Het debatt rundt svensk forskning og privatisering

Publisert: 30. oktober 2011 kl 16.45
Oppdatert: 28. oktober 2011 kl 15.39

Skal man dømme etter temperaturen i den påfølgende debatten, var det enkelte som fikk morgenkaffen i vrangstrupen da de leste Dagens Nyheters debattside 7. september i år. Under tittelen «Privatisering av velferden har ikke økt effektiviteten», ble det slått fast at kunnskapsnivået om systemskiftet i velferden de siste 20 årene var bekymringsfullt lavt. Derfor lar det seg heller ikke gjøre å bevise vitenskaplig hvorvidt privatisering og konkurranseutsettelse av pleie, skole, omsorg, apotek og arbeidsmarkedstjenester hadde fungert som den mirakelkuren mange hadde håpet på.


Debattinnlegget bygget på en forskningsrapport med tittelen «Konkurransens konsekvenser. Hva skjer med svensk velferd?», og var skrevet av Laura Hartman, som da var forskningssjef ved SNS. Denne foreningen har i mange år fungert som en møteplass mellom forskningen og beslutningstagerne innen næringslivet og den offentlige sektor. Mange forskere har opp gjennom årene vært knyttet til SNS, som også har et vitenskaplig råd (se tekstboks).
Et av SNS’ forskningsområder er «Fra velferdsstat til velferdssamfunn», og det er på dette området sju velrenommerte velferdsforskere har foretatt en analyse av kunnskapsnivået rundt systemskiftet innen svensk velferd de siste 20 årene. De har studert forskningsrapporter, statistikk og kundeundersøkelser for å danne seg et bilde av kunnskapsnivået innen de tunge velferdsområdene: skoleverket, individ- og familieomsorg, helse- og pleiesektoren, arbeidsmarkedspolitikken, eldreomsorgen og innsatsen for funksjonshemmede. Laura Hartman har skrevet forordet og det oppsummerende siste kapittel i boken.


Den svenske velferden er blitt dramatisk endret på de siste 20 årene. Frem til tidlig på 1990-tallet fantes det et produksjonsmonopol innen offentlig sektor, et system som ofte ble kritisert for å være tungrodd og et hinder for økt effektivitet og fornyelse. I dag er bildet et helt annet, og mange private aktører, både fortjenestemotiverte og ideelle, produserer i dag tjenester for den offentlig finansierte velferden (se figur). For eksempel er 20 prosent av alle ansatte innen velferdssektoren ansatte i privat regi. Innen handikapomsorgen og ungdoms- og rusmisbruksomsorgen er nesten halvparten av alle ansatte i private bedrifter. Forventningene til privatiseringen har vært store. Ved hjelp av privatisering skulle byråkratiet bli redusert og velferden bli mer effektiv. Ved valgfrihet skulle både demokratiet og kvaliteten øke. De borgerlige regjeringene har vært pådrivere for privatiseringen, men sosialdemokratene har heller ikke endret dette særlig i løpet av sine år med regjeringsmakt.
Debattinnlegget i Dagens Nyheter oppsummerte privatiseringen av den svenske velferden i to punkter:

  • Lite kunnskap: Det er bekymringsfull mangel på vitenskaplig kunnskap om hva privatiseringene har ført til.
  • Ikke bevis for effektivisering: Det er ikke er mulig å finne vitenskaplige bevis på at privatiseringen har ført til økt effektivitet. «På grunnlag av våre studier kan vi ikke finne vitenskaplige bevis på at de høye forhåpningene om at økt konkurranse skulle føre til en forbedring av velferden er blitt innfridd», skriver Laura Hartman i innlegget.

