Utålmodig med folk som synes synd på seg selv

Jeg er altfor tidlig ute da jeg ankommer Plan- og bygningsetaten nær Akerselven i Oslo, og observerer en strøm av mennesker som går fra jobb. Klokken er langt over fire, men hvis det er noen som skotter på klokken kvart på fire og raser av gårde så tidlig som det lar seg gjøre, ser jeg det ikke. De fleste ser ut til å sitte ved pulten sin så sent som kvart på fem, men så tynnes det ut i løpet av den timen jeg venter på byplansjefen.

Jeg må sitte i den ubemannede resepsjonen på bakkeplan, slik at jeg ikke kan se dokumentene som ligger fremme på skrivebordene, sier informasjonsdamen. Det har ikke foresvevet meg å snoke i etatens dokumenter, men rutiner er rutiner. Men så kommer Ellen de Vibe og henter meg – nå er klokken kvart på seks. Informasjonsdamen har også gått, og det er blitt stille i kontorlandskapet.

– Jobber du vanligvis så sent?

– Ja, sånn omtrent. Jeg pleier å gå hjem ved sekstiden. Det hender at jeg tar jobben med meg om kvelden også. I helgene? Søndag kveld gjør jeg noen forberedelser.

– Det er ikke så lenge til du når den alderen da man pleide å slutte den gang det var fast pensjonsalder. Når har du snart vært her i 20 år, er det på tide å gi seg snart?

– Det får vi se på.

Proaktiv, men lydhør

Jeg spør henne om hvilke egenskaper man må ha for å sitte så lenge i en lederjobb i det offentlige.

– I relasjonen til oppdragsgiver og de politiske organene; at man er lydhør, proaktiv, tar initiativ og fremmer strategier som kan bidra til utviklingen i den retning som det er politisk ønske om. Kreativitet og litt utålmodighet er også bra i offentlig sektor

– Hvorfor ble du leder?

– Jeg tenker at drivkraften min er at jeg synes det å løfte blikket og motivere folk til å gå et skritt videre, er spennende. Strategiske valg er spennende. Men valgene må ikke ende på skrivebordet, de må ha betydning i det operative arbeidet. Snakker vi om at en av visjonene våre er klima, må det nedfelle seg i for eksempel arealbruk og parkeringspolitikk.

– Noen av de som velger offentlig sektor sier at de er opptatt av det som er felles i samfunnet; ansatte i helsesektoren vil for eksempel være med på å trygge velferdssamfunnet. Har du en idealistisk grunn til valg av karriere i offentlig sektor, eller ble det sånn?

Hun svarer indirekte:

– Jeg ble utdannet arkitekt i Wales og tok master i byplanlegging etterpå, den gang var det ingen slik utdanningsretning i Norge. I England la man større vekt på fellesskapets interesser.

Ryddighet og hardt arbeid

Jeg lurer på hvilken betydning familiebakgrunnen hennes har for yrkesvalg og lederposisjon. De Vibe-slekten har springer ut fra dansk adel, ifølge Wikipedia, og mellomnavnet hennes, Schjelderup, lyder heller ikke som om det kommer fra noen husmannsplass. Hun forteller at faren var i det militære, at moren var utdannet lege og at hun selv vokste opp hos fosterforeldre i Valdres fra hun var fire til hun var fjorten år.

– Familien min var en blanding av akademia, borgerlig og litt bohem. Min bestemor, Leiken Schjelderup, skrev såkalt vovede romaner og en onkel ble gift med Anne Brown (operasangeren som var den første Bess i «Porgy and Bess»). Fosterforeldrene mine var nøkterne og jordnære, og jobbet hardt for føden. Jeg tror jeg har litt fra alle hold. Fra fosterforeldrene mine lærte jeg å være ryddig og arbeide hardt. Jeg gikk på ski til og fra skolen i vinterhalvåret, tre og en halv kilometer hver vei. Men jeg flyttet hjemmefra og sto på egne ben fra jeg var femten. Kanskje det er derfor jeg er utålmodig overfor folk som synes synd på seg selv.

