Annonse

normal1.jpg

I dette bildet fra 1931 sitter kvinnen med en psykograf, en frenologi-maskin, på hodet. Frenologi er foreldet lære om hvordan sjelsegenskaper er plassert forskjellige steder i menneskehjernen og påvirker hjernens fysiske struktur, og hvordan dette kan avleses i den ytre formen på hodeskallen. Foto: Harris & Ewing

Normalitetens kontrollører

Det eksploderte på twitter da den britiske skuespilleren Cathrin Tyldesley oppdaget Calvin Kleins første «store» modell i sommer.

«Tell me this is a joke?? PLUS size?!?! Congrats on giving another generation of girls eating disorders/ insecurities», tvitret hun, og satte dermed sinnet i kok blant sine nesten 400 000 følgere. Debatten i kjølvannet av tweeten raste i ukevis på sosiale medier.

Calvin Klein-modellen Myla Dalbesio har en kropp som tilsvarer størrelse 42, mens de fleste modeller er størrelse 34 eller mindre. Hun omtaler seg selv som en «inbetweenie», en med normal kropp som verken er modelltynn eller en såkalt pluss-modell – fra størrelse 48 og oppover. Allikevel ble Dalbesio første pluss-modell hos Calvin Klein i 2014. Det var nemlig denne kategorien hun lå under i modellbyråets katalog.

Om det var motegiganten eller modellbyråets skyld at Dalbesio ble kjent som en «stor» modell, når hun hadde en helt normal kvinnekropp, spiller ikke så stor rolle. Det denne episoden og reaksjonene på den sier noe om, er hvordan mennesker til enhver tid søker å definere hva som er innenfor og utenfor normalen. Hvis undertøysmodellen var «stor», hva skulle vi andre dødelige tenke om våre egne kropper? Hva var da en normal kropp?

normal4.jpg

Myla Dalbesio omtaler seg selv som en «inbetweenie», en med normal kropp. Allikevel ble hun Calvin Kleins første «store» modell. Det skapte sterke reaksjoner. Foto: Faksimile fra modellens ­instagram-konto

Normalitetens grenser

– Vi mennesker ønsker å være «normale». Vi vil for all del ikke stikke oss ut. Plastisk kirurgi er et eksempel på det. Mange av dem som velger å «rette» på kroppen ved hjelp av kirurgiske inngrep, gjør det ikke for å bli superpene. De gjør det fordi de ønsker å forsvinne i mengden.

Dette var noe av det som overrasket sosiolog Lars Grue i arbeidet med boken «Normalitet». En bok som tar for seg normalitetsbegrepets fremvekst og hvordan det har påvirket synet på den «normale» eller gjennomsnittlige kroppen.

– I dagligtale støter vi ofte på begrepet «normal». Vi omgir oss med det og bruker det, men uten at det blir definert og forklart, sier Grue.

Forskeren har lenge jobbet i tverrsnittet mellom sosiologi og medisin. Derfor ble det naturlig å undersøke «normalkroppen», og hvordan normalitetsbegrepet brukes til å kategorisere og rangere mennesker. Han har sett på hvordan våre fysiske egenskaper måles, og blir klassifisert som normale eller ikke. «Er en funksjon eller et kjennetegn ikke normalt, blir det forstått som et avvik eller en sykdom som bør/kan behandles, slik at den får en verdi eller et utseende som faller innenfor normen», skriver Grue.

– Jeg ville se på hvordan vi har definert og definerer verdige og levbare liv i det 20. og 21. århundre, forteller han.

Dermed tar Grue for seg det samme spørsmålet som opptok de rasende kvinnene på Twitter i sommer: Når kan man kalle en kropp stor eller liten? Hvem har definisjonsmakten? Hva betyr det at en kropp er normal eller utenfor normalen?

normal3.jpg

Sosiolog Lars Grue har skrevet bok om normalitetsbegrepets fremvekst og hvordan det har påvirket synet på den «normale» eller gjennomsnittlige kroppen. Foto: Gyldendal Norsk Forlag

Opprinnelsen

Forfatter Lars Grue trekker historiske linjer og forklarer hvordan normalitetsbegrepet ble til. Han mener dagens syn på normalitet stammer tilbake til 1700-tallet, da statistikken for alvor gjorde sitt inntog som vitenskapelig metode. Statistikk ble da et redskap for å «patruljere» samfunnets grenser, et fenomen som er godt kjent og brukt i dag. Statlige institusjoner, som norske Statistisk sentralbyrå, overvåker innbyggernes levemåte, forbruk og helse. Noe som eksempelvis danner grunnlaget for myndighetenes avgjørelse om å forsøke å få befolkningen til å spise mindre sukker.

