Begravelsen​Den siste egotrippen

 

MAGASINET PLOT: Hvordan vil du ha din egen begravelse? Jordfesting, kremasjon – eller vil du bli til en karbondiamant? Vil du streame den på Facebook eller YouTube, slik at slektninger som bor langt unna kan delta?

I Sverige kan du frysetørke kroppen din til kompost, og i USA kan du balsameres så mye at du nærmest kunne deltatt som levende i egen gravferd. Her i Norge er mulighetene kanskje litt færre, men i mange begravelsesbyråer kan du planlegge seremonien ned til den minste detalj, og det åpnes for stadig mer individuell tilpasning. Vil vi – som er vant til en liturgi som sier at i døden, stilt overfor Gud, er vi alle like – tenke annerledes på døden når vi får utallige måter vi kan ta et siste farvel på?

Jeg sitter ved et bord med fem ukjente personer, unge og gamle. Vi skal diskutere våre tanker og følelser rundt vår egen og våre nærmestes død. Vi sitter på Dødskafé, og mine bordkamerater forteller at de blant sine nærmeste føler at det er en begrensning for å snakke om dette de brenner inne med: sine tanker om døden. Og det som begynner som en litt beklemt samtale, tør snart opp. Samtalen veksler mellom å være litt alvorlig og svært oppriktig. Ispedd mye humor.

– Det er jo helt basic at vi skal dø, sier en kvinne, – men ungene mine nekter å snakke med meg om det likevel. De syns jeg er litt sprø.

– Jeg har tenkt på det, at man fører statistikker og skriver i avisen om at det er født så og så mange barn på en dag. Men jeg har aldri noe sted lest om hvor mange det er som har dødd i dag, sier en annen kvinne.

Vi mangler språk for å snakke om døden

Den første dødskaféen i Norge ble arrangert av Katarina Zwilgmeyer og Else Werring i 2013. De to ble venner på grunn av sin felles interesse for døden, og ble inspirert av en artikkel som handlet om det internasjonale fenomenet dødskafé. Mens Else er filosofisk praktiker, er Katarina begravelsesagent, og har vært det i tretten år. Dødskafé er et åpent arrangement der fremmede kan komme sammen og snakke om sine tanker om døden. Allerede fra første dødskafé, opplevde de en voldsom interesse for konseptet fra både presse og enkeltpersoner.

På bordene ligger det «menyer» for kveldens diskusjon. Til «forrett» skal vi diskutere hvorfor vil du være med på dødskafé? Jeg tar en prat med arrangørene av kveldens kafé, Else, Katarina – og Are Seljevold, som er filosofisk praktiker. Else forklarer at mange ønsker å diskutere døden med noen de ikke kjenner. Det gir rom for å snakke om konseptet døden på en abstrakt måte. På dødskafé kan man snakke fritt og rett frem om temaet, mener de tre.

– Vi i Dødskafé er opptatt av den eksistensielle dimensjonen ved døden. Vi mener at døden betyr noe for oss mens vi lever. Døden vekker masse følelser som lager sperrer for oss, og det er vanskelig for mange å snakke om det, sier Are.

image.jpg

Are Seljevold, Else Werring (midten) og Katarina Zwilgmeyer arrangerer dødskafé for at folk skal kunne komme sammen og snakke om døden. (Foto: Hanne Ling Skogvang)

Else forteller at på den ene siden er avisene fulle av kjendisdød og det makabre. Men i det private sliter folk med å sette ord på hva de føler. Og selv om man gjerne ønsker å snakke med folk i familien om det, er det ikke bare lett. Noen kan til og med bli støtt. Are hevder at vi mangler språk for å snakke om døden. Alle tre er synlig engasjerte i temaet, og det ene ordet griper snart det andre.

Det Are sier får meg til å tenke på mine besteforeldre, som oftest tar opp døden i forbindelse med arv, som alltid er litt fælt å snakke om, synes jeg. Det er kanskje lettere å ta det opp indirekte, ved å snakke om det praktiske? De to praktikerne forteller at de har møtt en del folk på dødskafé som takler den siste tiden i livet ved å planlegge sin egen begravelse.

– Men det praktiske kan fort ta over samtalen om døden, mener Are.

