To merkevare-enere og en aluminiumskonge

Det har blitt en strålende sommer for konsernsjef Svein Richard Brandtzæg i Hydro og parhestene Stein Erik Hagen og Peter A. Ruzicka I Orkla. Hydro kjøper Orklas 50 prosents andel i aluminiumselskapet Sapa. Selskapet verdsettes til 27 milliarder kroner. Det gir Orkla en gevinst på fem milliarder kroner. Det blir betalt ut som ekstra utbytte til aksjonærene. Størst eier og styreleder, Stein Erik Hagen, sier han ikke er særlig interessert i dette utbytte. Men 1,2 milliarder kroner er nå kjekt å ha. Så slik blir det.

Stein Erik Hagen er endelig i mål med den prosessen, for ikke å si kampen, som startet for 17 år siden. Da Jens P. Heyerdahl startet som konsernsjef i 1979 hadde Orkla noen hundre ansatte og en omsetning på ca. 300 millioner kroner. Da han fratrådte som konsernsjef i 2001 hadde konsernet vokst til 35.000 ansatte og hadde 45 milliarder i omsetning. Orkla drev med merkevarer, industri, finans og medier. Lønnsomheten var på topp. Men Orkla var et konglomerat. Den slags liker ikke aksjonærer som er opptatt av at aksjonærverdiene synliggjøres. En god del av dem ville ha bort «konglomeratrabatten» på aksjene ved å rendyrke selskapet. Jens P. Heyerdahl d.y inviterte til kamp mot de nye eierne der Stein Erik Hagen var sentral. Den kampen tapte han.

I 2001 måtte han trekke seg som konsernsjef. Fem konsernsjefer har gått med i dragsuget for å få solgt unna virksomhet og gjennomført en strategisk nyorientering av selskapet. Det gikk hardt for seg da Åge Korsvold ryddet opp i 2012 og 2013. Da var det duket for at Peter A. Ruzicka, Hagens betrodde og utvalgte i årevis, kunne overta sjarmøretappen som konsernsjef. Ruzicka har levert varene. Og nå er det varer det handler om, dagligvarer og primært varer i forbrukermarkedet.

I 13 kvartaler på rad har Orkla hatt salgsvekst og aksjekursen har steget. En gryende optimisme kan spores. Men merkevarer en under press. Kjedemakten er sterk. Orkla kan komme til å møte motbakker. Og det er de som mener at det kommer til å ende med at en stor utenlands aktør sluker selskapet. Er det noe Hagen har holdt på med, så er det å selge virksomhet til utlendinger. Hagen omtaler Orkla nærmest som et «hjertebarn» som ikke er til salgs. Det er det nok, om prisen er høy nok.

Mindre spennende

Orkla er blitt et mindre spennende selskap enn det var under Heyerdahls ledelse. Han kjempet for sin ide til «the bitter end». Skulle han ha beholdt Orkla som et konglomerat, måtte han selv hatt eiermessig kontroll. Norge hadde trengt et stort og stert selskap som var opptatt av industriutvikling utenom oljesektoren. Det kunne Orkla vært, men det er historie.

I 2011 solgte Orkla Elkem til kineserne. Det skapte reaksjoner, og det ble tatt til orde for at staten burde opprette en fond som kunne kjøpe store eierposter slik at ikke stadig mer norsk industri ble overtatt av utlendinger. Dette ble det ikke noe av. I dag er det de som puster lettet ut over at Sapa i alle fall endte opp hos Norsk Hydro.

Solgte olje og gass

Norsk Hydro drev i sin tid med aluminium og olje. De fattet en strategisk beslutning om å konsentrere seg om at aluminium og olje -og gass-divisjonen ble solgt til Statoil. Det virker som det var en klok beslutning.

– Hydro bekrefter nå sin posisjon som verdens ledende, integrerte aluminiumselskap. Med sterke produksjonsenheter og kompetanse fra gruvevirksomhet til sluttprodukter, styrker denne avtalen vår strategiske retning: Bedre, Større og Grønnere, sier konsernsjef i Hydro, Svein Richard Brandtzæg, i forbindelse med kjøpet av Sapa som har 53 milliarder i omsetning og 22.400 ansatte. Selskapet har gjort det meget bra de siste tre årene og er blitt verdensledende innen bearbeiding av aluminiumprofiler.

Peter Ruzicka begrunner salget med Orklas strategi om å bli et rendyrket merkevareselskap. Den samme «konsentrasjonsstrategien» ligger til grunn for at Svein Richard Brandtzæg vil kjøpe. Han vil bli verdens ukronede aluminiumskonge.