Annonse

Leder​Seierskvinnene

For fire år siden dannet Erna Solberg og Siv Jensen en regjering de færreste trodde ville overleve fire år. Så går de hen og vinner valget. De kan fortsette i samme spor. Venstre og KrF har riktignok gjort det klart at de ikke vil inngå en samarbeidsavtale med en regjering der Frp er med. Det spiller liten rolle. De våger ikke noe annet enn å støtte Erna Solberg. Det har de siste månedene vist.

Venstre forsto før det var for seint at de ikke kunne fortsette det hardkjøret mot Frp og Høyre som preget budsjettkampen i fjor høst. Redningen for Venstre ble Erna Solberg. De fikk mange nok stemmer til at de kom seg over sperregrensen. For Venstre vil det være bortimot et selvmord å stemme Erna Solberg ut av regjeringskontorene.

Dermed et KrF også en støttespiller for Sylvi Listhaug

Knut Arild Hareide tok ikke sjansen på at noen velger skulle få det inntrykk at KrF i en gitt situasjon kunne velge Jonas Gahr Støre framfor Erna Solberg. Under partilederdebatten reiste Hareide ingen tvil om støtten til Solberg, men han la til at KrF vil oppfatte seg som et opposisjonsparti og at KrF er et sentrumsparti. Han må gjerne holde seg med en slik retorikk hvis det fungerer i forhold til egne støttespillere. KrF utgjør i praksis det parlamentariske grunnlag for Erna Solberg som statsminister, og Erna Solberg vil ha Frp med i regjeringen. Dermed et KrF også en støttespiller for Sylvi Listhaug.

Venstre og KrF håper de kan få markere seg ved å stemme for sine primærstandpunkter i Stortinget. Det har ikke Erna Solberg og Siv Jensen noe imot. De vet av erfaring at når det gjelder, så får de støtten fra KrF og Venstre de trenger. KrF og Venstre vil bli gjort medansvarlige for den politikken regjeringen fører. Det er derfor ingen grunn til å tro at Venstre og KrF skal øke sin velgeroppslutning. Det mest sannsynlige er at Venstre og KrF fortsetter å skru seg nedover. De våger ikke noe annet. Skal de våge noe, må det i tilfelle være i høst. Da er det fire år til neste valg med de muligheter det innebærer for å reposisjonere seg.

En annen grunn til at det neppe vil skje, er at Jonas Gahr Støre ikke lenger har nytte av KrF. De har valgt side, og Støre har tatt det til etterretning. Sjansen er stor for at KrF faller under sperregrensen etter at de i fire nye år i praksis skal fungere som et støtteparti for Frp. Erna Solberg sier imidlertid som Mesteren sa: «Enten er dere med meg (og Siv Jensen), eller så er dere mot meg». Da kommer Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande på plass.

Erna Solberg og Siv Jensen vet i teorien at de sitter utrygt. I praksis sitter de like trygt som de har gjort de seneste fire årene. De er rede til å betale regningen for at Venstre og KrF skal få sine seiere de kan snakke høyt og varmt om. I det store er det Frp og Høyre som styrer.

Opposisjonen har irritert seg over at Frp, først og fremst representert ved Sylvi Listhaug, har fått kjøre sitt eget løp i valgkampen. Det viste seg å være en meget effektiv strategi. Erna Solberg har kaldt og rolig kalkulert med at regjeringspartiene samlet sett har nytte av at Listhaug til tider opptrer som en løs kanon.

Det var delte meninger i Frp om de skulle satse så helhjertet på regjeringsprosjektet som Siv Jensen gjorde. Hun har fått full uttelling for sin strategi. Det er intet mindre enn imponerende at populistpartiet Frp klarer å få omtrent like stor oppslutning etter fire år med regjeringsmakt.

Jonas Gahr Støre, som de siste dagene har snakket om at han har en vinnerskalle, ble valgets store taper. Spekulasjonen om at Støre vil eller må trekke seg, er alt i gang. Støre avviser bestemt at han vurderer sin egen stilling. Folk med ekte vinnerskaller vet at det kreves mengder av trening før de kan hale i land seieren. Fire år er ingen evighet i politikken. Om Støre må vinne en kamp innad i Ap for å beholde ledervervet, er umulig å si. Først må de komme seg over sjokket, deretter slikke sine sår, så skal analyser og fakta på bordet.

For Støre, som er blitt håndplukket til alle jobber og posisjoner, er nederlaget en ny erfaring

Ap gjorde et enda dårligere valg i 2001, da Jens Stoltenberg var statsminister. Den gang unngikk de en lederdebatt i partiet. Partistrategen fant raskt ut at de ikke hadde noen bedre enn Stoltenberg. Jonas Gahr Støre har ikke en like sterk posisjon i partiet. Det er heller ingen som truer hans posisjon. For Støre, som er blitt håndplukket til alle jobber og posisjoner, er nederlaget en ny erfaring. Støre en taper, ikke en vinner.

Senterpartiet er valgets suverene vinner om vi legger økt oppslutning til grunn. Men fordi Sp ikke kom seg inn i regjeringskontorene, kjenner de på et nederlag i seierens stund. Sp har muligheten til å bygge seg opp som det ledende motstrømspartiet og bli noe langt mer enn bøndenes- og distriktenes parti. Motstanden mot sentralisering blir neppe en mindre aktuell sak ved valget om fire år.

Annonse
Annonse
Annonse