– Døden opptrådte i større grad i alle generasjoner tidligere. Det er vi ikke vant med nå. Før hadde man instituert hvordan man gjorde ting, og man visste hva man skulle gjøre. Nå er døden ryddet litt bort.

– Det har noe med individualisering å gjøre, nå kan man jo designe sin egen begravelse bare for seg selv, sier Else.

– Du høres kritisk ut?

– Ja, jeg hørte det selv, jeg høres litt ironisk ut nå. Jeg verdsetter friheten vi har i samfunnet, men jeg synes også noen har en tendens til å bli i overkant selvopptatte. Slik jeg ser det, er en begravelse mer til for de etterlatte enn for den døde. Da blir det feil å bare tenke på egen iscenesettelse.

– Med all valgfriheten følger også mye ansvar. Hvis man ikke har snakket med en person før vedkommende døde, om personens ønsker for begravelsen, hvordan skal man da kunne velge om man har et hav av muligheter?

– Ja, det er noe trygt ved at det ikke blir vanlig at alle gjør noe helt eget, at det er noe ved det rituelle som ikke er så fancy, men enkelt og kroppslig, nikker Else.

– Det er noe fint ved å gjenta – også i sorg. For noen er det faste også veldig trygt.

Det er blitt hevdet at begravelser kommer til å bli like stort som å planlegge som andre arrangementer, som bryllup eller dåp. Men Katarina, som har vært gravferdsagent i tretten år, er ikke så sikker.

– Det er en stor forskjell her: Folk kommer til oss i begravelsesbyråene med stor ulyst og motvilje. De kommer til oss fordi de føler at de må, og fordi de vil hedre noen. Men det er ikke med mål om å skape et fantastisk øyeblikk man gjerne vil minnes.

image.jpg

På Dødskafé diskuteres tanker og følelser rundt egen og ens nærmestes død. Samtalen veksler mellom det ­alvorlige og det oppriktige; ispedd mye humor. (Foto: Hanne Ling Skogvang)

Likevel ser hun at folk har flere ønsker for hvordan en begravelse skal gjennomføres, at det er mer «stæsj» og at folk legger mer status i gjennomføringen av begravelsen enn tidligere. Det er ikke så mange som har ønsket å bli til karbondiamanter, men det som kalles livssynsnøytral begravelse har økt mye i popularitet de siste årene, forteller hun.

Med en livssynsnøytral begravelse menes en begravelse der den enkelte etter eget ønske kan velge hvordan begravelsen skal utformes. Mens både Human-Etisk Forbund og de ulike trossamfunnene har føringer på hvordan gravferdsseremonier skal gjennomføres, står man i dette alternativet langt friere til å tilpasse begravelsesseremonien etter eget ønske.

Blant dem som har fulgt gravferdens utvikling over lang tid, er Per Tanggaard. I dag er han pensjonist, men bak seg har han hovedfag innenfor «dødssosiologi» – en hovedfagsoppgave om dødens plass i livet. I tillegg har han jobbet i Kirkerådet og vært leder i Gravferdsrådet. Ifølge ham, tar begge disse organene utviklingen i gravferdsbransjen med stor ro.  

– Min grunnholdning er at skikker ikke endres over natten. På 70-tallet hadde kirken virkelig monopol, forteller han, og ofte hadde ikke det presten sa så mye med den avdøde å gjøre i det hele tatt.

Så begynte det å skje ting med bryllupet på 80-og 90-tallet, og snart ønsket folk å sette et mer personlig preg på begravelsen også. I 2002 ble kirkeliturgien i gravferden endret. Nå åpnet kirken for at de etterlatte i større grad kunne medvirke til utformingen av seremonien.

– Moderne mennesker ønsker å ta regien selv, tror Tanggaard.

Han lurer også på om det kan være en sammenheng mellom utviklingen og katastrofenes plass i media. Han viser til to tragedier som har fått mye plass i TV-sendinger og i aviser: den påsatte brannen på MS Scandinavian Star i 1990, der 159 mennesker omkom, og 22. juli i 2011, da Anders Behring Breivik drepte 77 personer. Tanggaard mener at hendelser som dette har satt sitt preg på begravelsen og minneseremonien.

