jeg merker at det er mye større pågang blant ungdommer som ønsker å være en del av Alnaskolen. Interessen har blitt mye større. Mye av det ligger nok i at det er fint å ha på CV-en. Men jeg tror at vi også har klart å skape en kulhet i det. Barna syns det er kjempekult å gå med T-skjorte som det står Furuset på, og plukker gjerne søppel bare for å få en. Alle de som jobber med unge her, er til stede – barna ser dem overalt, og det er viktig, sier Rutthira.

I rapporten «Parallellsamfunn? Et politiblikk» fra 2016 kommer det fram at politiet selv ser en markant forskjell mellom situasjonen i Oslo, og situasjoner som beskrives i svenske politirapporter.

En av forskjellene som trekkes frem, er at politiet i Sverige har svært lite kontakt og dialog med de kriminelle miljøene, samt med personer som er i randsonen av gjenger og kriminelle nettverk. Informantene i rapporten – som selv jobber i politiet – vektlegger at politiet i Oslo har dialog med alle, også såkalte tunge kriminelle miljøer.

Inntrykkene fra rapporten bekreftes av politiførstebetjent Lone Strand, som jobber ved forebyggende avsnitt på Stovner politistasjon i Oslo, og har ansvar for politiets forebyggende arbeid rettet mot barn og unge i bydel Alna:

– Vi oppfatter ikke at det er parallellsamfunn i Oslo. Mye av grunnen til dette tror jeg er at vi har et godt samarbeid på tvers av etater. Det er mye jobb som kan deles på for å forebygge, og det er viktig å se muligheter for å hindre at ting skjer. Det er også viktig å huske på at det i forebyggingsarbeid er mange ting som griper inn i hverandre. Vi jobber kontinuerlig for at folk skal ha det trygt og få et godt tilbud, sier Strand, som mener en ofte ensidig mediedekning av stedet kan være med på å danne et inntrykk av at det er fare for framvekst av parallellsamfunn i Groruddalen.

Hun viser til at de tverretatlige tiltakene rettet mot barn og ungdom i Groruddalen er med på å holde politiet godt orientert om hva som skjer, noe som igjen gir dem mulighet til å gripe inn og igangsette tiltak raskt.

Regjeringen oppnevnte et ekspertutvalg for å se på hvilke langsiktige konsekvenser høy innvandring har for samfunnet, og hvilke tiltak som kan bidra til rask integrering og yrkesdeltakelse blant innvandrere og flyktninger i Norge. Utvalget, som ble oppnevnt i 2009, ble ledet av sosiologiprofessor Grete Brochmann, og de leverte rapport nummer to i februar i år.

– Hadde vi hatt de samme økonomiske kuttene som vi ser i Sverige, kunne situasjonen i Oslo vært en annen, fordi dette hadde gått ut over nettopp disse bydelene, som har svak sosioøkonomisk kapital. Uten tiltakene som har blitt gjort, kunne det nok sett annerledes ut, sier Sylo Taraku, som deltok i Brochmannutvalget. Han er utdannet statsviter, og ga i fjor ut boken «Innvandringsrealisme. Politikkens muligheter i folkevandringens tid».

Taraku mener det er viktig at politikerne går inn for å løfte minoritetsgruppene i Norge, og at det legges et godt grunnlag for sosial mobilitet og færre klasseskiller i samfunnet, blant annet gjennom skole- og boligpolitikk.

– Nordmenn flest er født inn i middelklassen, det er typisk for det norske «vi». Mange innvandrere mangler utdanning, og har lavere sosial kapital. Mens nordmenn flest fødes inn i middelklassen, er ungdom med innvandrerforeldre nødt til å gjøre det bedre enn foreldrene sine for å bli en del av «det norske vi». Her skiller Norge seg markant fra eksempelvis Sverige og Frankrike. I disse landene ser man stagnasjon, i form av at etterkommere av innvadrerforeldre ofte har samme økonomiske vilkår som foreldrene. Her i Norge har vi en annen utvikling.

Selv kom Taraku til Norge som flyktning i 1992. Han hadde som attenåring nektet å la seg innrullere i den jugoslaviske hæren. Han mener majoritetens syn på mennesker med annen etnisk opprinnelse enn norsk, har mye å si for hvordan den enkelte oppfatter seg selv:

– Det er ingen som liker å være en annenrangs borger. Blir man sett ned på av storsamfunnet, skaper dette avstand mellom minoriteten og majoriteten. Hvordan man oppfattes av storsamfunnet henger sammen med hvordan man oppfatter seg selv. Det er større sjanse for segregering dersom man opplever sterkt press fra samfunnet. Her mener jeg Norge står overfor et dilemma når man snakker om integrering. På den ene siden ønsker man at innvandrere skal tilpasse seg det norske samfunnet. Men går man for langt i å presse på dette, kan konsekvensen bli en motreaksjon, hvor folk isolerer seg mer. Det er naturlig at noen reagerer med å bli veldig lovlydige, mens andre føler sinne mot storsamfunnet, og føler seg stigmatisert.

