Frivillige skvises mellom stat og kapital

Kjært barn har mange navn. Det gjelder ikke minst det sivile samfunnet, der den organiserte delen gjerne omtales som ideell sektor, sektor 3, frivillig sektor eller non profit-sektoren. Uansett navn, forventningene til hva denne sektoren skal svinge opp med når innbyggerne stadig blir eldre og skatteinngangen stadig mindre, bare vokser.

– Den store utfordringen i fremtiden er eldreomsorgen. Dagens ressurser kommer ikke til å strekke til med mindre både enkeltpersoner og organisasjonslivet blir pålagt et større ansvar, sier Lars Trägårdh. Han er professor ved «Enheten för forskning kring det civila samhället» ved Ersta Sköndal Högskola i Stockholm.

Trägårdh er en av ni medlemmer av den svenske regjeringens fremtidskommisjon, som skal rette blikket fremover mot 2020 og 2050. Kommisjonen har fire prioriterte oppgaver, og en av dem er den demografiske utviklingen som ligger i at vi blir stadig flere som lever lengre. Og at det blir stadig flere eldre mennesker kommer til å snu opp ned på en rekke etablerte sannheter.

Debatten om fremtidens helse- og omsorgstjenester går høyt også i Sverige. Her hjemme har rapporten fra det såkalte Hagen-utvalget, «Om teknologi i omsorg», dannet grunnlaget for en lignende debatt (se Mandag Morgen nr. 21, 2011).

– Blant annet kommer det til å påvirke den sosiale kontrakten mellom innbyggerne og staten, og vi må begynne å drøfte hvilke roller familien, staten, de profittbaserte organisasjonene og organisasjonslivet skal spille i denne endringen, sier Lars Trägårdh.

Nordisk statsindividualisme

Siden velferdsstaten vokste frem, har innbyggerne i de nordiske landene vennet seg til uavhengigheten. Lars Trägårdh omtaler dette som «statsindividualisme». Inntil for cirka 50 år siden var det fagforeninger, kirkesamfunn, avholds- og idrettslag som syslet med velferdsspørsmål. Men det var også disse som bidrog til at det vokste frem en velferdsstat. Et av målene med velferdsstaten var at hver enkelt innbygger skulle kunne få pleie og omsorg uavhengig av familien. Man skulle heller ikke være avhengig av veldedighet. Dette har vært et sterkt paradigme i Norden.

– Det har vært politisk ukorrekt på grensen til forbudt å snakke om organisasjonslivet. Alt skulle baseres på velferdsstaten og være profesjonelt drevet. Andre former for velferdsproduksjon enn den det offentlige har stått for, har vært sett på som en trussel mot «den guddommelige linjen», altså velferdsstaten i den spesielle tapning vi har hatt Sverige, sier Lars Svedberg, som også er professor ved «Enheten för forskning kring det civila samhället».

I denne sammenhengen er statsminister Fredrik Reinfeldts første tiltredelseserklæring fra 2006 unik. Der understreker han organisasjonslivets betydning, og understreker at den offentlige velferden skal være et tillegg til et samfunn som skal preges av medmenneskelighet, ansvar og idealisme. Dette var et sterkt utspill, og stikk i strid med den etablerte tanken fra flere tiår tilbake: At det er organisasjonslivet som skal være et tillegg til den offentlige velferden. I 2008 kom proposisjonen «En politikk för det civila samhället». Hensikten er også å utvikle et større mangfold innen utøvere og leverandører av helse, pleie og omsorg.»

Også i Norge og Danmark er den politiske interessen for organisasjonslivet økende, også det på grunn av de demografiske utfordringene som dukker opp i nær fremtid. Nylig ble det avholdt en nordisk konferanse i Stockholm med tittelen «Klemt mellom staten og kapitalen,» der en rekke nordiske forskere la frem scenarier for utviklingen av organisasjonslivet i sine respektive land. Konferansen identifiserte noen nordiske likheter:

• Frivilligheten står fortsatt sterkt: De nordiske landene er fortsatt i verdenstoppen innen frivillighet.
• På statens regning: Statlige støttordninger bidrar sterkt til det store omfanget av frivillige organisasjoner.
• Ufrivillig skvis mellom stat og kapital: Frivillige organisasjoner taper i kampen om kostnadseffektiv drift og profesjonell stordrift.