– På 70-tallet var døden var totalt ivaretatt av institusjonene. Medienes dekning av hendelser som Utøya gjør at døden kanskje får en helt annen plass i samtalene i hjemmene, over tid har folk blitt mer deltakende i offentlig dramatikk.

Medienes dekning av ­hendelser som Utøya gjør at ­døden kanskje får en helt ­annen plass i samtalene i ­hjemmene

Gravferdskonsulenten Vanja Grønhaug personifiserer på mange måter den nye, personlige begravelsen. Hun driver Bodin gravferd i Bodø kommune, og er blant dem som gjerne vil strekke seg langt for å gi de pårørende mulighet til å ta et personlig farvel med den avdøde.

– Vi driver nok med mye mer enn folk tror, forteller hun. – Det er veldig mye omsorg og medmenneskelighet.

I Norge var nesten 3,8 millioner mennesker medlemmer i kirken i 2016. Men kun et fåtall går i kirken, eller kan kalles «personlig religiøse».

– Jeg synes det skal være rom for det personlige. Både Kirken og Human-Etisk Forbund er veldig restriktive når det gjelder å holde på sine ritualer. Mange er jo bare medlem i statskirken fordi man alltid har vært det. Mens kirken krever levende musikk, setter Human-Etisk Forbund foten ned for alt som kan ha med religion å gjøre, sier hun.

Riktignok kan det gjøres unntak. Den norske kirke skriver på sine hjemmesider at kirken i sin gravferdsordning legger vekt på at det skal være levende musikk, men at det noen ganger kan være vanskelig å få et tilfredsstillende alternativ. Da kan det, i samråd med organist/kantor, gis anledning til å bruke et innspilt musikkstykke. Generalsekretæren i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, har i et debattinnlegg hos Aftenposten understreket at Human-Etisk Forbund tilbyr en humanistisk gravferdsseremoni uten religiøse innslag, men at det kan åpnes opp for religiøse melodier og sanger. Avgjørelsen tas av seremonileder/gravferdstaler, som har anledning til å utøve skjønn.

Plutselig innser man at man kan få begravelsen akkurat som man selv vil – på en måte som faktisk speiler personen som gravlegges.

Vanja Grønhaug forteller inidlertid at kirken har bedt henne om så «slutte være så engasjert». Hun opplever både Human-Etisk forbund og kirken som for restriktive. Hun snakker engasjert om yrket og byrået sitt, og forteller at med en livssynsnøytral begravelse kan du få jordpåkastelse uten at Gud nevnes med et ord.

– I en livssynsåpen begravelse henter vi talere – også prester – fra ulike steder, og kan sette seremonien sammen i tråd med den avdødes og de pårørendes ønsker. På den måten kan du avslutte livet slik det har vært og gjøre litt som du vil – uten å være bundet til den kirkelige liturgien eller Human-Etiske ritualer.

Hun sier at dette kan eksempelvis kan innebære å spille innspilt musikk i kirken, å bruke litt utradisjonelle dekorasjoner med affeksjonsverdi for avdøde og at man tar med elementer fra ulike religioner. Noen ganger er det utradisjonelle innslag. Hun forteller at hun snart skal hun arrangere en begravelse med ballonger, kor og band i tillegg til solister. Men overdådig vil hun ikke kalle det.

– Det handler om ei jente på 12 år som har vært glitrende og fargerik. På den måten fanger vi opp essensen i det levde livet, enten det har vært kort eller langt.

– Egentlig er det litt som å lage et event, forteller Grønhaug.

image.jpg

– Færre døpes, konfirmeres eller giftes i kirken. Enda færre går i vanlige gudstjenester. Begravelsen har langt på vei vært siste skanse, sier religionshistoriker Dag Øistein Endsjø. Foto: UiO

I 2015 ble 90 prosent av alle nordmenn begravd i kirken, selv om kun 52 prosent ønsket seg en seremoni i regi av den norske kirke, ifølge en Norstat-undersøkelse som ble gjennomført på oppdrag fra Human-Etisk Forbund. Religionshistoriker Dag Øistein Endsjø ved Universitetet i Oslo har skrevet boken «Udødelighetens historie. Fra Jesus oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden». Han mener at kirken har mistet kontrollen over folk flest på de aller fleste seremonielle områder.

– Færre døpes, konfirmeres eller giftes i kirken. Enda færre går i vanlige gudstjenester. Begravelsen har langt på vei vært siste skanse. 

