Skoleeksempelet

Det er friminutt på Elvebakken videregående skole på østkanten i Oslo sentrum. Store vinduer slipper lys inn på glassbyggerstein og nye møbler, og det yrer av liv i det moderne skolebygget. I et klasserom er det miljødag. I et annet rom sitter elever fra design og håndverk og med en logo-oppgave. I et stort auditorium jobbes det med skolerevyen. Henslengt på benker i ganger og trapperom sitter det elever med bærbare datamaskiner. Alle har hver sin maskin, og rektor Per Solli liker å se dem slik, logget på skolens trådløse nettverk.

Overalt hvor vi går hilser rektoren på elevene. De hilser tilbake.

– Jeg sier til dem at jeg synes det er hyggelig å hilse på dem og at jeg synes det er hyggelig om de hilser tilbake. De ønsker å bli sett, og det gjør jeg også.

Mattesuppe

Rektoren forteller om en klassetur til India hvor IKT var temaet. Han viser fram moderne teknologisk utstyr og peker på en tredimensjonal tegning av en båt på en dataskjerm. Han viser vei videre til maskinen som «3D-printer» den samme modellen i plast. Elvebakken er en kombinert skole for yrkesfag og allmenne fag, og som fikk nytt skolebygg i 2005. Skolen har 1250 elever og rundt 150 ansatte, og er så populær at den er vanskelig å komme inn på. Nesten ingen elever slutter.

Elevene har fleksitid noen timer i uken som er studietid med veiledning. Hver torsdag ettermiddag står det mattesuppe på timeplanen. Et frivillig tilbud med suppeservering med påfølgende ekstraundervisning i matte hvor en pensjonert matteprofessor og folk fra universitetet under-viser.

– Hvorfor suppe og matte?

– Samfunnet trenger folk som kan realfag, og elevene er sultne ved totiden. Særlig gutta. Rundt 200 elever møter opp og sitter og jobber ved PC-ene sine. Det er et vakkert syn, sier Solli og smiler.

Et lite infarkt

Etter skoleåpningen skrev Aftenposten at skolen hadde gått fra slum til luksus.

– Hva møtte deg da du kom til Elvebakken som rektor i 1997?

– Skolen var besluttet nedlagt, og bygg som lider en slik skjebne blir forlatt av Gud, mennesker og politikere. Det var ikke gjort noe med verken oppussing eller fornyelse av studietilbudet. Vi kunne ikke ha gjennomtrekk; vi var redde for at vinduene ville falle ut. Jeg har flere ganger sagt at det hadde vært mest realt å tenne på hele skolen.

Det var mye kriminalitet rundt skolen. Dette var skolen nesten ingen ville gå på, og den skolen som flest elever droppet ut fra. Mange elever slet med motivasjonen.

– Hvordan var det å være rektor her i starten?

– Det var tøft, ikke minst fordi vi hadde mange disiplinærsaker. De to første årene jobbet vi ikke etter klare, tydelige mål. Jeg tok veldig mye fra dag til dag, og det hendte jeg ønsket meg et veldig lite hjerteinfarkt. Akkurat nok til at jeg kunne gi meg; si at nå holdt ikke helsa lenger.

Visjonen

Solli forteller historien han har fortalt i utallige møter med politikere og myndigheter. De trengte et nytt bygg på Elvebakken. De trengte hjelp til å håndtere miljøet rundt skolen. De trengte et studietilbud som ga elevene et studieløp på tre år, ikke et studietilbud med veldig mange flere elevplasser i første klasse enn påfølgende år.

– Ingen vil begynne på en skole når de må skifte skole etter et år, sier Solli.

Vedtaket om nedlegging ble gjort om, men det skulle gå åtte år før den nye skolen sto ferdig.

– Det nytter ikke å sette seg ned og vente på lyset. Du må forsøke å skape noe i den situasjonen du er i, og det første vi gjorde var å lage en strategisk plattform. Det kom opp et krav om at vi skulle satse på å få inn flinkere, mer motiverte elever. Men dét gikk jo ikke an. Å si dét ville være det samme som å si til elevene våre at de ikke var bra nok. Vår forretningsidé er å være den beste skolen for de elevene vi til enhver tid har.

– Men nå er det de flinkeste elevene som går her?

– Ja, men visjonen gjelder fortsatt. Vi skal lage en god skole for de elevene vi til enhver tid har. Forresten, ikke kall det visjon, kall det et bilde. Visjon høres så «glam» ut.

Rabulist på BI

Per Solli hadde egentlig tenkt seg en glamorøs karrière. Han studerte til diplomøkonom på BI, og hadde ambisjoner om å skaffe seg jobb i et stort bygg på Aker Brygge. Det var lett å få jobb. Han skulle bare gjøre unna en ekstra lang sommerferie og en militærtjeneste først. I løpet av denne ferien tok han imidlertid et vikariat på Sogn videregående skole og ble så fascinert at han ble værende. Først som lærer, senere som rådgiver og inspektør.

– Dette var på en tid da BI-studenter gikk i blå blazere med nål på jakkeslaget. Jeg gikk med røde sokker, og ble nok oppfattet som en rabulist. Jeg var litt annerledes, og hadde nok egnet meg dårlig på Aker Brygge.