Grue trekker frem den belgiske statistikeren Adolphe Quetelet (1796-1874), som opphavsmannen til begrepet «l’homme moyen» – gjennomsnittsmennesket. Forskeren utviklet blant annet Quetelet-indeksen, som la grunnlaget for det vi i dag kjenner som kroppsmasseindeks (KMI). Indeksen gir indikasjoner om en «ideell» kroppsmasse – vekt fordelt på høyde.

I ekte opplysningstidsånd mente Quetelet at alle fenomener, selv mennesker, objektivt kunne forskes på. Han målte tusenvis av menn og kvinner og regnet så ut gjennomsnittet av både de fysiske og de moralske egenskapene. Gjennomsnittet ble så holdt frem som det ideelle. Det fullkomne «l’homme moyen» fantes riktignok ikke, ifølge vitenskapsmannen. Det var forbeholdt det gudommelige. Allikevel ble gjennomsnittlige egenskaper fremelsket som det mest verdifulle i samfunnet.

Noe senere ble arven fra Quetelet tatt et stykke videre av Francis Galton (1822-1911), fetter av Darwin og opphavsmann til eugenikk (rasehygiene/arvehygiene) og befolkningshygiene. I Quetelets måte å tenke på var idealet gjennomsnittet. De som befant seg i utkantene av gjennomsnittsverdiene representerte avvik. De var «unormale». For Galton representerte denne avvikstenkningen en, ifølge Grue, «forskningsmessig og forståelsesmessig tvangstrøye». Innenfor Galtons forståelsesramme var nemlig noen egenskaper mer verdifulle enn andre. Derfor var det nødvendig å anvende statistikken på en ny måte. Gjennomsnittsverdiene ble ikke lenger ansett som det mest ideelle.

I 1909 delte Galton Londons befolkning opp etter genetisk verdi. «Menneskers genetiske verdi var i stor grad et uttrykk for hvor nyttige de var som produktiv arbeidskraft og nyskapende tenkere innenfor det moderne samfunnet som nå utviklet seg med stor fart», skriver Grue.

Galton fant at en stor del av befolkningen utgjorde det han kalte «respektabel arbeiderklasse». Dette var en gruppe mennesker med genetiske verdier som ifølge Galton var akseptable, men altså ikke ideelle. Over arbeiderklassen, og nærmere idealet, lå en litt mindre gruppe som besto av fagarbeidere, kontorarbeidere, småhandelsmenn og deres like. Gruppen som ble høyest aktet av Galton, besto av såkalte «uavhengige profesjonelle» – leger, advokater og andre – og av større arbeidsgivere. Lavest på rangeringen lå kriminelle, tiggere, fattige og lavtlønnede.

Det interessante med både Francis Galtons og Adolphe Quetelets syn på det «ideelle» mennesket var at de selv, beleilig nok, falt inn under den kategorien de definerte som den beste. Galton kom selv på topp i sin egen rangering, som «uavhengig» forsker. Ifølge Quetelet var det borgerskapet som lå nærmest opp til gjennomsnittsmennesket. Grue skriver at denne måten å tenke på «førte til en rettferdiggjøring av borgerskapets levemåte og posisjon i samfunnet».

– Quetelet og Galton viser at vi plasserer oss selv innenfor normalen i redsel for å være utenfor, sier Grue.

normal2.jpg

Ifølge legen Carl Schiøtz var den 22-år gamle kvinnekroppen ideell, noe alle kvinner burde bestrebe seg på å bevare så lenge som mulig. Foto: Library of Congress CC

Moralvekt

Grue er opptatt av hvordan arven fra Quetelet og Galton har etset seg fast i dagens syn på «normalkroppen». Den kan tydelig ses i den utstrakte bruken av kroppsmasseindeksen (KMI). Helsemyndighetene i de fleste land i verden, samt Verdens helseorganisasjon (WHO), benytter seg av indeksen for å avgrense hva som er «normal» kroppsmasse. Ifølge WHO har du en normal kropp om din KMI er mellom 18.50-24.99. Alt under er undervektig og alt over er overvektig. Helseorganisasjonen samler data om verdens befolknings vekt, for, som de selv skriver på hjemmesidene sine, å bekjempe «den globale overvekt-epidemien».