Han forteller at det har vært tiltakende konfliktnivå rundt begravelsen de siste årene.

– Når folk først har begynt å oppleve at det utmerket går an å arrangere sin egen begravelse, helt uten prest og religiøse floskler som ikke lenger betyr noe for de fleste i dag, har det blitt et ras. Plutselig innser man at man kan få begravelsen akkurat som man selv vil – ikke minst på en måte som faktisk speiler personen som gravlegges.

Per Tanggaard er forståelsesfull for at kirken setter ned foten i blant. Kirken kan ikke ta inn elementer som undergraver kirken, mener han.

– Hovedinntrykket mitt er at prestene og seremonimestrene i gravferden gjør en veldig god jobb. Men prestene kan bli flinkere til å kommunisere med de pårørende, og være mer forståelsesfulle for at for eksempel innspilt musikk kan bety mye for noen. Det er forskjell på om Erik Bye eller en tilfeldig person synger, mener han.

image.jpg

– Skikker endres ikke over natten, sier Per Tanggaard. Han har hovedfag innenfor «dødssosiologi», har ­jobbet i Kirkerådet og vært leder for Gravferdsrådet. Foto: privat

Gravferdsbransjen er altså i endring og preget av større vilje til individuell tilpasning, både med tanke på den avdødes og de etterlattes ønsker. Har begravelsen blitt en statusmarkør, undrer jeg? Per Tanggaard advarer mot «feinschmecker-begravelser», og håper at det ikke oppstår klasseskiller mellom ulike typer begravelser.

– Det er viktig at alle får en fullverdig begravelse. Jeg har vært i noen spektakulære begravelser, men da mister jeg følelsen av trygghet. Man kan glemme sorgen om en begravelse ligner for mye på et vanlig event. I stedet for å sørge, kan regien få for mye fokus.

Han holder imidlertid fast på at verken han, gravferdsrådet eller kirkerådet ser på endringer i gravferden med bekymring.

– Jeg er ikke så sikker på om store private arrangement vil stå seg følelsesmessig for de etterlatte over tid. Om tretti år tenker vi kanskje helt annerledes, og da er det av det gode at gravferden utvikler seg sakte.

Begravelser er ikke et event, ­eller en happening. Jeg ­skulle ønske at folk heller ­kunne ­kjenne på tryggheten i ­ritualene

Men langt fra alle i kirken har ønsket utviklingen velkommen. Olav Rune Bastrup, kantor i Grønland kirke i Oslo, har tidligere foreslått at kirken burde ta en mer offensiv rolle, og for å sette det litt på spissen har han foreslått at kirken oppretter egne byråer for å motvirke utviklingen i gravferdsbransjen.

– At gravferdsbyråene tar større regi over begravelsen, er en utvikling som jeg er svært kritisk til. Jeg tror at det viktigste for de pårørende er en verdig seremoni, men at de kanskje ikke vet hvordan, og at de setter pris på veiledning fra oss i kirken. Det er min erfaring fra de gangene vi kommer i direkte kontakt med de pårørende. Men det gjør vi ofte ikke, og det er hele problemet. I stedet blir vi utførere for byråenes bestillinger, som tjener penger på det.

image-81.jpg

Et utradisjonelt minnested: En bronseplakett på havets bunn til minne om den 93 år gamle dykkeren Bert Kilbride, som omtalte seg selv som «the Last Pirate of the Caribbean». (Foto: Wilfredo Lee/AP/ntb scanpix)

Og når begravelsesbransjen påtar seg rollen som den som planlegger begravelsen, og kirken må innrette seg deretter, reagerer Bastrup.

– Det er ganske mye som står på spill her etter min mening. Det finnes nok ganger der avspilt musikk lar seg forsvare. Men jeg synes man bør finne musikk som passer til tid og sted. Levende kunst er i dialog med øyeblikket og menneskene som sitter der i sin situasjon. Og begravelser er ikke et event, eller en happening. Jeg skulle ønske at folk heller kunne kjenne på tryggheten i ritualene.

– Du tror ikke at når den døende, eller de pårørende, legger mer flid i planlegging av begravelsen, så kan det hjelpe folk å håndtere døden?

