– Et godt samfunn er ferskvare

Hun ser stort på ting, og har har klare formeninger om hvordan verden bør se ut. Nå vil hun gjøre nytte for seg i arbeidslivet, som leder for NHO Service.

Det er noe avslappet og ekte over Anne-Cecilie Kaltenborn. Nærmest før jeg har rukket å presentere meg, sitter vi overfor hverandre, i hver vår stol, med hver vår kopp kaffe, og utveksler inntrykk fra Shanghai og Hong Kong – steder vi begge har vært. Vi blir enige om at det er helt utrolig at Hong Kong har greid å beholde all den fine naturen sin rundt byen.

Kaltenborn kan sikkert sitte sånn i timevis – hun har nok av inntrykk å ta av, for dette er ikke typen som lander. Hun er et fly som tar av igjen med en gang hjulene møter rullebanen. Los Angeles, Oslo, Paris, Oslo, Wien, Tucson, Oslo, Paris, Oslo, Shanghai, Oslo, Shanghai, Oslo, Shanghai, Oslo. Hittil.

I september 2016 begynte Kaltenborn som administrerende direktør i NHO Service, NHOs nest største landsforening, som blant annet omfatter helse- og velferdsbransjen og bemanningsbransjen. Stillingen er fortsettelsen på en karriere som innebærer alt fra redaksjonsarbeid til sykehus, politisk rådgivning til Leger Uten Grenser. Og ett og et halvt år med arbeidsfri.

– Det siste halvannet året før jeg begynte i NHO Service bodde jeg med familien i Shanghai uten å jobbe. For å finne ut litt hvem jeg er når jeg ikke jobber. Det var utrolig godt.

– Har du landet nå da?

– Det tror jeg ikke at jeg noen gang kommer til å gjøre. Det å skifte beite er slitsomt, men man får lære og oppleve så utrolig mye nytt. Nye kulturer, nye land, nye mennesker og det evige spørsmålet «har jeg skjønt det nå?» Men man slapper jo ikke av.

En verdensborger

Hvor er egentlig Anne-Cecilie Kaltenborn fra? Hun har flyttet mye rundt. Kaltenborn er født i USA, har bodd to år i Wien, fem år i Shanghai og seks år i Paris.

– Snakker du alle språkene?

– Jeg snakker tysk, som jeg lærte i Wien. Skolegangen har for det meste vært på engelsk, og jeg snakker fransk. Det lærte jeg på en irsk nonneskole. Og mandarin, til en viss grad. Jeg tok sommerintensivkurs i mandarin to år på rad da jeg jobbet ved det norske generalkonsulatet i Shanghai. Men jeg snakker det ikke i nærheten av så bra som min mann. Man må kunne 4-5000 kinesiske tegn for ikke å være analfabet, sies det. Det kan ikke jeg, så sånn sett er jeg vel analfabet på mandarin, smiler Kaltenborn.

Norsk skole har hun bare gått på i fem år. Blant annet fikk hun ungdomsskoleårene sine ved Marienlyst skole i Oslo. Men så bar det ut igjen.

– Pappa var i Eksportrådet. Først i Paris, men fra 1985 til 1988 i Praha, i gamle Tsjekkoslovakia. Da ble jeg shippa til Wien, som sekstenåring, for å gå på skole. Alene. Det var ikke noen muligheter for kostskole der, så jeg bodde med en eldre dame.

– Så hvor er du fra?

– Jeg føler meg jo norsk, men når man har bodd 15-16 år i utlandet så ser man sitt eget land utenfra. Da ser man også hvor godt vi faktisk har det. Jeg blir fortsatt glad for å skru på springen og kunne drikke vannet som kommer ut!

Idéhistorie

Kaltenborns utdanninger er rettet inn mot de store tingene. Først statsvitenskap på Sciences Po i Paris, og senere hovedfag i idéhistorie fra Universitetet i Oslo.

– Idéhistorie er verdens mest vidunderlige fag. Det er filosofihistorie, politisk historie, teknologihistorie, som omfavner så mye mer enn bare de store tenkerne. Det representerer alle, også de små. Å se på mentalitetshistorien er igjen og igjen å se at det som var ålreit ikke er ålreit lenger. Uansett hvilken tid man lever i, men også nå med økende populisme i verden, er dette nyttige refleksjoner å ha med.

«Du e itj representativ!»

Men fra statsvitenskap og idéhistorie i ene enden, til underholdnings-TV i andre enden: En av Kaltenborns første jobber var i NRK, der hun blant annet jobbet som researcher i redaksjonen til underholdnings- og inspirasjonsprogrammet «Opp med Norge!», som gikk på lørdagskvelder med Tande P i spissen. Da var hun i midten av 20-årene.

