Rammet, men ikke utslått

Når Høyre får større oppslutning enn Arbeiderpartiet på meningsmålinger, er det ikke et lammende slag som har truffet Ap. Ifølge byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, er dette en marsjordre til partiets mange medlemmer og støttespillere om å komme seg på banen og kjempe for at Ap skal vinne regjeringsmakten.

Jonas Gahr Støre sier til Aftenposten at partiet ikke vil endre strategi. Framfor å fortape seg i diskusjoner om de kunne gjort noe annerledes, vil han forsterke innsatsen i valgkampen i tråd med den strategien som er valgt. Slik må det være. Det får briste eller bære. Å endre strategi vil skape uklarhet og være det samme som å innrømme et nederlag.

Ap har riktignok i beskjeden grad endret strategi i forhold til KrF. Støre snakker ikke lenger like varmt om et forpliktende samarbeid med KrF. Det har ikke skjedd fordi SV og Miljøpartiet de Grønne ikke liker det. Det er en naturlig konsekvens av at KrF gir så tydelig gir uttrykk for at det er Erna Solberg de vil ha som statsminister, riktignok i en regjering der KrF og Venstre er byttet ut med Frp. Akkurat det er mer urealistisk enn noen gang. Frp er omtrent dobbelt så store som KrF og Venstre på flere meningsmålinger.

De fleste kommentatorer ser ut til å mene at Jonas Gahr Støre gjorde det hakket bedre enn Erna Solberg i debatten på NRK i går kveld. Han vant også forrige runde, og han vil gjøre det bra på partilederdebatten neste fredag. Men det ser ikke ut til at Støres innsats i debatter er så avgjørende. Erna Solberg er en populær statsminister. Hun er folkelig, direkte og ukomplisert. Erna Solberg framstår som en autentisk leder som har vist at hun kan stå i stormen og takle motvind. Ingen sår tvil om at Jonas Gahr Støre er dyktig, men han har mistet noe av den brede appell og store popularitet han hadde da han var utenriksminister. Forklaringen på at Høyre går fram og Ap tilbake på meningsmålingene skyldes neppe de to partilederens innsats.

Meningsmåling som hovedsak

Etter at Donald Trumps vant det amerikanske presidentvalget, ble det nærmest opplest og vedtatt at vi ikke måtte legge så mye vekt på meningsmålingene. Det viser seg at de ikke klarer å forutse godt nok hvordan velgerne opptrer når de faktisk skal stemme. En skulle da tro at mediene ville ta hensyn til dette. Men nei. Hvem som går fram og tilbake på et utall av meningsmålinger blir hovedsak i mediene dag etter dag. Den voldsomme oppmerksomheten om meningsmålingene fortrenger det politiske innholdet i valgkampen. For mye av det journalister skriver om, handler om hvem som er og kan bli vinnere. Dette kan ha en forsterkende effekt. I mediene er Ap er i ferd med å få et taperstempel på seg.

Ap sliter med å nå fram til velgerne med budskapet at vi står ved et veiskille. Skal vi fortsatt satse på helse, velferd og utdanning, er det ikke rom for skattekutt. Vi må vi øke skattene til de som tjener mest, og bruken av oljepenger kan ikke fortsette slik som de siste årene. Dette er Aps hovedbudskap.

Høyre mener det fortsatt er rom for å senke skattene noe og at den økonomiske veksten nå tar seg opp og arbeidsledigheten går ned. Dette skyldes at regjeringen lykkes med sin politikk. Derfor er det mer av den samme politikken som skal trygge arbeidsplasser og norsk økonomi. Det er slik Erna Solberg argumenterer.

Ingen krise

Folk vil helst høre det Erna Solberg sier, at det ikke er noen krise, at det ikke trengs en radikal omlegging av den økonomiske politikken.

Erna Solberg vet at hun ikke kan fortsette den enorme veksten i bruk av oljepenger i årene framover. Både Erna Solberg og Siv Jensen sa klart fra om det i vår i forbindelse med regjeringens perspektivmelding. I valgkampen er dette glemt.

Aps problem er at de er for tidlig ute med å peke på at skattene må økes. Det er ikke slik å forstå folk vil avvise en skatteøkning om det viser seg å bli nødvendig. Men det er mer behagelig å stole på Erna og Siv så lenge vi ikke merker så mye til de kuttene som må komme dersom ikke skattene økes.