– Jeg tror ikke egentlig at folk har så vanskelig for å fatte at det finnes noe objektivt som hviler i sin egen tyngde. På den andre siden kan vi ikke bare sitte her og moralisere. Vi må komme folk i møte, og forsøke å diskutere verdighet og hva som vil være en god seremoni.

Han snakker i lange utlegninger, og er tydelig frustrert. Vi sitter på siderommet ved alteret i kirken, mens noen ungdommer gjør klar det som ser og høres ut som en presentasjon om Rihanna i kirkerommet. Bastrup er kanskje konservativ i synet på musikk i begravelser, men åpenbart ikke ved alle livets anledninger.

 

image.jpg

– Jeg liker tanken på å komme tilbake til naturen, sier Tina Skotnes, som ønsker å begraves uten kiste, balsamering og annet som skiller hennes kropp fra jorden.

 

Har du ønsker for din egen død? Sannsynligvis ønsker du å dø med verdighet – i alle fall dersom man skal tro de veiledende dokumentene for hvordan den døende og døde skal behandles av helsepersonell.

Tina Skotnes er utdannet sykepleier, og vant til å tenke på døden. Hun var 18 år gammel da hun for første gang var på vakt da en gammel kvinne gikk bort. Siden har hun holdt flere i hånden idet de trekker livets siste åndedrag. Men selv frykter hun ikke døden, og har flere tanker, planer og ønsker om hvordan hun selv vil gravlegges og huskes etter sin død. Øverst på ønskelista står et tilbud som enda ikke har kommet til Norge: Naturlig begravelse.

– Jeg så det for første gang i en av mine favorittserier, nemlig Six Feet Under.

Skotnes ønsker i likhet med en av seriens hovedpersoner å begraves uten kiste, balsamering og annet som skiller hennes kropp fra jorden. Mens vi snakker, går vi rundt på Vår frelsers gravlund i Oslo. Hun drømmer ikke om å ligge under en overdådig gravstein.

– Vi sier jo «av jord er du kommet, til jord skal du bli». Men så pakker vi oss inn i impregnerte kister fulle av miljøgifter som hindrer den naturlige forråtnelsen i å finne sted. Slik jeg ser det, er det ikke lenger «jeg» som ligger der. Jeg liker tanken på å komme tilbake til naturen.

Dette er et større fenomen i Storbritannia, USA og Canada enn her hjemme. Der kan de døde gravlegges i naturreservater. Så kan de pårørende gå fritt i naturen og hedre sine avdøde.

– Det hadde vært så fint om vi kunne gjort noe lignende her i Norge hvor vi har så mye vakker natur. Jeg tror at dette er fremtidens begravelse.

Det er ikke dermed sagt at Skotnes ønsker at begravelsen skal gå stille og rolig for seg. Neste ønske på listen er gravøl.

– Akkurat som i gamle dager. Da hadde man gjerne likskue i syv dager, og på den syvende dagen var det fest. Det vil jeg også ha. Jeg vil ha en begravelse med karaoke, masse rot og så kan man hedre livet slik det var. Jeg kunne godt tenke meg å gå i en slik begravelse selv, jeg. Det er jo egentlig litt trist også, man kan jo ikke delta selv.

– Det å planlegge sin egen begravelse er jo nesten en måte å foregripe minnet om seg selv på. Det gir en mye sterkere mulighet til å «fiksere» minnet om en?

– Ja, på en måte kan tenke at det nesten er litt narsissistisk å planlegge sin egen begravelse, «å, så viktig jeg er», liksom. Jeg vil at det skal være nedpå, masse øl og vil heller tenke på det som en takk til mine nærmeste. Samtidig vil jeg jo at det skal være gøy, jeg vil jo gjerne at folk skal tenke at jeg var gøy!

 

image.jpg

Gravferdskonsulent Vanja Grønhaug er blant dem som vil strekke seg langt for å gi de pårørende muligheten til å ta et personlig farvel med den avdøde.

 

Tina Skotnes snakker rolig, helt fritt for ubehag, dette er ikke uvant å snakke om, det er tydelig. Hun forteller at hun har vokst opp i et hjem der man kan snakke fritt og åpent om det som for noen er nesten umulig å sette ord på. Som ansatt på et ressurssenter for voldtekt, og dermed i det hun liker å kalle for «skamsprengebransjen», vil hun være med på å forskyve grensen for hva som er tabu.