– Det er nok ikke alle med min bakgrunn som hadde sett seg ut den jobben. Jeg kom fra et internasjonalt miljø, hadde studert statsvitenskap og hadde i starten helt andre ideer om hvem som burde være gjester i studio enn det programleder, hadde sier hun og husker tilbake:

– Jeg foreslo at vi skulle ha statsministeren eller andre viktig personligheter på TV, mens Tande P ville ha det folkelige – en jordbærplukkeroppfinnelse eller hva det skulle være. Jeg fikk klar beskjed fra Tande P: «Du e itj representativ!», ler Kaltenborn.

Hun legger imidlertid til at dette var en svært viktig erfaring for henne.

– Jeg hadde så utrolig godt av dette. Jeg hadde vært ute i verden, men manglet en forståelse for hva folk flest var opptatt av. Tande P forstod mer av det, og hadde respekt for det.

Jeg ser

Det kan være vanskelig å finne en rød tråd i Kaltenborn sin CV, noe hun er enig i selv.

– Jeg har aldri hatt en plan, og det er nok grunnen til at jeg har endt opp med en slik ping-pong-CV.

Men det er noe her. Noe med å se de store linjene.

Fra NRK gikk veien via det norske generalkonsulatet i Shanghai, og tilbake til Oslo kommunes internasjonale avdeling; der hun jobbet med samarbeidsavtaler med andre byer, blant annet nettopp Shanghai.

Noe med å se mennesker. Noe med å bry seg.

I 2006 fikk hun en telefon. Stillingen som viseadministrerende direktør ved Lovisenberg Diakonale Sykehus var ledig. Der skulle hun være i seks år.

– Jeg så folk i en sårbar situasjon. Det var oppdragende. Jeg fikk også stor respekt for helsearbeidere. På Lovisenberg var det et uttrykk. «En pasient er aldri vanskelig – en pasient har det vanskelig». Ikke bare burde det være slik. Det var slik.

– Har du brukt dette videre i livet?

– Å ja. Jeg kunne ikke begynt i Leger Uten Grenser hvis ikke.

Noe «redde-verdensk».

Hun har sett det folkelige, politikken, det sårbare, det internasjonale. Hun kommer tilbake til det hele tiden. «Et godt samfunn er ferskvare», sier hun. «Lovløshet er ikke luksus», sier hun. «Det er fare når det er en avstand mellom by og land, mellom autoritet og folk», sier hun. «Folk ønsker seg normalitet. En skole med lærere, et sykehus med leger, en forventning om å kunne få en jobb», sier hun.

Så plutselig er hun i NHO Service.

– Er du ferdig med å redde verden?

– Det lurer døtrene mine også på, så jeg holdt nettopp et lite foredrag til jentene mine om hvorfor jobben min er så interessant og viktig. Institusjoner som NHO og LO bidrar til å opprettholde det gode vi har bygd opp i Norge, og det skal vi ikke ta for gitt. Se på Kina. De har ikke fagforeninger. Se på Frankrike. De streiker hele tiden – trepartssamarbeidet fungerer ikke.

Hun peker på viktigheten av balansert lønnsdannelse. Viktigheten av at forskjellene ikke blir for store. Viktigheten av fellesskapet.

– Vi sitter i samme båt, og sammen må vi beskrive det store bildet.

Leder nummer to

Kaltenborn sier at hennes inntreden i NHO Service har vært en positiv opplevelse. Hun gjennomførte innledende samtaler med alle sine ansatte, og sitter igjen med inntrykk av et godt arbeidsmiljø, med flinke folk som ønsker å støtte hverandre.

NHO Service ble opprettet i 1989, med Petter Furulund som administrerende direktør. Han satt helt til Kaltenborn tok over i fjor. NHO Service har aldri sett noe annet enn Furulund.

– Det var naturlig nok en forventning om at jeg ved dette veiskillet skulle ta organisasjonen vår opp til vurdering, noe jeg gjorde. Heldigvis var det stor aksept her for det – en nysgjerrighet og vilje til å se på hva det er vi egentlig skal gjøre mest av for medlemmene våre.

NHO Service består av nesten 700 bedrifter fordelt på rundt 4.000 virksomheter innenfor seks ulike bransjer: bemanning, renhold, sikkerhet, eiendomsdrift, helse og velferd, arbeid og inkludering. Noe er likt, men mye er også ulikt.

– Vi må gjøre noen ting felles, men likevel må vi styrke hver særegne bransje. Jeg vil at vi skal ha fokus på det medlemmene er mest opptatt av: advokathjelp, relevante møteplasser og treffsikker kommunikasjon. Noen enkle grep har vi også tatt, som vi håper treffer: Vi har for eksempel laget bransjespesifikke nyhetsbrev som vi sender ut i disse dager, og vi arrangerer også bransjespesifikke seminar på den neste generalforsamlingen.