På et møterom hos feltteamet på Trosterud har «Mads» nettopp avsluttet en telefonsamtale med en representant fra et jobbtreningsprogram som skal hjelpe unge mennesker ut i arbeid. Han har nettopp brutt ut av et miljø preget av narkotikamisbruk, og ønsker derfor ikke å oppgi sitt virkelige navn.

– Jeg havnet i et miljø der det ble røyket mye hasj. Det gikk fra å være noe jeg gjorde innimellom, til noe jeg gjorde flere ganger om dagen. Til slutt havnet jeg i en situasjon der en person som solgte hasj begynte å utnytte meg. For noen uker siden skjønte jeg at jeg måtte si stopp, sier «Mads» (23).

Han kom som mindreårig asylsøker til Norge, og bodde noen år i fosterhjem før han flyttet for seg selv et sted i Groruddalen. Nå tar han opp fag fra videregåede skole, og ønsker seg en fast jobb. For en stund siden bestemte han seg for å bytte navn til et som høres mer norsk ut enn navnet han tidligere hadde:

– Navnet mitt var utenlandsk, det hørtes fremmed ut. Nå har jeg byttet til et navn som høres mer europeisk ut, og håper det gjør det lettere komme inn på jobbmarkedet.

Forskere fra Institutt for samfunnsforskning kartla i 2012 diskriminering i arbeidslivet ved å sende ut 1800 fiktive jobbsøknader til reelle jobbutlysninger. Søknadene ble sendt parvis til hver utlysning. Kandidatene var like godt kvalifisert, men hadde navn som signaliserte ulik etnisk bakgrunn. Funnene viste at sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju i snitt reduseres med en fjerdedel for personer med utenlandsklingende navn.

Et annet sted i Groruddalen, i en av de grå høyblokkene på Ammerud i bydel Grorud,helt i enden av oppgangen ønsker Gunnar Bedsvåg (83) og Yusra Hussain (17) meg velkommen, arm i arm ute i gangen i leiligheten hvor Gunnar bor. Det er ettermiddag, og den lave solen titter så vidt inn gjennom et vindu i den halvmørke leiligheten. Lukten av nytraktet kaffe henger i luften. De smiler. Gunnar er 83 år, og pensjonist. Yusra er 17, og går siste året på videregående. Han i blårutete skjorte og olabukse, og hun i fargerik bluse og sort hijab, som matcher buksene. Han med familiebakgrunn fra Trøndelag, hun fra Pakistan. De siste to årene har Yusra hver tirsdag hjulpet Gunnar med dagligdagse gjøremål som støvsuging, gulvvask, vinduspuss og skift av sengetøy.

«Ung hjelper eldre» er et jobbtreningsprogram for unge mellom 15 og 18 år, som går ut på at Bydel Grorud ansetter ungdom for å assistere eldre mennesker med nødvendig hjelp i hjemmet. Prosjektet var i mange år et svært populært tilbud for både ungdom og eldre, og har vært savnet etter at det ble nedlagt i 2003. I 2014 ble det gjenopptatt på initiativ fra ungdomsrådet i Bydelen. Tiltaket driftes av Aktivitetsenheten i Bydel Grorud, med finansiering fra Barne- og likestillingsdepartementet. I alt ti gutter og ti jenter hjelper nå ukentlig eldre personer i bydelen.

– Dette er jo ikke en typisk jobb, det er mer som... familie. Alle i området kaller ham bare bestefaren til Yusra. Og Gunnar gir meg gode råd, blant annet om arbeidslivet, sier Yusra, som hørte om prosjektet via skolen.

– Jeg er mye alene, og var raskt oppe med hånden da vi fikk vite om tilbudet. Og jeg er veldig fornøyd! Egentlig var det jo jeg som skulle lære henne opp, men hun var så flink, så det slapp jeg å gjøre. Nå betyr samværet vårt veldig mye, jeg sitter og venter på at tirsdagen skal komme. Vi prater om alt; vi har pratet mye religion. Jeg er interessert i hvordan andre land har det. Jeg har min barnetro, og den holder jeg på. Men jeg har lært masse, for jeg er også ganske bra til å spørre.

Yusra sier hun synes det er morsomt at de kan snakke om religion og forteller at de forstår hverandre.

– Sånne ting skaper grunnlag for en gjensidig respekt oss imellom. Jeg er glad for at Gunnar spør meg om så mange ting, det viser jo at han virkelig er interessert i å lære og forstå. Det gir meg også inntrykk av at mennesker er mer åpne, særlig når det kommer til min religion.

