Et halvt lands lag

Tula de Hidalgo, Mexico. Hver gang jeg ser Mexicos landslag spille, undrer jeg meg over, hvor lite de har av den villskapen og sulten som latinamerikansk fotball er så berømt for. «De svetter ikke i trøya», som en av mine mexicanske fotballvenner pleier å formulere det. Hvor er de glidende taklingene og hatet over å tape? «El Tri,» som landslaget kalles, er utmerket teknisk, men tasser ofte rundt og ser ut som noen pasjonsløse overklassegutter.

Det er det kanskje en enkel forklaring på: Det er akkurat det de fleste av dem er. Mens stammen i Brasils, Argentinas, Colombias, Uruguays og Chiles suksessfulle landslag i generasjoner har bestått av gutter født i fattigdom, fra Pelé til Neymar Jr, Diego Madonna til Sergio Agüero, Faustino Asprilla til Juan Cuadrado, Hector Castro til Luís Suárez og fra Iván Zamorano til Alexis Sánchez – så kommer nesten alle på det mexicanske landslaget fra gode kår.

Leier inn spillere

– I Mexico er landslaget lukket land for den fattigste halvdelen av oss, forteller den 28-årige midtforsvareren Max Montealegre. Han spiller i en av de piratligaene som de fleste fotballtalenter fra fattige familier ender opp i istedenfor den mest profesjonelle ligaen, Liga MX, og er på vei til dagens tredje fotballkamp. Hver helg kjører han rundt i sin gamle bil mellom asfaltanlegg, gressbaner og landsbystadioner for å tjene et par hundre kroner per kamp. Talacheros, dagarbeidere, kalles spillere som ham. Fenomenet er kjempestort i Mexico. Dagarbeiderne leies inn til hver lille landsbys og hvert fattigkvartals fotballag. Populære dagarbeidere får rundt 6500 kroner per kamp. De fleste har likevel en jobb ved siden av, som Max som er datatekniker.

– Mange av oss hadde lysten og evnene til å bli profesjonelle, men manglet penger, sier han og snur bilen på et jorde som ligger brakk og er omkranset av kaktus-kratt utenfor landsbyen Tula i delstaten Hidalgo. Han har kjørt feil. Samtidig får han en telefon fra en fotballtrener.

– Nei, jeg rekker ikke flere fotballkamper i dag, svarer han. – Men jeg sender deg en annen … Ja, han er god, bare rolig … Han er høy og sterk. «Hesten», kaller vi han …

Mens den rikeste tidelen i Mexico, ifølge en studie fra analyseinstituttet Data4 som kom i fjor, leverer 88 prosent av spillerne til landets profesjonelle liga, så består piratligaene primært av spillere fra arbeiderklassen. Men hvorfor produserer piratligaene – som holder et svært høyt nivå noen steder, ifølge dokumentaren Talacheros F.C. som ble sendt på mexicansk tv i juli, ikke superstjerner? Fordi det er en mur mellom dem og proffenes rekker, svarer Max. Han svinger av fra motorveien etter å ha passert noen rustne, flammespyende skorsteiner fra det nasjonale oljefirmaet Pemex’s lokale raffineri og følger en smal fjellvei ned til banen, som ligger i en dal. Gresset er slitt bort foran straffesparksmerkene. En parkert bil med åpne dører spiller corridos-sanger. En kone står under en presenning og selger tacos og 940 milliliter-flasker med øl av merket Corona Familiar til de om lag hundre tilskuerne.

Max sitt lag, Astros de San Andres, spiller i kopier av Manchester United-trøyer mot et lag i FC Barcelona-kopier. De tar raskt ledelsen 3-0. Publikum svinger med «matracas», et tannhjulsinstrument i tre som høres ut som et sykkelhjul med klesklyper i. En flekkete kjøter løper over banen.

Kommunistisk trenerfilosofi

Arsenals manager, Arsene Wenger, mener at så mange av verdens beste angripere i dag er fra Sør-Amerika nettopp fordi søramerikanerne herdes på slike baner, og i strand- og gatefotball. «Der spiller du som 10-åring mot 15-åringer, så du må være slu, du lærer å kjempe hardt og jakte umulige baller. Alt det er borte i Europa», har han sagt. En like viktig ingrediens i den latinamerikanske talentproduksjonen er likevel at de beste – fattige som rike – senere får sjansen på profesjonelle ungdomslag. Slik er det bare ikke her.