 

Byene privatiserer mest

Resultatet av forskningen viser at det er store forskjeller på graden av privatisering i de ulike delene av landet. Det er storbyene, forstadskommunene og de større tettstedene som i første rekke tiltrekker seg de private aktørene. I de øvrige delene av landet finnes det knapt konkurranse. Individ- og familieomsorgen skiller seg ut, ved at det er større geografisk spredning innen dette segmentet. Da privatiseringen begynte tidlig på 1990-tallet, var det i første rekke små, ideelle aktører som ledet an. I dag er situasjonen en annen, det er større, fortjenestedrevne selskaper som står for økningen av antallet private aktører.
I rapporten slås det fast at ut fra det man vet så langt, har verken kvaliteten eller effektiviteten økt som følge av konkurransen. Men samtidig er det mange faktorer som vanskelig lar seg måle objektivt. Dette gjelder for eksempel kunnskapsnivået hos skoleelever eller økt tilgang på jobber for arbeidssøkende. Siden fritt valg av pleieinstitusjon ble innført, har antallet pleiehjem økt, men man kan ikke finne grunnlag for å hevde at kvaliteten er blitt bedre. Mange opplever at valgfriheten har en egenverdi, men hvordan fungerer den dersom brukerne av ulike grunner har vanskelig for å skape seg en oppfatning om hva de kan velge i?

Saken fortsetter under annonsen


Voldsom debatt i Sverige

Rapporten ble lagt frem på et seminar samme dag som debattinnlegget stod på trykk i Dagens Nyheter, og den har satt følelsene i kok. De to sluttpunktene – svakt kunnskapsnivå og ingen entydige bevis på økt effektivitet som følge av privatiseringen – fikk privatiseringens forkjempere til å gå i taket. Allerede under seminaret fikk forskningssjef Laura Hartman kritikk for sin tolkning av materialet. Kritikken gjaldt også at man ikke hadde målt den økte valgfriheten, som altså var en av drivkreftene bak privatiseringen av velferdssektoren. Valgfriheten har en egenverdi som er frikoblet fra effektiviteten. Med andre ord ble kritikken rettet mot selve problemformuleringen som lå til grunn for rapporten.
– Vi sier ikke at det var bedre før. Vi prøver å forstå hvordan det er nå, sa Laura Hartman under seminaret.
Samme dag gikk også administrerende direktør i Svenskt Näringsliv, Urban Bäckström, ut og kritiserte rapporten i sterke ordelag. Laura Hartman fikk ikke anledning til å svare på kritikken, hun fikk munnkurv av administrerende direktør Anders Vredin i SNS. Dermed sa hun opp sin stilling, og vendte tilbake til sin tidligere arbeidsplass som dosent ved Nationalekonomiska Institutionen ved universitetet i Uppsala. Dagen etter forlot en annen kjent forsker SNS etter mange år. Det var statsviteren Olof Petterson. Han sa at han alltid hadde opplevd at han kunne snakke fritt i sin tid ved SNS, men at han nå oppfattet SNS’ handlinger som i strid med den akademiske friheten. Anders Vredin beklaget sine handlinger, men skaden var alt skjedd, og han fikk sparken som leder av SNS. I mange blogger ble SNS sterkt kritisert, og mange snakket om foreningens tapte tillit.
En måned etter at hun hoppet av fra SNS, er Laura Hartman tilbake i sin nygamle jobb ved universitetet i Uppsala. Når hun ser tilbake, slår hun fast at de med sin forskningsrapport berørte svært ladede spørsmål, noe som fikk enkelte deler av næringslivet til å gå i taket. Hartman har ofte forsket på emner som vekker debatt, for eksempel syketrygdordningen, men ved denne anledningen ble kritikken langt mer hatsk.
– Jeg ble slått av at kritikken var så personlig. Debatten dreide seg om at SNS og jeg var motstandere av privatiseringen og at vi var mot valgfriheten. Det var forvirrende. Morgenen etter seminaret, mens jeg fremdeles lurte på hvordan jeg skulle forholde meg til dette, fikk jeg beskjed fra ledelsen i SNS at de ikke ønsket at jeg skulle delta i debatten, noe som overrasket meg. Vi bedømte situasjonen ulikt, og derfor sa jeg opp jobben. Grunnlaget for mitt arbeid er forskerens frihet, og det var på dette grunnlaget jeg hadde ledet forskningen ved SNS, sier Hartman.
Hun er imidlertid ikke bekymret for at den personlige og følelsesladede debatten skal hindre videre forskning på området. Hun tror tvert imot at flere forskere kommer til å interessere seg for å drøfte privatiseringens effekter, og hun mener også at hun allerede kan se dette.
– Forskere er vant til å få kritikk, og den debatten som har rast har kanskje stimulert følelsen av at «nå er det behov for oss, uansett hvilke resultater vi legger frem», sier hun.
Laura Hartman mener at det viktigste nå er at debatten ikke dreier seg om hvorvidt hun er for eller mot privatisering og valgfrihet, men at man går videre.
– Forhåpentlig kan vi nå få en debatt om forskernes og tankesmienes frihet, med fokus på selve saken. Det er behov for å få kunnskap om hvordan man får disse velferdsmarkedene til å fungere best mulig. Hvilke reguleringer har vi behov for, og hvordan skal man føre tilsyn med dette? I tillegg trenger vi bedre statistikk og kontinuerlige og bedre målinger av resultatene, sier Laura Hartman.


