En uredd stemme for de svake

Norsk Folkehjelps generalsekretær har måttet bruke mye av tiden som ny sjef til å stå på «barrikadene» for at fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon og andre ideelle aktører fortsatt skal kunne drive asylmottak i Norge. Pris trumfer dessverre kvalitet, mener hun. Etter Utlendingsdirektoratets siste varslede nedleggelser står kommersielle selskap bak åtte av ti mottak, mens de ideelle ser ut til å bli presset ut av det viktige asylarbeidet.

Det må ikke skje. Under ingen omstendighet. For det vil prege det viktige integreringsarbeidet – og hvordan vi hilser flyktningene velkommen til Norge, mener hun.

– Det kan ikke være særlig ærefullt å være dem som har klart å skvise de ideelle organisasjonene ut av asylmottaksarbeidet, sier Westhrin.

Kalkulatorprinsippet dominerer

Joda, Henriette K. Westhrin har definitivt fått en «flying start» i sin nye jobb. Og hun er forbannet, lett antennelig som hun er:

– Dette er en bevisst politikk. Beboerarbeidet er blitt nedprioritert, og kalkulatorprinsippet dominerer. Det har vært en rå prosess, der mange av de beste forsvinner.

Og dette i en situasjon hvor FN har erklært hungersnød i Sør-Sudan, hvor det er fare for hungersnød i Nigeria, Jemen, Somalia og store behov for nødhjelp i Sahel-sonen, Øst-Afrika og Malawi, poengterer 44-åringen. For ikke å snakke om krisene i Syria, Afghanistan, Libya og Irak, med millioner mennesker på flukt.

Denne uken kom oppdaterte tall fra FNs flyktning-organisasjon, UNHCR: Ved utgangen av 2016 var hele 65,6 millioner mennesker verden over tvunget på flukt. Det er rundt 300.000 flere enn året før. Det er «ny rekord». For femte år på rad.

– Da er det skremmende å se at ett av de viktigste målene til den sittende regjeringen er at færrest mulig av de menneskene i verden som er på flukt, skal komme til Norge. Hvor lenge skal Norge sitte og se på at verdenen står i brann? spør hun.

Et underlig stemningsskifte

Generalsekretæren funderer fortsatt over det hun kaller et stemningsskifte som skjedde høsten 2015 da 31.000 flyktninger søkte asyl i Norge som en konsekvens av de humanitære og politiske krisene verden over.

– Da var det mange som ville hjelpe til, både privatpersoner, bedrifter og organisasjoner. Vi klarte jo å mobilisere hjertevarme. Hva er det som gjorde at politikerne fikk panikk og inngikk asylforliket våren 2016? undrer hun.

Alle partiene på Stortinget, unntatt SV og Miljøpartiet de Grønne, er med på asylforliket.

Den tidligere sentrale SV-politikeren hadde egentlig ikke tenkt å komme med en programerklæring i sin nye jobb som generalsekretær for «Folkehjelpa», men én ting er sikkert:

– Uansett farge på regjeringen, så vil Norsk Folkehjelp fortsette med å jobbe for en mer raus asylpolitikk. Vi skal være de irriterende masekråkene, som klegg på politikerne, lover hun.

Organisasjon med politisk slagside

Det er nå gått fem måneder siden telemarkingen overtok toppjobben, og hun er veldig klar over Norsk Folkehjelps forankring: en demokratisk medlemsorganisasjon med utgangspunkt i norsk arbeiderbevegelse, tuftet på fagbevegelsens grunnverdier samhold, solidaritet og menneskeverd. En organisasjon som ble stiftet i 1932 for å gi sanitetstjenester til arbeidsfolk og arbeideridretten – og som startet sitt internasjonale engasjement ved å støtte dem som sloss under den spanske borgerkrigen mot Franco-diktaturet i 1936.

I prinsipprogrammet står det at Norsk Folkehjelp skal være troverdig og uredd, en organisasjon som skal ta standpunkt – på bakgrunn av kunnskap og erfaring fra praktisk arbeid. Den skal utfordre makt og urettferdighet, og arbeidet skal baseres på solidaritet, ikke veldedighet. Overordnet motto: «Solidaritet i praksis».

– Jeg liker at Norsk Folkehjelp har politisk slagside, samtidig som det er en organisasjon full av «do-ere» som tar tak og vil forandre ting. Vi er partipolitisk nøytrale, ikke politisk nøytrale. Organisasjonen vet hva den vil. Hvis ikke, holder den kjeft, sier hun oppglødd.