«Tidligere var Mexicos talentskoler mer tilgjengelige for unge menn uten penger, men mexicansk fotball er blitt mer og mer elitistisk», advarte en av landets mest respekterte fotballtilskuere, Marco Moreno Migoni, nettopp. Det er en av grunnene til de dårlige resultatene deres, mener han. Mexico er Latin-Amerikas mest folkerike land, men har aldri nådd lenger enn kvartfinalene i VM. Bare i VM for hjemløse har de hatt suksess. Kvinnene er her femdobbelte mestere, mennene vant i 2015 og 2016 – takket være gavmild støtte fra telekom-milliardæren Carlos Slim. Det ordentlige landslaget har kvalifisert seg til VM, men det skjedde uten å imponere og fra den svake nordamerikanske kvalik-gruppen.

Mexicansk fotball er for tiden et barn av det verste fra to ideologier. Paradoksalt nok har dette kapitalistiske og klassedelte fotballandets landslagstrener, colombianske Juan Carlos Osorio, nemlig en nærmest kommunistisk trenerfilosofi. Han skifter spillere oftere enn en skolefotballtrener og bruker ofte spillerne sine i andre posisjoner enn de foretrekker selv. «På den måten føler alle spillerne mine seg som en del av prosjektet», forklarer han i boken sin «La libreta de Osorio, mi modelo de gestion» (2015). «Hovedsakelig handler det om å holde hele kollektivet involvert, så vi unngår monotoni og ikke kan leses av motstanderne.»

Metoden har sikret ham seire i Honduras, Trinidad og Tobago, Canada og USA, hvor Mexico ikke har vunnet siden henholdsvis 1965, 1972, 1993 og 2004, men kritiseres ofte. Etter Mexicos 4-1-nederlag mot et reservespekket tysk landslag den 29. juni i år ble laget hans beskyldt for aldri å prestere mot de store og for å mangle fighter-instinkt. Året før tapte de 7-0 mot Chile. «Å være mexicansk fotballfan er smertefullt. Dessverre anstrenger fansen seg mer enn spillerne i Mexico. Det er en skam at det ikke er et VM for fans, for der ville vi kanskje kommet i finalen», harselerte den respekterte fotballkjenneren Juan Villoro, som har skrevet populære litterære fotballbøker som «Gud er rund». Villoro kritiserte også at det ikke er en fagforening for fotballspillere i Mexico, slik det er i Argentina og Brasil.

Lengselen etter en aztekerkriger

Andre sportsjournalister lengtet etter ydmykelsen mot Tyskland etter typer som legenden Cuauhtémoc Blanco, som skåret 38 landskampmål fra 1995-2014. «Vi kommer ikke langt i en sluttrunde før vi har en lederfigur som han igjen», skrev en av dem. Den folkekjære spilleren med drakt nummer 10, vokste opp i det beryktede Mexico City-slumkvarteret Tepito, og er en av de få fattigfødte mexicanske fotballstjernene.

Han er oppkalt etter den siste aztekerkeiseren, Cuauhtémoc, som tapte krigen mot de invaderende spanjolene i 1521, men som huskes og hylles for aldri å gi opp. Han ble torturert til døde, fordi han nektet å fortelle spanjolene hvor landets skatter lå gjemt. Fotballens Cuauhtémoc var samme type, lyder folkesavnet: en fighter med ild i øynene, en gategutt som ropte og rev i trøyer og en gang imiterte en hunds urinering på mållinjen etter en skåring.

Halvveis i kampen i Tula forteller 61-årige Zenon Santos Jimenez meg historien til laget i Barcelona-trøyene. Den har også en forbindelse til aztekerne, som av mexicanske hooligans brukes litt som vikingene brukes i Skandinavia; som et bilde på styrke.

Laget heter Deportivo Aztecas og ble stiftet for 58 år siden av en gruppe amerikanske arkeologer som arbeidet med utgravningen av byens berømte aztekerstatuer, Los Gigantes de Tula. Derav navnet. Med på laget var deres mexicanske arkeologkolleger, som nesten alle sammen bodde i fattigkvartalet 16 de Eneros fargerike hus i skråningen nedenfor de store aztekerstatuene.