Avhengig av statlige velgjørere

Et felles utviklingstrekk i de nordiske landene er at medlemstallene i fagforeningene blir redusert, mens andre tradisjonelle organisasjoner øker sine medlemstall. Det frivillige engasjementet i Norden er fremdeles sterkt. Det er blitt hevdet at de relativt sterke velferdsstatene har skapt passivitet, men forskningen har vist at det snarere er motsatt.

Norge, Danmark og Sverige er blant de land i verden der flest mennesker er engasjert i ulike frivillige organisasjoner. En forklaring på dette er, ifølge Lars Trägårdh, at det har vært sterke bånd mellom staten og de frivillige organisasjonene, noe som blant annet har gitt seg utslag i støtteordninger og skattelettelser. Sterk støtte fra staten fremmer et aktivt organisasjonsliv, viser forskningen.

– Vi er stolte over vårt vitale organisasjonsliv, men det bygger også på sterk støtte fra staten. Det er derfor det er viktig å drøfte hvilke former støtten skal ha, og hvordan balansen skal se ut. Hvis støtten gis uten betingelser, eller dersom organisasjonene også har støtte fra andre givere, kan de bevare sin uavhengighet, sier Trägårdh.

Riktignok snakker organisasjonslivet ofte om sin særegenhet og sin uavhengighet, men hvis man ser på finansieringen, kan det være grunn til å sette spørsmålstegn både ved graden av uavhengighet og i hvilken grad finansieringen påvirker denne uavhengigheten.

For øyeblikket er man i Sverige opptatt med en lovregulering av innbyggernes fradragsrett for gaver til frivillige organisasjoner. Slik er det allerede i det meste av verden, men i Sverige har man ment at bidrag til organisasjonslivet skal ytes av Riksdagen. Det som nå skjer er at fradragsretten begrenses til gaver til organisasjoner som enten yter bistand eller bedriver veldedighet.

– Det er en uheldig begrensning etter min mening. Man kan hjelpe alkoholikere og trekke det fra på skatten, men man kan ikke fradragsføre bidrag til politisk arbeid for å løse problemet. Dette er stikk i strid med grunntanken bak folkeengasjement. Jeg har sagt dette til de aktuelle organisasjonene, men de har så langt ikke protestert. De er redde for å miste bidrag fra staten, sier Lars Trägårdh.

Lars Svedberg ser også en annen tendens det kan stilles spørsmål om når man drøfter organisasjonslivets uavhengighet. I Sverige har begrepet veldedighet tidligere vært tabubelagt. Nå er det imidlertid på fremmarsj.

– Borgerlige kulturkrefter forsøker å erobre den arenaen der veldedighet har en naturlig plass. En av de nye variantene av veldedighet er det svenske Postkod-lotteriet, som deler ut enorme summer til enkelte store organisasjoner, som for eksempel Amnesty International og Røde Kors. Det snakkes åpent om veldedighet, og organisasjonene lar seg omtale som veldedige, og alle ler godt sammen, sier Lars Svedberg.

Både Trägårdh og Svedberg understreker betydningen av at organisasjonslivet er uavhengig. Det er der egenarten finnes. Men da bør man ikke sitte på fanget til en snill onkel. Det bør også finnes «fuck off»-penger, sier de to.

– Organisasjonslivets skal være vaktbikkje, og det må jobbes målrettet mot mangfoldet. Det krever egen kapital, slik at man ikke risikerer å selge seg på grunn av avhengighet av en spesiell bidragsyter, sier Lars Svedberg.

Finner ikke «den tredje vei»

Da helse-, skole- og omsorgssektorene ble åpnet for private aktører i Sverige for cirka 20 år siden, forelå det flere målsetninger. Innbyggerne skulle få frihet til å velge barnehager, skole og pleiehjem. I tillegg håpet man at økt konkurranse skulle fremme både effektivitet og produktivitet. Den gang oppfattet man organisasjonslivet som en uproduktiv aktør, og man så for seg at engasjerte medarbeidere skulle overta de ulike virksomhetene. Resultatet er blitt at særlig eldreomsorgen drives enten av det offentlige eller av profittbaserte selskaper. Det alternativet organisasjonslivet kunne ha stått for, har ikke fått fotfeste.