– Hvorfor følte du deg annerledes?

– Jeg tror det handlet litt om at mange av mine medstudenter var veldig opptatt av seg selv og sin egen karrière. Men å møte ungdom i begynnelsen av livet og forsøke å sette fag i sammenheng med livet for øvrig, fascinerte meg.

– Offentlige tiltak virker

Elvebakken videregående skole samarbeidet med politiet for å få gjort noe med kriminaliteten rundt skolen. Flere lærere ble ansatt, og inspeksjon rundt skolen skulle holde uønskede personer unna. Det ble også ansatt en miljølærer. Per Solli hadde ambisjoner og engasjement, og innrømmer at han «grein» seg til mye. Han har tøyd noen regler disse årene, men sier dét ikke har vært hovedregelen.

– Når vi fikk forklart situasjonen, kom midlene og tiltakene, og kom ikke å si at offentlige tiltak ikke virker. Politikerne satset en milliard kroner på indre Oslo Øst. Dét har båret frukter, og for oss har det vært helt avgjørende. Vi fikk én million ekstra i året.

To andre avgjørende prosjekter har vært et IKT-prosjekt for indre Oslo Øst og et prosjekt for differensiering i skolen. Skolen fikk underveis også bedret studietilbudet, med flere treårige studieløp.

Solli roser offentlig sektors brukerorientering, og er positiv til at ledere blir ansvarliggjort for resultater gjennom målinger. Han mener at politikere og etater aldri har visst så mye om skole som de gjør nå.

– Det som er litt urettferdig med skole, er at når ting er galt, så blir ting fort veldig galt. Når først ting begynner å komme på stell, øker populariteten, og da går utviklingen fort. Ungene som suser rundt her er caffe latte-generasjonen. De er urbane og kontinentale. Grünerløkka og Oslo sentrum er blitt kult, sier rektoren, som selv vokste opp midt i Oslo i en tid hvor ingen ville bo midt i byen. Så glad er han i byen at han fikk en asfaltklump i gave da han sluttet på Sogn videregående skole.

Åpne landskap

Solli tenker at skole er mer enn faglig pensjon. Han sender elever på seminar for å lære om teambuilding, konflikthåndtering og kommunikasjon, og han og lærerne har jobbet mye med klasseledelse og konflikthåndtering.

– Vi må ha systemer og ta tak i situasjoner etter hvert som de oppstår. Det er også viktig å vise elevene at vi ser dem og bryr oss om dem.

Visjoner og tanker om skoleutvikling er bygget inn i det nye bygget. Ledelsen sitter i åpent landskap. Lærerne har arbeidsplassene sine like ved elevenes. Elever og lærere deler kantine. Klasserommene er tilpasset undervisningsformen. Noen klasser har fått flere elever, og to lærere, slik at én lærer kan ta med seg en gruppe elever ut for å drive tilpasset undervisning.

Motstand

Alt dette innebar imidlertid omfattende forandringer for lærerne, og motstanden var stor.

– Jeg forsøkte å ha is i magen og begrunne endringene. Det var enkelte som prøvde seg med persienner for å skjerme for innsyn, men vi kan ikke si at vi har verdens flotteste elever, og så si at vi ikke vil se dem.

– Hvordan er det i dag?

– Undersøkelser viser at elevene synes dette er godt sted å være og et godt sted å lære. Lærerne trives, men blant dem er tilbakemeldingene mer nyanserte.

– Har mange lærere som har sluttet?

– Noen få. Vi har imidlertid vokst og ansatt over 60 nye lærere, og de som søker seg hit ønsker å jobbe på denne måten.

Vil no’ mer

Per Solli synes det har vært givende å få være med på å bygge en ny skole.

– Skal du sette bumerket ditt på noe her i verden, er dette tingen å gjøre. Det har vært stritt, men en opplevelse av en type man bare får én gang i livet.

– Men det hjelper ikke med klare, skinnende, målbare mål og alt det rælet der, hvis du ikke prøver å få ting til å gå framover i det daglige. Det er viktig at ledere som jobber med utvikling samtidig står i de situasjonene som dukker opp i hverdagen.

– Hvor tar du penger til reiser og ny teknologi fra?

– Det handler om å prioritere, og alt som er ikke så dyrt som det ser ut som. Flybilletter er ikke lenger så dyrt. Det som koster, er å lønne lærerne som er med på tur.

Kampen for å få opp den nye skolen er over, og Per Solli trigges ikke av drift. Han finner imidlertid alltid noe nytt å engasjere seg i.

– Dette er kanskje de tre viktigste årene i disse ungdommenes liv. De skal lære og de skal modnes som mennesker og samfunnsaktører. Jeg er opptatt av at vi skal tilby elevene noe mer enn forventet. Vi skal forberede dem på livet og utdanningen videre. Jeg har ikke satt dette ned på noe papir ennå, men det er dét det handler om: No’ mer.

Han har akkurat vist fram et stort hull i gulvet hvor det snart skal bygges en bølgetank til fysikkforsøk. Det neste blir kanskje en vindmaskin.