– De fleste av våre spillere lever av å selge aztekisk kunsthåndverk til turistene som kommer og ser på statuene. Vi har bare ved spesielle anledninger råd til å hyre dagarbeidere, unnskylder den trofaste tilskueren etter å ha bivånet innsatsen i første omgang. Han spilte selv i klubben fra han var 15 til 46 år gammel. Nå hjelper han av og til laget med å skaffe penger til fotballsko, og går ofte rundt på puber og overtaler unge menn til å spille fotball.

– Lagets stjerne har akkurat kommet, utbryter han. – Kanskje har vi likevel en sjanse ...

20-årige Alexis Flores har spilt for penger et annet sted; det er derfor han kommer først nå. De bytter han inn, og han utgjør med en gang en forskjell. Han får en pasning, dribler elegant av en mann, men felles så i feltet. Dommeren overser det klare straffesparket. Pinche pendejo – ditt rævhøl – roper aztekerfansen etter han. De taper kampen 4-0.

Mens Alexis Flores snører av seg fotballskoene, forteller han meg om sine opplevelser med det mexicanske talentsystemet. Han var landsbyens beste i sitt årskull. Men for å bli noe, må man på akademiet, på fotballkostskole.

– Det fikk jeg også tilbud om, men jeg måtte takke nei fordi man må betale for det selv, og det hadde jeg ikke råd til.

Fotballmafiaens makt

Lagkameraten hans, den 24-årige defensive midtbanespilleren Carlos Pelcastre Torres, har hatt en lignende opplevelse. Han var på Liga MX-laget Cruz Azuls beste ungdomslag. Laget, som kalles Los Cementeros fordi de tilhører et sementfirma, har vunnet Liga MX åtte ganger og er med seks CONCACAF-Champions League-titler den mest suksessrike klubben i nordamerikansk klubbfotball. Carlos gikk på fotballkostskolen deres og klarte seg godt, men en dag ba treneren han om å hoste opp bortimot 40.000 norske kroner hvis han fortsatt ville være en del av startelleveren:

– Jeg takket nei. Det ble slutten på min karriere.

I teorien tilgodeser mexicansk fotball også fattige talenter. De profesjonelle lagene organiserer de lavere ligaene, hvor de små lagene betaler for å være med i bytte mot å blant annet få jevnlige besøk av storlagenes talentspeidere. I virkeligheten kommer talentspeiderne nesten aldri, og for to tiår siden meldte flere Tula-lag seg derfor ut av dette systemet.

– Fotball i Mexico er som resten av samfunnet: elitistisk, urettferdig og infiltrert av organisert kriminalitet, hevder Aztecas-angriperen Federico Reyes Perez, som er en lav, storskrytende mann med nummer 100 på ryggen.

– Det er unge menn fra våre kvartaler som er tre ganger bedre enn dem, men de rikes barn kjøper seg inn på ungdomslagene. De har ernæringsfysiologer, mens vi spiser bønner hver dag, sier den 46-årige mekanikeren og fortsetter:

– Og det stikker dypere enn det. Fotballmafiaen er sterk. Mange klubber har forbindelser til narkokarteller og korrupte politikere, som de hvitvasker penger for. Eksempelvis er et av ligalagene her i området eid av noen suspekte, arabiske gruve-rikmenn.

Selv mexicansk fotballs kanskje største stjerne noensinne mistenkes for mafiøse forbindelser. USAs finansmyndigheter frøs i august en rekke kontoer som tilhørte folkehelt og landslagskaptein Rafael «Rafa» Marquez, som er den eneste i verden som har båret sitt lands kapteinbånd i fire VM-sluttspillrunder. Han er plukket ut til å gjøre det igjen i Russland i 2018. Den tidligere FC Barcelona-stjernen, firedobbelt spanske mesteren og doble Champions League-vinneren spiller i dag for Atlas hjemme i Mexico. Amerikanerne beskylder han for i årevis å ha agert som stråmann for narkobossen Raul «El Tio» Flores. På den måten skal han ha hjulpet til med å hvitvaske penger. Den 38-årige midtstopperen bedyrer sin uskyld, men saken har for lengst blitt et symbol på mexicansk fotballs moralske krise.