Dette går frem av den senere tidens diskusjon i Sverige, der Carema Care, som er et av de store, profittdrevne selskapene innen omsorg, får svært bred mediedekning etter vanskjøtsel av beboere på et pleiehjem, samtidig som det er blitt tatt ut flere hundre millioner kroner i utbytte. Dette har rettet fokus mot fortjenestene innen omsorgen, skolen og helsestellet, og resultatet er at det trolig vil bli innført lovmessige begrensninger på hvor mye utbytte man kan ta ut av et selskap innen disse områdene. Adecco-saken og debatten om utbytte for private barnehage-eiere er eksempler på at vi også i Norge fortsatt ikke har den endelige løsningen på hvordan det sivile samfunnet best kan bidra til å opprettholde en bærekraftig velferdsstat.

– Dette er en underlig diskusjon. Man drøfter valgfrihet som om den stod mellom profittbaserte selskaper og et kommunalt monopol. Diskusjoner om pleie som verken er offentlig eller profittbasert, finnes ikke. Denne debatten burde fremme de organisasjonene som ikke har fortjeneste som drivkraft, men de er pussig nok ikke med i debatten, sier Lars Trägårdh.

I Norge er man mer vant til at frivillig sektor driver for eksempel sykehjem, men de seneste årene har nye anbudsregler og krav om kostnadseffektiv drift, ført til at mange av de frivillige føler seg skviset ut av pleie- og omsorgssektoren (se også Mandag Morgen nr. 27, 2010).

De idealistiske organisasjonene i Sverige er ikke i samme grad som i andre land blitt produsenter av pleie og omsorg. Og få andre land tillater at man tar ut utbytte av slike bedrifter i samme grad som i Sverige.

Men saken dreier seg også om at organisasjonslivet i Sverige ikke har beredt grunnen for dette, slik man for eksempel tidlig gjorde det i USA. Lars Trägårdh, som har jobbet i USA i mange år, forteller at organisasjonslivet der allerede på 1950-tallet aktivt begynte å forberede seg på en rolle som velferdsprodusenter. De la frem en økonomisk og juridisk analyse av sin egenart og hvilke strukturer som var nødvendige for at de kunne spille en aktiv rolle. Slike spesielle regler finnes ikke for organisasjonslivet i Sverige i dag, noe som fører til at de har andre forutsetninger for å produsere pleie og omsorg enn både offentlige og private aktører. De kommunale aktørene har allerede en sterk stilling, og de private selskapene har – foruten erfaring med å drive selskaper – ingen illusjoner om å bli idealistiske. Derfor er de idealistiske organisasjonene klemt mellom stat og kapital. I særlig grad hvis man følger reglen om at alle skal behandles likt.

– I Sverige har sektoren aldri samlet seg slik de gjorde det i USA, og organisasjonslivet kommer aldri til å bli noen viktig velferdsprodusent dersom de ikke får spesielle privilegier, sier Lars Trägårdh.

På tross av vakre ord om at det sivile samfunnet på grunn av sin egenart kan tilføre en merverdi innen pleie og omsorg, blir dets muligheter til å bidra sjelden konkretisert, særlig hva angår fremtidens utfordringer. Men når de store, private fortjenestene som skapes innen sektoren blir kjent og kritisert, er det ikke usannsynlig at innbyggerne blir opptatt av å ha omsorgstjenester der man ikke vil mistenke at fortjenestemotivet går ut over barn, syke og gamle. Samtidig er det viktig å skille mellom idealistisk, ubetalt arbeid utført av frivillige organisasjoner, og profesjonelt arbeid, mener Trägårdh.

– Man må ta en diskusjon om hvordan man skal løse problemet med eldrebølgen. Hvordan skal den finansieres? Sannheten er at familiene nok må gjøre mer, at vi må få inn mer energi fra organisasjonslivet og at vi må se hvor grensene går for det skattefinansierte systemet. Og vi må ikke glemme å skape grobunn for den delen av organisasjonslivet som ikke driver med omsorg, men som er der for å drive med debatt og kritikk, sier Lars Trägårdh.