– Er det mange slike i yrkeslivet?

– Jeg vil si det sånn; du kommer best videre i livet ved å se på mulighetene og hvordan du får løst utfordringene. Det går på hvilke strategier man velger for å oppnå det man har som mål.

Tilstede her og nå

Jeg spør henne om hvem som har influert henne mest som leder, Svaret kommer umiddelbart: «min utdannelse i ledelse, og min mann som jobber med oppmerksomhetstrening». Oppmerksomhetstrening er det som gjerne omtales som «mindfulness» eller «oppmerksomt nærvær», og mannen hennes er legen Michael de Vibe, som har skrevet mye om dette temaet.

– Jeg har også drevet en del med tai chi og meditasjon før i tiden. Disse teknikkene øver opp evnen til fokus og tilstedeværelse her og nå, og det synes jeg er viktig som leder. Man må lære seg å sjalte ut det som ikke er viktig å ha med seg i situasjonen, slik kan man fullt ut rette oppmerksomheten mot det som virkelig teller her og nå. Ikke tenke på det møtet man nettopp kom fra, eller arbeidsoppgavene senere på dagen. Dette mener jeg er en god mestringsstrategi, sier de Vibe, og nevner blant annet mindfulness-guruen Jon Kabatt-Zinn og «en del kinesiske filosofer» som inspirasjonskilder.

– De fleste ledere jeg snakker med sier at de er opptatt av «å se enkeltmennesket» når de møter medarbeiderne. Er du også opptatt av det, og er det noe du bruker det bevisste nærværet til?

– Det er også viktig å kunne reflektere over egne reaksjoner i møter med andre, hva slags intuisjoner man har i situasjonen, hva man føler som kommer fra en selv og ikke fra den andre, slik at man ikke projiserer egne reaksjoner over på andre mennesker.

– «Jeg oppdaget at mellom 50 % og 75 % av det som bringer et menneske til legen, handler om bekymringer», sier din mann, Michael de Vibe, til Tidsskrift for Den norske legeforening. Hva gjør du for at dine ansatte ikke skal bekymre seg så mye at de blir syke av det?

– Det er et godt spørsmål. Det er avdelingsdirektører som primært er de som hjelper medarbeidere med å trives på jobben og forsøker å bistå dem hvis de ikke gjør det. Når vi har avsluttet et vellykket prosjekt, er det viktig å kreditere dem som har arbeidet med det; å vise at vi setter pris på dem. Når et prosjekt er omstridt, er det viktig for lederen å fronte det utad og ikke la medarbeiderne ta støyten.

Prater med mannen min

– Hva gjør du når du har hatt en tøff dag på jobben?

– Prater med mannen min. Når vi har fri, leser vi ofte skjønnlitteratur høyt for hverandre. Nå har vi nettopp lest Elena Ferrante-serien. Ellers har jeg jo en datter og en sønn og to barnebarn, så jeg har andre arenaer som tvinger meg til å tenke på noe annet, og det er bra, sier de Vibe. Hun forteller at hun og mannen har en liten leilighet i en by nær Barcelona og drar dit fire eller fem ganger i året.

– Hjelper familien deg i lederjobben, mannen din særlig, ved at du har noen å laste ting over på?

– Mannen min er min «bypsykolog»! En helt uoffisiell tittel.

– Kan du huske episoder hvor du ikke var en så god leder om du burde, og som du siden lærte av?

– Ikke konkrete episoder, men jeg tror nok at jeg kan være utålmodig og det fungerer ikke alltid så bra. I ettertid har jeg noen ganger sett at min utålmodighet kan bli for stor, for eksempel når jeg blir utålmodig i slutten av en prosess og ser at jeg burde ha kommet inn tidligere og klargjort tydeligere premissene for oppgaven. Jeg har ikke pokerfjes, så da kan alle se hvordan jeg reagerer.