Medlemmenes bakkemannskap

Vi kommer inn på hvilke utfordringer NHO Service står overfor framover, og det tar ikke lang tid før Kaltenborn vender tilbake til det filosofiske.

– Man skal alltid være imponert over folk som tør å ta risiko, om det er å reise til Jemen om og om igjen og bistå mennesker der, eller om det er å sette egen tid og økonomi på spill for å starte en bedrift og skape arbeidsplasser, sier hun, og setter seg fram på kanten av stolen.

Det kommer noe nå.

– Vi må støtte medlemmene våre i et arbeidsliv som preges av lavere marginer. Da må vi ta litt av støyten her på huset også. Jeg har derfor foreslått å redusere kontingentene for medlemmene våre, blant annet for å gi gode vilkår til nettopp oppstartbedrifter. Det vil føre til 10 prosent reduksjon i inntektene våre, men hvis vi skal være deres bakkemannskap så må vi vise at vi forstår alvoret.

Hun peker også på endringer som ofte er forbundet med millenniumsgenerasjonene.

– Det er i dag mange unge som kanskje ikke har en like åpenbar drøm som forrige generasjon om hus, bil, åtte til fire-jobb, fire ukers ferie. Som kanskje ikke identifiserer seg like mye med forbrukssamfunnet. Noen av dem ønsker seg en løsere tilknytning til arbeidslivet og bedrifter, noe som utfordrer NHOs grunnprinsipper om at fast arbeid er normen. Det er en mentalitetsendring, som faller sammen med en teknologisk endring, som gjør at en del nye bedrifter med annen form ser dagens lys. Det er i det hele tatt en spennende tid å jobbe med arbeidsliv.

– Dårlig kommunikasjon er en erkesynd

Kaltenborn forteller at hun nå for tiden er opptatt av å bli en bedre leder, og har gjort seg opp noen tanker om hva det er som karakteriserer god ledelse.

Kommunikasjon er helt klart grunnleggende. Dårlig kommunikasjon er en erkesynd, sier hun.

– Kommunikasjon er det kanskje viktigste verktøyet en leder har. For det er jo ikke jeg som leder som skal gjøre jobben. Det er medarbeiderne, sammen. Og da må kommunikasjonen være god – forutsigbar og riktig. Dessuten har mottaker alltid rett. Om det skulle være medlemmene våre eller en ansatt. Man kan ikke sitte og surmule dersom en mottaker ikke forstår kommunikasjonen – det er mitt ansvar at budskapet er forståelig. Det er som min far spøkefullt pleide å ha som kommunikasjonsideal: «Stand up! Speak up! And shut up!»

Seks gir

Anne-Cecilie Kaltenborn har etter hvert stukket hodet innom ganske mange både ledende stillinger og lederstillinger.

– Hvor ble du som leder skapt?

– Vent litt, sier hun og henter et papir og en penn. Jeg greier ikke å tenke uten noe å skrive på.

Flere ganger i intervjuet lukker hun også øynene og masserer tinningene sine. Hun er litt som CV-en sin. Ett år, én måned, én uke, én dag, én time, ett minutt, ett sekund, én tanke av gangen.

– Ansvar. Da jeg var inne i politikken var det veldig tydelig hvem man hadde anledning til å snakke med og i hvilken rekkefølge. Der ble jeg veldig klar over betydningen av å ha rolleforståelse for å kunne ta det ansvaret man har fått, noe jeg har båret med meg videre.

Hun ser ikke ut som om hun er helt fornøyd med svaret sitt, og tenker seg om litt til. Skribler litt på papiret.

– Jeg har nok et sjette gir. Om det handler om sykkel-VM, direktesendinger på TV, et sykehus eller en mediestorm. Mange av stillingene mine har handlet om det som skjer nå. Det har nok gjort at jeg har utviklet en høy stressterskel. Det skal ganske mye til før jeg definerer noe som krise. Jeg er helfokusert på det som skjer nå, og på oppgavene vi skal løse nå. Jeg tenker aldri på hva som skal komme etter den jobben jeg står i.

Kvalitetstid

Man sitter igjen med et inntrykk av at Anne-Cecilie Kaltenborn liker å jobbe, og at hun inspireres av de store spørsmålene. Og hun er spontan. Hun setter opp seil og lar mulighetenes vinder ta henne med, og for øyeblikket er det NHO Service som er havnen.

– Finnes drømmejobben?

– Jeg har ikke hatt annet.

– Hva gjør du når du ikke jobber?

– Det er kanskje forutsigbart, men for meg handler det om å være med familie og venner. Det er ikke så viktig at vi skal gjøre noe eller produsere noe når vi er sammen. Jeg er rett og slett tilhenger av litt «hangout-tid».