Etter hvert har Gunnar også fått kontakt med Yusras familie, som bor et steinkast unna, og Yusra har flere ganger hatt med pakistansk mat.

Ida Johannesen i «Ung hjelper eldre» viser til at Grorud har et levende ungdomstilbud. Hun er koordinator i prosjektet, og forteller at jobb og jobbtrening før fylte 18 har lenge vært et sentralt ønske fra flere ungdommer i bydelen. Tanken bak jobbtreningsprosjektet er at den eldre skal lære opp den unge, mot at de får hjelp med ulike gjøremål:

– Det kan gjelde alt fra å vise hvordan man støvsuger, til å minne om at man må komme presis, eller legge vekk telefonen iblant. Det er småting, men det er viktig, og noe jeg ser at alle ungdommer må trene seg på. Ungdommen lærer å ha jobb, og å administrere sine egne penger. På sikt trenger vi også flere hender inn i eldreomsorgen, så kanskje dette for noen kan være en introduksjon til å jobbe med eldre videre i livet, sier Johannesen.

Det er blitt onsdag kveld. Jeg er tilbake på Furuset, og rusler rundt i området. Tar en runde rundt biblioteksbygningen og Furuset IF. Passerer en gjeng med ungdommer som leker seg på ishockeybanen, før jeg stopper opp utenfor Furuset senter, og venter. Snøen laver ned over mennesker som forsvinner inn og ut av t-banenedgangen. Litt bortenfor står et foreldrepar med to små barn, og venter på bussen. Jeg er nysgjerrig på om jeg snart blir vitne til slåssing mellom to gjenger, eller en politipatrulje på jakt etter hasjselgere, naskere eller andre småkriminelle ungdommer. En hendelse som ville sprite opp denne artikkelen – skape litt gnister, litt konflikt – en kontrast til det rosenrøde bildet jeg så langt har fått tegnet opp av stedets pliktoppfyllende og ambisiøse ungdommer. Det skjer ikke. Jeg blir møtt av Marie Moe Lysaker og Eivind Johansen fra feltteamet i Bydel Alna. Feltteamet driver blant annet med oppsøkende arbeid, og målgruppen er ungdom mellom 12 og 18 år samt unge voksne fra 18 til 25 år. De er ute tre-fire kvelder i uken. Kveldens runde er på Furuset:

– Vi går ut og blir kjent med de unge, og følger deres bevegelser. Det er viktig for oss å være til stede på klubbene og der hvor ungdommene henger. Ofte er dette noe som igjen genererer en del oppfølging i ettertid, forteller Johansen, mens vi går gjennom Furuset senter og ned mot en tom skolegård i nærheten.

Hverdagen ser annerledes ut her nå enn da feltteamet ble opprettet i 2007.

– Da vi begynte å jobbe her, hendte det fra tid til annen at det kom forskjellige gjenger til Furuset med to, tre biler, fullstappet av folk med skyte- og slagvåpen. Ungdommene på Furuset var redde. Så ja, det var tøft på Furuset da. Furuset på sin side var ikke noe bedre, de benyttet anledningen til å dra til andre deler av byen med egne biler og skytevåpen, bevæpnet til tennene de også, forteller Johansen.

I Oslo politidistrikt har man de senere årene, særlig etter 2007, sett en vedvarende nedgang i anmeldte lovbrudd blant barn og unge. Det har også vært en nedgang i antall barn og unge som har blitt anmeldt for lovbrudd. SaLTo er et samarbeidsprosjekt mellom Oslo kommune og Oslo politidistrikt, som over tid hatt fokus på unge under 18 år som har blitt anmeldt for straffbare forhold. Ifølge tall fra SaLTo-rapporten for 2016, ble det ifølge Aftenposten i fjor registrert 2186 straffbare forhold der ungdom under 18 var mistenkt, siktet eller domfelt i straffbare forhold. Dette er en oppgang på 21,9 prosent fra 2015. (Aftenposten har denne uken omtalt flere funn fra samme rapport.)

Politistasjonsjef John Roger Lund på Stovner mener at en god del av økningen skyldes politiets målrettede arbeid opp mot barn og unge:

– Jo mer aktive politiet er i ungdomsmiljøene, jo større økning vil vi få i antall saker. Dette gjelder spesielt hvis vi går etter ungdom som sleger, bruker eller oppbevarer narkotika, sier Lund til Aftenposten

Ove Kristoffersen, leder i SaLTo-sekretariatet i Oslo kommune, er ikke bekymret for økningen. Han sier til Aftenposten at det verken er uventet eller veldig bekymringsfullt. Tallene på kriminalitet bør ifølge Kristofersen ikke bli for lave, for det kunne tydet på at folk ikke tør å anmelde. Han mener det først vil være grunn til bekymring dersom økningen fortsetter i årene fremover. – Vi får ikke panikk til tross for en økning. Vi ligger fortsatt lavere enn vi gjorde for fire-fem år siden, sier Kristofersen i intervjuet.