Har du en høy KMI, det vil si at du scorer over 24.99 på kroppsmasseindeksen, er du i helsemyndighetenes røde sone. Du er i den kategorien av mennesker som er sykere og som dør tidligere enn dem med normal KMI, i hvert fall statistisk sett. Men Grue forklarer at kroppsmasseindeksen, som stammer fra Quetelet og begynnelsen av 1800-tallet, er svært grov, fordi den blant annet ikke skiller på kjønn og alder. Det er nemlig ikke sånn at overvekt klart og entydig kan knyttes opp til økt sykelighet, skriver Grue. Man kan leve et sunt og langt liv, selv om man på papiret har en høy KMI og dermed er i kategorien overvektig. Det er forskjellen på sunn overvekt og usunn overvekt som kan spille inn når det kommer til sykdom og tidlig død.

– Den utstrakte bruken av kroppsmasseindeksen virker disiplinerende på hvordan vi tenker om folk. Vi tenker at han er «for fet», når han i realiteten er stor, men frisk og sunn, sier Grue.

Forfatteren mener at legers estetiske og moralske vurderinger spiller inn når de trekker opp grensene for idealvekt. I norsk sammenheng har legen Carl Schiøtz (1877-1938) hatt mye å si for den offentlig tenkning rundt folkehelse. Grue trekker frem noe legen skrev i 1934, som illustrerer hvordan legers egne preferanser spilte inn på definisjonen av idealkroppen: «Det er sundt å fremheve at fedme alltid er uestetisk, i høiere grader direkte uappetittlig.» Ifølge Schiøtz var den 22-år gamle kvinnekroppen ideell, noe alle kvinner burde bestrebe seg på å bevare så lenge som mulig. Med økende fettmengde ville ikke bare leveutsiktene bli dårligere, men også den åndelige kraft og yteevne ville avta, mente legen: «Personen blir tungvint, besværet og slapp.»

Disse, noe ekstreme, synspunktene har satt spor, også i den moderne tenkningen rundt helse og kropp, mener Grue.

– Vi har en tendens til å klassifiserer folk, og tenke at det ytre speiler det indre. Tanken om at det er sammenhenger mellom de ytre og indre egenskaper, er en integrert del av vår kultur. Det er dette jeg kaller moralvekt.

"Mauren" av Inger Hagrup

Liten?

Jeg?

Langtifra.

Je er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv

kanskje? 

«End of Normal»

I 2014 fremførte den amerikanske professoren Lennard J. Davis budskapet om at normaliteten var død. Under tittelen «The End of Normal» argumenterte han for at begrepet normalitet har mistet sin funksjon som organiserende idé i samfunnet. Davis tar utgangspunkt i de samme tenkerne som Grue, men konkluderer ganske annerledes.

Hva vi anser som normalt og ikke, har drastisk forandret seg, ifølge litteraturprofessoren. For Davis er mangfold den nye normalen. Det skyldes de mange valgmulighetene den moderne verden har gitt oss. Identiteter tilknyttet kjønn og livssyn er mer flytende enn noen gang.

Lars Grue er imidlertid ikke enig i at normaliteten er død, slik Davis påstår.

– Davis etterlater leseren med inntrykket av at vi lever i en tid der alt er mulig, i hvert fall om du lever i et vestlig, moderne samfunn. Men jeg kjøper ikke virkelighetsoppfatningen. Vi lever ikke så frie liv som vi tror. Normaliteten kontrolleres nøye i dag, vel så nøye som før, sier han.

Grue tror tanker om hva som er normalt og ikke fremdeles har en styrende rolle i organiseringen av samfunnet, spesielt i spørsmål om kropp, helse og sykdom.

– Vi er veldig flinke til å snevre inn rammene for måtene vi skal være på eller gjøre ting på. Jeg syns spesielt synd på unge mennesker i dag. De er ekstremt gode på «self-policing» – det å passe på og overvåke seg selv for å passe inn i normalen. De er ikke flinke til å si som mauren i diktet til Inger Hagerup: «Liten? Jeg? Langt ifra. Jeg er akkurat stor nok.»

Annonse
Annonse
Annonse