Hennes største lederjobb

Det er ikke småtterier hun har gitt seg i kast med. Norsk Folkehjelp har 2.400 ansatte i Norge og internasjonalt, rundt 12.000 medlemmer, arbeider i 36 land og har en omsetning på 1,2 milliarder kroner. Organisasjonen jobber med internasjonalt utviklingsarbeid, humanitær nedrustning (minerydding), sanitet og redningstjeneste samt integrering og asyl.

– Dette er den definitivt største lederjobben jeg har hatt. Jeg har jo aldri ledet noe som er i nærheten av noe så svært som Norsk Folkehjelp, sier Westhrin ydmykt.

Men det betyr ikke at hun er uerfaren med å takle store oppgaver, med statssekretærjobb for Sosialistisk Venstreparti i tre departement som bagasje – inntil den rødgrønne regjeringen tapte valget i 2013. Hun satt i forhandlingene om statsbudsjettet og var SVs representant i Pensjonskommisjonen i 2001 – som 28-åring. Hun kan det politiske spillet.

– Ja, det har jeg lært meg. Jeg syns det er gøy å forhandle, å føle at jeg driver med reell påvirkning. Så klart, jeg ser det kyniske som forekommer, men det meste er bra i politikken, er Westhrin overbevist om.

Hun er heller ikke redd for at lederjobben kan bli for mye. Henriette Westhrin er vant til å jobbe hardt og mye, etter åtte år som statssekretær i Stoltenberg-regjeringene.

– Som statssekretær måtte jeg jobbe mye, og jeg trivdes med det. Så dét bør ikke være noe problem, forsikrer hun.

Kriblende lykke

– Hva følte du da daværende styreleder Finn-Erik Thoresen ringte deg for å forhøre seg om du kunne tenke deg jobben som generalsekretær i Norsk Folkehjelp?

– Kriblende lykke. Yes! tenkte jeg. Jeg følte det som en ære, kommer det spontant.

- Og så, å gurimalla, jeg kan jo ikke gjøre dette nå.

Tvilen kom fordi hun følte lojalitet overfor partileder Audun Lysbakken og det løftet hun hadde gitt ham og partiet. Westhrin var ansatt som sekretariatsleder i SVs stortingsgruppe og hadde lovet Lysbakken å være med på partiets gjenoppbygging etter åtte år som «juniorpartner» i regjering og skremmende lav oppslutning blant velgerne.

– Jeg skulle jo «peise på» for SV, være med i valgkampen. Kunne jeg stikke av nå, tenkte jeg.

Hun fikk ei uke på seg før hun skulle svare på tilbudet. Den brukte hun til å forhøre seg med noen nære. Tidligere SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen for eksempel – «ett av de klokeste menneskene jeg vet om». Halvorsens anbefaling var å takke ja.

– Og så bor jeg jo sammen med en fyr som er flink til å reflektere, mens jeg er mer en pragmatiker, forteller Westhrin videre.

«Fyren» er mannen Steinar Westhrin Killi, sivilingeniør, professor og den absolutte sjefskokken i huset.

Resultatet ble et ja til styrelederen – og Norsk Folkehjelp.

Oppfostret med klassetenkning

– Hvorfor ble det SV på deg?

– Jeg kommer fra en veldig politisk familie. Mine foreldre vokste begge opp i arbeiderklassefamilier med dårlig råd, og de hadde med seg sin klassebakgrunn. Og så var de veldig opptatt av rettferdighet. Det gjorde inntrykk, svarer Kragerø-kvinnen.

Mor Karin var en fremtredende SV-politiker i Telemark, og det tok ikke lang tid før Henriette fulgte i hennes politiske fotspor, etter at hun hadde vært aktiv i Natur og Ungdom. 18 år gammel ble hun kommunestyrerepresentant for nettopp SV.

– Det var jo litt kleint å velge SV, til å begynne med. Ungdomsopprør liksom, og så dilte etter mora si, smiler Westhrin.

Men det var ikke bare foreldrenes diskusjoner som trakk henne i retning SV.

– Jeg har alltid hatt lyst til å være med og forandre samfunnet. Jeg likte og liker fortsatt partiets åpne kultur og takhøyde. Det bør være rom for uenigheter, for å utfordre hverandre, ikke skjule meningsforskjeller, forklarer generalsekretæren.

– Ja, og så er det selvfølgelig ønsket om å ta vare på folk, og holdningen at samfunnet har bruk for alle, tilføyer hun.

Realpolitikker på sin hals

Det var hennes tidlige, brennende politiske engasjement som drev henne. Og viljen til å påvirke, forandre samfunnet. Dette engasjementet har hun definitivt beholdt.

Henriette Killi Westhrin er realpolitiker, ingen tvil om det. Og det kommer sikkert godt med i toppjobben i Norsk Folkehjelp.