– Det er kanskje flere ungdommer i snitt som klarer seg bra, men de som klarer seg dårlig klarer seg kanskje enda dårligere enn tidligere. De detter enda lenger utenfor når de først detter. Men det er mye større avstand mellom dem enn det vi så tidligere, sier Eivind Johansen fra Feltteamet i bydel Alna, som også forteller at mange av de unge som feltteamet følger opp, er yngre enn de var tidligere.

En ungdomsgjeng kommer oss i møte.Vi stopper, og to gutter i hettegensere blir stående og snakke en stund. Samtalen avsluttes med et håndtrykk, og så beveger de seg videre bortover den snøkledde fotballbanen.

– Når vi går ute, møter vi mange ungdommer som er glade for voksenkontakt. Mange av dem vi møter henger ute fordi de ikke har noe annet å gjøre. De kjeder seg, og da er det lett å gjøre ting man ikke skal, som knusing av ruter og andre ting de tror ikke er så alvorlig, sier Marie Moe Lysaker.

– Vi presenterer oss, og opplever at ungdommen er veldig positive til at vi er her ute. Denne kontakten gjør ofte at ungdommene tar kontakt med oss i ettertid. Mange ønsker hjelp til å finne en jobb. For mange er jobbmarkedet umulig, både fordi de er unge, og fordi de har et navn som ikke blir prioritert.

Vi er tilbake ved Furuset senter, og runder hjørnet til Furuset bibliotek. Biblioteket fungerer som ungdomsklubb på kveldstid. Underetasjen er fylt med det som kan se ut som hardt arbeidende studenter, men stemningen i bibliotekets overetasje har endret seg etter mørkets frambrudd. Nå er rommet, som nesten var tomt forrige gang jeg var innom, fylt med tenåringer i alle aldre. Noen spiller biljard eller sjakk, andre spiller dataspill og prater. En dør åpner seg, og en gjeng med svette dansejenter kommer gående. Etter lydnivået å dømme, er stemningen god.

Ansatte ved biblioteket anslår at det i løpet av en kveld kan være mellom 80 og 100 personer innom overetasjen, som er forbeholdt aktiviteter for ungdom utenfor bibliotekets ordinære åpningstider.

Flere av ungdommene kaster nysgjerrige blikk på kameraet jeg har hengende rundt halsen, og to fnisende jenter kommer bort til meg og poserer velvillig for kameraet. De spør om jeg har lest boken til Halvor Fosli.

– Etter å ha lest boken er jeg litt uenig i framstillingen om at «vi» med innvandrerbakgrunn ikke snakker med «dem», de etnisk norske. For de kommer ikke og snakker med oss heller, sier Kawsica Rashasingham, på 14, som har familiebakgrunn fra Sri Lanka.

Boken hun sikter til er sosiolog og professor Halvor Foslis «Fremmed i eget land – samtaler med den tause majoritet», som kom i 2015. I boken har Fosli intervjuet mennesker i Groruddalen om hvordan de opplever innvandringen i sitt nærmiljø.

– Jeg kjenner mange hyggelige nordmenn. Hvis vi hadde vært i deres situasjon hadde vi kanskje reagert sånn vi også? Hvem vet? Uansett bør man ta sjansen på å bli kjent med hverandre. Hvis man ikke gidder det engang, og ikke har noe hyggelig å si, kan man holde det for seg selv. Folk burde bli flinkere til å sjekke fakta, sier venninnen Yousra El Amrani, også hun 14, med familiebakgrunn fra Marokko. Begge er elever ved Granstangen skole, og er oppvokst i Groruddalen.

Jentene forteller at de med jevne mellomrom opplever at det bryter ut slåsskamper mellom guttene på skolen, men sier at de også hører om det fra andre steder i byen:

– Det er så dumt at folk bryr seg om hva de hører, og ikke tar seg bryet med å sjekke selv. Ikke døm før du kjenner noen, sier El Amrani.

– Det er lett å holde seg unna problemer, hvis man ikke vil være en del av det, sier Rashasingham.

– Guttene skal være så tøffe. Mange av dem er flinke på skolen, men de tør ikke innrømme det. Vi føler absolutt at vi er mye mer voksne enn mange av dem, sier hun og flirer.

14-åringen forteller at det er mange voksne som griper inn dersom det oppstår slåssing eller hærværk. Hun sier hun aldri har følt seg utrygg i Groruddalen.