– Folk har så mye ubehag rundt døden. Det beste hadde jo vært om jeg kunne ligget på et bord midt blant alle som festet. Men akkurat dét skjønner jeg om folk synes ville vært litt vel makabert. Jeg har ikke lyst til å påføre ubehag heller. Men jeg tror mer åpenhet rundt det å dø og begravelse kan gjøre det lettere for mange å takle det.

Hun er imidlertid delt i synet på svært personlige, skreddersydde begravelser. Hun er skeptisk til at begravelser skal koste mye, men synes det er fint at folk får mulighet til å velge hvordan de selv vil begraves, og tror at det for noen kan være en god måte å håndtere døden på. Selv har hun sittet i flere kirkelige begravelser og opplevd at hun ikke kjenner igjen omtalen av personen som de er samlet for å minnes.

– Bestefaren min var en sånn kjempesint ateist, så det var jo helt merkelig å begrave ham i kirka. Men så var bestemoren min veldig kristen og ville at han skulle gravlegges sånn. Og når han døde først av de to, ble det nå en gang sånn.

Jeg vil ha en begravelse med karaoke, masse rot og så kan man hedre livet slik det var.

En av de «beste» begravelsene hun har vært i, var til en venninne. Denne begravelsen var på den andre siden litt mer ukonvensjonell.

– Hennes begravelse var helt nydelig. Ingen fikk gå i sort, alle hadde blomster og vi hadde en kjempefin fest for hennes liv. Vi gråt mye, men det var en veldig fin måte å minne hennes liv på. Det gjenspeilet hvem vi hadde mistet.

Når jeg nevner Tinas ønsker for arrangørene av Dødskafé, nikker Else, Are og Katarina, dette har de hørt før. Det er flere som også har uttrykt at de ønsker å forlate livet ved å komme tilbake til naturen.

– Det var for eksempel en biolog som gjerne ville bli spist av ville dyr, for han ville havne så høyt oppe i energikjeden som mulig. Selv om han ikke var religiøs, hadde han åpenbart en tanke om at han levde videre i en eller annen form, forteller Else.

Her er både begravelsesbransjen og det norske folk overraskende konservative, mener Katarina. Hun viser til at de i Sverige har utviklet en svært miljøvennlig metode for begravelse, nemlig ved å frysetørke liket. Slik kan den døde kroppen bli til næringsrik kompost. I Norge må man fortsatt begraves i kiste dersom man ikke kremeres. Videre forteller de tre «dødskaféerne», at det er mange som ønsker seg en begravelse som også er en feiring av livet.

Individuelle og/eller festlige variasjoner på begravelser er da heller ikke et nytt fenomen, ifølge religionshistoriker Dag Øistein Endsjø. Winston Churchills begravelse ble feiret med pomp og prakt; og i antikken fantes egne begravelsesselskaper med såkalte gråtekoner. Han forteller at i Sør-Kina bruker noen til og med striptease i begravelser, fordi det trekker mange sørgende. Jo flere, jo bedre.

 

image.jpg

Forfatter Espen Stueland viser til at man ien begravelse spiller opp til hva den avdøde ville ha likt: Hva med denne musikken? Hva med disse ordene? Ville hun likt dette diktet? (Foto: Tomas Moss, Oktober forlag)

 

Hvor kommer dette behovet for et personlig farvel fra? Forfatter Espen Stueland har skrevet boken «Gjennom kjøttet – Disseksjonen og kroppens kulturhistorie», som også var hans doktorgradsavhandling. Her undersøker han hvordan synet på de døde og den døde kroppen har endret seg gjennom historien. For ham henger glidningen vekk fra kirken sammen med en opplevelse av at kirken og prestene ikke lenger har naturlig autoritet og svekket tillit.

– Hvem vil vel overlate noe så viktig som avskjeden med den du er glad i til en institusjon du ikke helt har tillit til? Selv har jeg mer enn en gang sittet i kirken under en begravelse og blitt fortvilet over prestens tale, forteller han.

Han oppfordrer kirken til å ta utviklingen inn over seg fremfor å sette seg på bakbeina.  