Krisemøte i SNS

Da SNS skjønte at tilliten til foreningen var i fritt fall, ble tillitsmannsrådet kalt inn til ekstraordinært møte, for første gang i foreningens 63 år lange historie. Dette rådet består av drøyt 100 medlemmer, i hovedsak fra næringsliv og forskning, og rådets formann er Sten Westerberg.
– Det at vi kalte inn rådet til et ekstraordinært møte er et tegn på at vi ser svært alvorlig på det som har skjedd. Det alvorligste er at SNS’ direktør forsøkte å hindre en forsker fra å uttale seg i debatten. På dette grunnlag måtte vi ta en beslutning, sier Sten Westerberg.
Som formann i rådet vil han ikke uttale seg om selve rapporten. I løpet av hele SNS’ historie er det blitt lagt frem forskningsrapporter av ulik kvalitet og med forskjellig kontroversielt innhold.
– Dette er noe man må leve med. Det pleier å munne ut i en redelig debatt, og de dårlige rapportene dør hen, mens de gode overlever. Det nye nå er bloggosfæren, der følelsene ofte tar overhånd, sier Westerberg.
Han slår videre fast at det er forskernes tillit til SNS som er den verste skaden. Derfor er det viktig at det var en del forskere blant de 70 personene som møtte opp til det ekstraordinære rådsmøtet. Flere av forslagene som ble inkludert i den handlingsplanen som tar sikte på å gjenopprette tilliten til SNS, innebærer da også at forskerens rolle tydeliggjøres og forsterkes. Det blir også slått fast at «forskningens frihet og upartiskhet er grunnpilaren i SNS’ virksomhet».


Ifølge handlingsplanen skal det gjøres en utredning som drøfter hvordan SNS’ upartiskhet kan styrkes og sikres. Blant annet skal utenforstående hvert år vurdere SNS’ virksomhet. Det skal også legges frem en ny kommunikasjonsstrategi, som skal tydeliggjøre at de analysene og konklusjonene som kommer frem i rapportene fra SNS, står for forskernes egen regning.
Sten Westerberg er godt kjent med at tillit ikke er noe man kan proklamere, det er noe man gjør seg fortjent til. Han tror imidlertid at det som skjedde var en engangsforeteelse, og han har godt håp om at det ikke skal skje igjen i de kommende 63 årene.
– Vi falt ned i en svært uvanlig luftlomme, men nå flyr vi videre, sier Westerberg.
Laura Hartman anser at hun har lagt SNS bak seg, og hun vil ikke kommentere handlingsplanen, utover at den var nødvendig, og at SNS nå må vise i handling at de mener det de sier.
– Fremtiden vil vise hvordan det fungerer, sier Laura Hartman.