Styring og kontroll

– Det kommer stadig rapporter om ledere i offentlig sektor, og ikke alle er smigrende. Kun en av seks toppledere i offentlig sektor gir uttrykk for at deres overordnede tar tak i problemene når de ikke lykkes, mens for ledere i privat sektor er tallet to av seks, ifølge en undersøkelse av BI-professor Rune J. Sørensen. Kjenner du deg igjen?

– I mitt forhold til byrådet og kommunaldirektøren kjenner jeg meg ikke igjen. Hvis du spør mine ledere om tar jeg tar fatt i ting, tror jeg heller ikke at de mener at jeg unnlater å ta fatt i ting. Men jeg mener at vi ledere i offentlig sektor bør møtes oftere som gruppe og koordinere oss, i stedet for å sende e-post frem og tilbake.

– Hvor viktig er tillit i ledelse? Kan tillit kombineres med målstyring? Bård Kuvaas ved Handelshøyskolen BI ser en klar konflikt...

– Tillit er noe du opparbeider deg, ikke noe du kan kreve. Tillitsbasert ledelse krever også styring og kontroll. I mange sammenhenger kan man delegere til ulike nivåer under, men i styring av en stor virksomhet må du likevel ha et system for aktiv styring og rapportering på alle nivåer.

Når det gjelder den etterhvert gamle debatten om New Public Managament (prinsipper for organisasjon og styring i offentlig sektor som har markedet som forbilde, red.anm), så sier de Vibe at hun har veldig tro på det Oslo kommune gjør nå; eksempelvis i helsesektoren. Her har de blant annet har brukerundersøkelser.

– Slagordet «Hva er viktig for deg?» er godt. Også på vårt felt. Vi – det kan for eksempel være de som lager reguleringsplaner – spør brukere om hvordan de oppfatter oss og samarbeidsprosessene. Vi har laget en del digitale tjenester hvor vi samler informasjon om brukertilfredshet. Kvalitative metoder, som for eksempel tjenestedesign, tror jeg kommer mer og mer. Det er krevende å måle kvalitet, og med New Public Management har det blitt for mange kvantitative måleindikatorer. Men vi trenger likevel styring og kontroll.

De Vibe presierer at hun ikke har tro på et strengt stoppeklokkekontrollregime, men viser til at hun tror det må utvikles andre måter å føre tilsyn med produksjonen til medarbeiderne på.

Utfører politikk

Ellen de Vibe er leder i en godt synlig sektor. Det er nok å si «Barcode», «Bjørvika», «Sørenga», «Olav Thon-hotellet nær operaen», «det nye Munch-museet», så skjønner enhver Oslo-borger hva man mener. Hvordan byen skal se ut, er et tema som alltid setter sinnene i kok. I denne heksegryta er byplansjefen den som må utføre det politikerne – av skiftende farge – beslutter.

– Hvor selvstendig er stillingen din i forhold til byrådet?

– Ifølge vårt mandat skal Plan- og bygningsetaten være med og sette agendaen for byutviklingsdebatten og være Byrådets rådgivere. Men politikkens innhold er det politikerne som styrer. Noen gang etter råd fra oss.

– Du er jo utdannet arkitekt, du har vel noe å lære dem? Er det vanskelig å tilpasse seg skiftende byråder?

– Nei. Vår rolle er å være ordentlig tilstede og utføre det de ønsker å oppnå. Alle politikerne ønsker det som er det beste for byen, men det kan være ulike synspunkter på graden av ting og hvordan man gjennomfører politikken. Som god byråkrat kan du si din mening inntil beslutningen er tatt. Etter det er det vår plikt å utføre den. Men etaten har en ganske fri faglig rolle. Ofte får vi medhold, andre ganger ikke.

Må tåle kontroverser

– Opplever du deg selv som kontroversiell?

– Det er nok noen som synes at jeg er litt for kravstor og kanskje går inn i ting jeg burde ha holdt meg unna. Utbyggere er ikke alltid fornøyd når jeg har uttalt meg offentlig. Om jeg er populær hos publikum? Du blir ikke popstjerne av å forsvare Barcode. Men å være såpass kontroversiell får man tåle i en sånn jobb. Forutsatt at man har faglig belegg for å uttale seg om det man mener noe om.

