Publisert: 12. desember 2017 kl 10.39
Oppdatert: 24. november 2021 kl 13.18
Magne Lerø (født 1954) er en norsk redaktør og forfatter. Han er redaktør og eier av Dagens Perspektiv, Samtiden, bransjeavisen Dagligvarehandelen, Reiseliv1 og Convenience gjennom selskapene Medier og Ledelse AS og Dagens Perspektiv AS.
Leder

Listhaug som spørsmålsprodusent

Ap, SV, Sp, KrF, MDG og Rødt gned seg fornøyd i hendene tidligere i høst da de klarte å påføre innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug et nederlag knyttet til de såkalte oktoberbarna. Mot Høyres og Frps stemmer vedtok Stortinget stans i returene av enslige mindreårige asylsøkere som ikke har krav på opphold og må forlate Norge når de fyller 18 år. De skal få behandlet saken sin på nytt og det skal tas hensyn til barns sårbarhet.

Hva i alle dager betyr dette? sier Sylvi Listhaug. Hun bruker ikke akkurat de ordene. Hun ordlegger seg i form av 26 spørsmål til Stortinget. Departementet skynder seg gjerne med å gjennomføre Stortingets vilje. Det skriver hun heller ikke. Hun ber nøkternt partiene om å svare innen 5. januar.

Grunnen til at Listhaug spør er at saken ikke er utredet. Stortinget har gjort et vedtak nærmest på sparket. SV kjørte saken først. Den innvandringsvennlige fløyen i Ap hang seg på, og ledelsen i Ap måtte ta grep for å samle partiet. Det lykkes de med, i alle fall inntil videre.

Sylvi Listhaug plasserer seg inn i rekken av personer med evnen til å spørre mer enn ti vise kan svare.

– Gjelder Stortingets vedtak også personer som er uttransportert, personer som på annen måte har forlatt Norge og personer som er utvist? Hva ligger i «som har fått midlertidig opphold»? Skal det skilles klart mellom 16- og 17-åringer? Må det endringer til i forskrift, instruks eller begge deler? Hva skal endringene bestå i? Hvilke saker omfattes av retten til ny vurdering? Skal UDI eller UNE foreta denne vurderingen? Hvordan skal saker knyttet til personer som allerede oppholder seg i utlandet, vurderes? Skal det gis fritt rettsråd? Hvilke tidspunkt skal den nye vurderingen ta utgangspunkt i?

Slik fortsetter hun, så detaljert som mulig. Vil Stortinget styre i smått, skal de jammen få lov til det. Partiene får fortelle i klartekst hva de mener. Det sa Listhaug i Stortinget før vedtaket ble fattet. Nå følger hun opp i praksis.

Vil Stortinget styre i smått, skal de jammen få lov til det

Saken fortsetter under annonsen

Hun tar et snedig grep. Opposisjonen er ikke enige om hva de skal svare på de 26 spørsmålene. Hvis de skal stikke hodene sammen for å bli enige om et svar, ryker juleferien. Det kan være de svarer hver for seg og nøyer seg med å gi en generell kommentar.

I Stortinget har de neppe stor sans for det rollebyttet Listhaug inviterer til. Det er Stortinget som skal spørre statsråden. Listhaug derimot, spør Stortinget. Det er nesten som om hun innkaller hele opposisjonen på teppet for å spørre om hva som går av dem.

Stortinget kan velge å svare med å be Listhaug utrede saken og selv gi svar på de spørsmålene hun stiller. Hun kan jo anta hva Stortinget vil mene.

Listhaug har tidligere uttalt at Stortinget bedriver en saksbehandling som er totalt uansvarlig. De 26 spørsmålene fungerer som bevis på denne påstanden. Det hadde vært bedre om Stortinget hadde fattet et anmodningsvedtak og gitt en retning. Da ville departementet utredet hvordan en kan sørge for at flere av barna kunne fått bli i Norge med den begrunnelse av de er spesielt sårbare.

Men Stortinget ville ikke vente på at saken ble utredet. Saken var blitt politisk betent. Det hastet med å innføre stans i utsendelsene. Derfor ble det som det ble. Nå forsøker Listhaug å skape så mye uklarhet hun kan komme på om hva Stortinget har vedtatt.

Listhaug forsøker å skape så mye uklarhet hun kan komme på om hva Stortinget har vedtatt.

Venstre vil trekke med seg «asylbarna» inn i regjeringsforhandlingene. Det kan bety at det blir gitt et svar på flere av de 26 spørsmålene til Sylvi Listhaug.

Saken fortsetter under annonsen

Denne saken kan også få budsjettmessige konsekvenser. Dag og Tid har hentet inn tall som viser at det sitter 5984 unge under 18 år i norske barnevernsinstitusjoner. Vi bruker 6,75 milliarder kroner på denne gruppen. En person koster altså 1,3 millioner kroner per år. I 2016 ga vi ikke mer enn 980 millioner kroner i hjelp til flyktninger i Syria og nærområdene.

Kostnadene med «asylbarna» er ikke framme i den politiske diskusjonen. For regjeringen teller nok dette med, men de kjører fram hovedargumentet: De som ikke har krav på beskyttelse, skal ikke være i landet, og når en er over 18 år, er en i stand til å ta ansvar for eget liv.

Regjeringen ligger ikke på latsiden når det gjelder å få sendt enslige asylsøkere uten beskyttelsesbehov ut av landet. Det jobbes med planer om et hjem for unge i Afghanistan. Om dette lar seg gjennomføre, er det for tidlig å si noe om. Penger vil det ikke stå på. Ingen ting er dyrere enn å ha enslige mindreårige asylsøkere i Norge. Slik sett kunne hver av de få en million for å reise frivillig dit de kom fra.

Det viktigste for Sylvi Listhaug er at det ikke åpnes for en praksis som gjør at det kommer flere mindreårige asylsøkere til Norge. Listhaug vil ikke finne seg i at det skjer på hennes post. Det ønsker heller ikke ledelsen i Arbeiderpartiet. De bedyrer at de vil ha en streng og rettferdige innvandringspolitikk. For husfredens skyld må de skape avstand til Sylvi Listhaug. Det har de klart, men hva det skal bety i praksis, er høyst uklart. Bare spør regjeringens store spørsmålsstiller.