– Ja, det har jeg alltid vært. Jeg mener vi skal være der hvor vi kan få innflytelse, understreker 44-åringen og minnes dagene da Sosialistisk Venstreparti diskuterte om de skulle bli med i Stoltenberg-regjeringen eller ikke i årene før 2005.

– Selvfølgelig må vi sitte i regjering, sa jeg.

Westhrin forteller begeistret hvordan nevnte Kristin Halvorsen greide å få med seg andre, både embetsverket i departementet og «kranglevorne SV-ere» da hun var statsråd og partileder.

– Hun var eminent til det. Det var gøy.

Den nyansatte generalsekretæren har aldri hatt problemer med å inngå kompromisser. Hun liker å forhandle. Om det nå var om statsbudsjettkroner, vedtak eller posisjoner. Det er også en god egenskap å ha når hun fronter Norsk Folkehjelp.

– Jeg er meglende, men ikke beslutningsvegrende. Jeg tør være tydelig, men er ikke så prinsippfast at vi ikke kommer noen vei, presiserer Westhrin.

Men én ting er hun allergisk mot:

– Jeg liker at det diskuteres og er nødt til å føle at jeg har hørt på alle sider av saken, men det må ende opp med noe konkret, noe vi skal gjøre. Jeg får rett og slett kløe av diskusjoner som ender opp i løse luften.

Som sagt: Henriette K. Westhrin er realpolitiker. Hun kan skyte fra hofta hvis det trengs, men foretrekker å være tålmodig.

Det har hun blant annet lært i jobben som vernepleier, utdannet ved Emma Hjorth i Sandvika. Og da hun jobbet med språktrening av barn med autisme.

– Når du får et barn uten språk til å si mamma, klart det er flott. Og hvis du skal få det til å prate, så er målet langt der framme. Da er det viktig å være tålmodig, sier hun. Henriette ser forbindelseslinjer til påvirkningsarbeidet i politikken.

Blid, sosial – og distré

Telemarkingen har altså evnen til å se de lange linjene. Det sies om henne at hun er «ei grepa dame», at hun er robust, raus, tåler kjeft og vet hva hun vil. Men hvordan beskriver hun seg selv?

– Skal vi prøve oss på de berømt-beryktede fem adjektivene?

Det blir stille.

– Oi, det er vanskelig. «Engasjert», det er jeg. Definitivt. «Sta», «blid» og «sosial».

Hun tenker seg om.

– Og «distré». Mannen min er litt oppgitt over det, innrømmer hun.

Jo, hun er distré. Glemmer passet sitt i drosjen, mobilen på toalettet…

– Du aner ikke hvor mye tid jeg bruker på å lete etter ting. Men verdenen er full av ærlige mennesker. Jeg har opplevd at de kommer løpende etter meg med tingene mine. Som regel går det bra, skjønner du!

Og så er hun lyttende, sier hun. Ikke så dumt, det heller, for en toppleder.

Stor respekt for de ansattes kompetanse

– Jeg har veldig stor respekt for all den kompetansen som finnes i Norsk Folkehjelp. Jeg er jo omgitt av eksperter. Og jeg er stolt over å jobbe i en slik organisasjon. Hvis jeg skal klare å ta vare på så mange flinke folk, så må de vite at de har meg i ryggen. Og det skal de få, lover Westhrin.

Hun har brukt noe av sin første tid som generalsekretær til å reise rundt i Norge – for å bli kjent med lokalapparatet og de mange frivillige i landet.

– Det er lokallagene som er de egentlige sjefene i Norsk Folkehjelp, og det er viktig for meg å få vite hva de er opptatt av, understreker Westhrin og legger til at hun vil engasjere seg mer internasjonalt fra høsten av.

– Noe mer som gjør Norsk Folkehjelp til en interessant arbeidsplass for deg?

– Menneskenes brennende engasjement og altså deres høye kompetanse. Å kunne kombinere det med det humanitære oppdraget, er jo fantastisk. Verden er urettferdig og trenger flere som oss.

Hun håper å kunne bli lenge i Norsk Folkehjelp. Stillingen er et åremål på seks år, med mulighet til forlengelse som det heter.

– Jeg har tenkt å fullføre det, ja. I alle fall. Det har vært tre ledere på veldig kort tid. Så det er viktig at Norsk Folkehjelp nå får en mer langsiktig ledelse.

Apropos asylpolitikk, som Westhrin startet å snakke om: Her passer det kanskje å avslutte med enda et gullkorn av Høyre-mannen Jan P. Syse: «Ifølge Dante er de varmeste steder i Helvete reservert for dem som i krisesituasjoner forholdt seg nøytrale».