– Har du noen gang opplevd at en kontrovers i forbindelse med byplanlegging som du har måttet fronte offentlig, og har måttet gjennomføre, er noe du sterkt er uenig i selv? Og at du, fordi du er ansatt, må du holde tann for tunge?

– Det er klart at det er saker som er blitt vedtatt politisk som man har vært uenig i, men igjen: Det er vår jobb å gjennomføre det.

– Hvordan vil du beskrive ditt personlige forhold til Oslo?

– Jeg synes det er verdens flotteste by fordi det er et veldig konsentrert sentrum med korte avstander mellom byfunksjonene. Du kan sykle hvor som helst. Jeg har fått meg en elektrisk sykkel som man lett kan sykle oppoverbakke med. En slik kan du få 10.000 kroner i støtte til fra Oslo kommune for å kjøpe. Hvor mye den koster? 25.000, tror jeg.

Ingen rive-bakrus

Byplansjefen er opptatt av at hver epoke skal få lov til å ha sitt arkitektoniske uttrykk i Oslo. Hun sier det er viktig å ta vare på bevaringsverdige hus og bydeler, men at den nye arkitekturen må ikke utvannes slik at den blir en kopi av den gamle. Oslo er et lappeteppe av «landsbyer» med ulike karakterer. De Vibe mener det er viktig å bygge videre på karakterene i de ulike områdene.

– Du sier stadig i intervjuer at byggingen er rekordstor, og er fornøyd med det – men er det ende på hvor stor Oslo bør bli?

– I forhold til mange andre byer i den amerikanske Midtvesten og i Øst-Europa, som krymper, er vi i en privilegert situasjon. Vi kan godt bli 200.000 til i Oslo, det er det plass til. Men det fordrer at vi bygger byen kvalitetsbevisst, slik at folk ønsker å bo her, og også med nye boligtyper.

De Vibe nevner fellesboliger som et eksempel på nye boligtyper. Kollektiv med eksempelvis kjøkken, bad og oppholdsrom som fellesrom. Mange unge bor i kollektiv. En del eldreboliger er lagt opp etter samme prinsipp. De Vibe sier at det ikke er noen grunn til at det også kan være en fin boform for mennesker midt i livet, for eksempel for barnefamilier. Som et alternativ til for trange boliger.

– Prisnivået på leiligheter i Oslo går litt ned for øyeblikket, men er fremdeles høyt. Er du bekymret for det?

– Det er klart at når befolkningsveksten er litt lavere på grunn av mindre innvandring og mange barnefamilier allikevel velger å flytte til Akershus, er det et varsel om at prisnivået er for høyt. Vi burde kanskje hatt et større leiemarked. I København spytter kommunen inn ti prosent av byggeutgiftene til nye boligbygg, og får til gjengjeld et visst antall leiligheter som de leier ut til lavere priser.

– Er du glad i Barcode og Bjørvika og de andre nyskapningene som er kommet de senere årene? Og tror du vi andre kommer til å bli det etter hvert, bare det går en tid og vi ser dette som interessant og som et vakkert utrykk for tidlig 2000-tallsarkitektur?

– Ja, det er jeg sikker på. Når Bispevika er ferdig utbygd, får vi en lang havnepromenade som folk vil trives langs. Mange er glade i Barcode allerede, og du ser hvordan de bader på sjøbadet på Sørenga om sommeren. Det er en gave til byen. Alle odder og viker skal ha slike fellesskapstilbud.

– Hvilke byutviklingtrekk i Oslo før du fikk den jobben, skulle du ønske aldri var skjedd? Altså legging av trase her eller der, rivning av ditt eller datt hus?

– Nei, jeg kan ikke komme på noe. Da de rev Vika, var det protester, men ingen vil vel i dag unnvære Rådhuset. Da de rev Enerhaugen, var det protester, men Enerhaug-blokkene er i dag en del av Oslos historiske utvikling.