– Dette med personlige begravelser handler om noe som er helt sentralt i etikken: innlevelsen i den andre. Under forberedelsene til en begravelse er det sentralt å overveie hvorvidt den avdøde «ville ha likt» måten begravelsen blir lagt opp på. Den avdødes «smak» og personlighet legger føringer. Man spiller opp til hva den avdøde ville ha likt: Hva med denne musikken? Hva med disse ordene? Ville hun likt dette diktet?

Dette er en måte å minne og akte den andre på, mener han.

– Men det er selvsagt en forestilt godkjennelse. En analogi til medisinens «presumert samtykke». Den reflekterer en forestilling om at begravelsen skal «speile» den avdødes personlighet. Slik maner man og løfter på et vis frem den avdøde.

Folk har jo en del tanker om hvordan en begravelse skal være, så man havner i et slags spenningsfelt

– I boken din refereres det til komikerne i Monty Python. Da Graham Chapman, som var med i gruppen, døde i 1989, hyller de ham ved å ta med urna hans på flere arrangementer – men ikke bare det – i et talkshow i 1998, kommer Terry Gilliam «tilfeldigvis» borti urna slik at asken fyker opp over hele scenen.

– Monty Python-gjengens fysiske utskeielser med Chapmans aske er et eksempel på nettopp det jeg mener med å forestille seg hva den avdøde «ville ha likt». Det er helt uhørt, det er selvsagt det alle med en urne i hendene frykter aller mest, å behandle den på en uvøren måte. Og det er fantastisk – alle styrter fram for å samle asken, noen kommer med støvsuger, med feiebrett, og så videre. Det er komikk på et vanvittig høyt nivå. Det er ikke så vanskelig å forestille seg at Chapman ler så han får vondt i magen og ramler av cumulusskyen sin.

Når jeg nevner denne «uhørte» behandlingen av Chapmans aske for Else Werring fra dødskafeen, ler hun høyt.

– Det er jo veldig fint! Det var i hans ånd!

 

capsulamundi.jpg

Capsula Mundi er et konsept utviklet av to italienske designere, Anna Citelli og Raoul Bretzel, som går ut på at den avdødes kropp gir nytt liv - til et tre. Asken eller kroppen plasseres i et egg av et nedbrytbart materiale og begraves som "a seed in the earth" - et frø i jorden. Et tre, av en sort som velges ut av den avdøde eller pårørende, plantes over egget, og blir selve minnestedet. Familie og venner vil deretter ha et tre de kan besøke og stelle for, som vil vokse over tid. Dette vil føre til grønnere, frodigere gravplasser, håper designerne. (Foto: Capsula Mundi)

 

Men mange frykter å støte noen i begravelsen. Are Seljevold i Dødskafé er opptatt av at begravelsen har tre dimensjoner: hensynet til den enkelte, avdøde, hensynet til venner, familie og de nære, samt hensynet til det offentlige.

– Folk har en del tanker om hvordan en begravelse skal være, så man havner i et slags spenningsfelt. Folk vil ha ulik relasjon til den avdøde. Døden angår oss på ulike plan. En begravelse må finne en felles plattform som ivaretar flere hensyn med verdighet. Det er ikke likegyldig hvordan en begravelse skjer, selv om jeg ikke kjente avdøde, og det er mange som jobber med døden i helsevesen, de som må håndtere dødsboet, livssynsorganisasjoner og begravelsesbyråer. Døden må være til å leve med.

– Men man kan jo ikke ta hensyn til absolutt alle heller, innvender Else. – Det er jo viktig med de nærmeste og de pårørende, men jeg vet ikke om jeg synes det er så farlig om naboen som ikke var så nær blir litt støtt dersom de nærmeste føler at det er i den avdødes ånd.

Ja, hvem er begravelsen for? De pårørende, den avdøde eller samfunnet som helhet? Espen Stueland finner spørsmålet «enormt interessant»:

– Det er et spørsmål om personlige begravelser kan redusere fornemmelsen for livets avslutning. Man må vel spørre om dette er en god eller dårlig ting for de som tar farvel og sørger. Det er de det gjelder, vi andre kan ikke dømme. Men hvis de som sørget for begravelsen i ettertid tenker at de gjorde alt feil, at de skulle valgt annerledes, at de var for forvirret til å gjøre rette valg der og da, så er jo det leit. Men er det en tragedie? Uansett må man jo stå for sine valg, og det er vel en god ting å fortsette å reflektere over dem. Anger har stor erkjennelsesmessig verdi.

Dette er på ingen måte et nytt dilemma, fortsetter han. Da filosofen Sokrates ble dømt til å tømme et giftbeger, ble han spurt om han ønsket å kremeres eller begraves etter sin død.

– Sokrates svarer med å overlate ansvaret for alle valg fullt og helt til dem. Det gjør dem oppbrakt, de skjønner ikke at i dette ligger en ansvarsfull tillitserklæring. Begravelser er jo for de som fortsatt skal leve. Sokrates tvinger vennene til å overveie valgene. Det var vel det han stort sett holdt på med, og det var derfor han måtte dø.

Vanja Grønhaug i Bodin Gravferd pleier råde de pårørende til å fatte valg de selv kan leve med. Katarina Zwilgmeyer i dødskafé, har tenkt lenge på dette. Hun forteller at hun selv ikke vil kremeres, og hun aller helst kunne blitt til åtsel. Likevel vil hun bøye seg for barnas ønsker, av hensyn til dem. De få som planlegger sin egen begravelse der hun jobber, har samme intensjon: ofte planlegger de for å unngå krangling og konflikt blant barna.

 

image.jpg

Olav Rune Bastrup, kantor i Grønland kirke, minner om at alle individuelle uttrykk og tilskudd til en seremoni kommer med en faktura. – Byråene heier selvfølgelig på en slik utvikling, for de tjener penger på det.

 

Religionshistoriker Dag Endsjø viser til at begravelsen ivaretok hensynet til både det personlige, det sosiale og det offentlige.

– Ikke minst for hvordan kirken kunne sørge for det evige liv gjennom skikkelig begravelser, slik at man kunne gjenoppstå med kjøtt og bein ved dommedag. I dag tror ikke lenger de fleste at dette er avhengig av hvordan begravelsen er, eller så tror de ikke på noe liv etter døden i det hele tatt. Dermed blir det bare individet igjen og dets nærmeste.

Tilbake i kirken viser Olav Rune Bastrup til at samfunnet, fellesskapet – og kirken – har en viktig rolle i begravelsen. Som kantor i en bydel med mange fattige familier, advarer han mot at individets ønsker alene skal ha forrang. I blant spiller han i begravelser på Vestre krematorium, og han mener forskjellene er betydelig – på Oslo Vest er standarden langt høyere, fordi de har råd til det.

– Det vi ser nå, er at seremoniene er i ferd med å bli et sosialt fenomen og uttrykk for klassetilhørighet. Det gjelder også begravelsene. Et viktig prinsipp for oss i kirken er at vi ikke gjør forskjell.

Han har merket seg at livets ritualer blir stadig viktigere identitetsmarkører der man bruker mer og mer penger, og at det utvikler et press på de pårørende. Han er bekymret for at begravelsen skal bli trendy å bruke mye penger på, i likhet med barnebursdager.

– Vi så for eksempel at dåpstallene i kirken gikk voldsomt ned i en periode, og så at det skyldtes at folk hadde dårlig råd. Løsningen ble å leie ut gratis et menighetshus rett i nærheten til festene dåp og konfirmasjon. Dåpstallene skjøt raskt i været etterpå.

Han mener bestemt at kirken har en plikt til å forsøke å gjøre noe med samfunnets forventninger, og vil jobbe i mot en utvikling i begravelsesbransjen der det handler om å bruke mye penger.

– Byråene heier selvfølgelig på en slik utvikling, for de tjener penger på det. Men husk, alle individuelle uttrykk og tilskudd til de tradisjonelle festene kommer med en faktura. Vi i kirken er derimot alltid der, og trenger ikke å tjene penger, oss betaler du over skatteseddelen.

Utviklingen av gravferdsbransjen og dødskafeenes blomstring over hele verden kan sees i sammenheng med noe som kalles dødspositivisme. Dette er en bevegelse som ser på døden som en universell erfaring, og ønsker å gjøre det lettere å snakke om. Endring i vårt syn på døde og de døende skjer nok langsomt – men følelsene rundt hva en «verdig» avslutning på livet er kanskje likevel i ferd med å forandre seg.