Traumene etter IS-fangenskapet

To og et halvt år gamle Ala’ sykler rundt på en trehjulssykkel i et telt som bare er et par kvadratmeter stort. Han har Downs syndrom og moren hans, 21-årige Sheerin, vet ikke hvor mye han husker av helvetet de har gått gjennom.

– Han var i samme rom som meg da de mishandlet og voldtok meg. Han skrek og gråt, men mennene brydde seg ikke, sier Sheerin.

Med mennene mener hun medlemmer av IS (Den islamske stat). Sheerin er en av et tusentalls kvinner og jenter fra minoritetsgruppen jesidi som ble kidnappet da IS angrep deres hjemsted i Sinjar-distriktet i den nordvestlige delen av Irak i august 2014. I takt med at IS mister stadig flere områder i Irak og Syria, slipper stadig flere kvinner ut av fangenskapet. Et par tusen har reist til irakiske Kurdistan, dit titusentalls av jesidier flyktet da IS tok Sinjar. De fleste lever i teltleirer og lider av vanskelige traumer etter det de har opplevd. Det psykologiske etterarbeidet har begynt, men det er komplekst og problemfylt.

– Jeg har mareritt om IS hver natt. Går jeg utenfor teltet, får jeg panikkanfall og vanskeligheter med å puste. Jeg vil dra fra Irak og komme meg så langt bort fra IS som mulig, sier Sheerin, som bor sammen med mannen sin, deres sønn og sju andre slektninger i to telt i Issyan-leiren.

Hun går i psykoterapi hos en organisasjon. Når hun er til disse timene har hun det bedre, men så snart hun går tilbake til teltet kommer angsten tilbake. Hun plages både av minnene fra tiden i fangenskap og av uro for familiens økonomi og fremtid. Selv om IS er beseiret i nesten hele Irak og Syria, vil Sheerin og mange andre jesidier ikke dra tilbake til Sinjar. De drømmer om et liv i vest.

– Jeg tror at jeg aldri vil kjenne meg trygg i Sinjar igjen, sier hun.

Nordvestlige Irak var bosatt av en rekke minoriteter som jesidier, kristne og shabaker. Alle ble drevet på flukt. Tusenvis ble drept. Jesidiene sto lavest i kurs ettersom IS ser deres religion som hedensk. Ifølge jesidiene var IS-massakren den 74. som har rammet dem i historiens løp. Da IS angrep byen hennes var hun gravid i fjerde måned. Mannen hennes, som var med i den kurdiske armeen, var ute og gjorde tjeneste. Sheerin og andre fangede jesidier ble ført til byen Sinjar City. Der ble mennene skilt fra kvinner og barn. Noen dager senere ble Sheerin tilbudt til salgs på et slavemarked i byen Tel Afar.

– Det var tusenvis av jesidiske kvinner og jenter der. Menn kom dit og tok de kvinnene de ville ha, selv småjenter. De viste ingen medlidenhet selv om jentene skrek, gråt og gjorde motstand, sier hun.

Sheerin ble solgt som husslave mellom ulike menn i Irak og senere i Syria, der hun fødte sønnen sin. 28 dager etter fødselen ble de kjøpt av en mann som låste dem inn i en leilighet. Når hun får spørsmål om mannen forgrep seg på henne, blir hun stille. De store, brune øynene hennes blir blanke. Så nikker hun og brister i gråt.

– Jeg ble voldtatt mange ganger, ikke bare av mannen som hadde kjøpt meg, men også av andre menn, sier hun.

De brydde seg ikke om sønnen hennes.

– De mishandlet meg alltid først. Etterpå voldtok de meg, sier hun.

Etter fem måneder i leiligheten ble de solgt videre av forskjellige menn i Syria. Til slutt havnet de i byen Mosul, der de ble solgt en siste gang. Denne gangen til Sheerins familie, som hadde leid en gruppe aktivister som sporer IS-slaver. Den 4. september 2016 ble hun gjenforent med sin familie i leiren.

– Jeg tenkte at det var umulig for meg å leve med min familie igjen etter det som hadde skjedd, sier hun.

Det jesidiske samfunnet er konservativt. Det er forbudt å gifte seg utenfor sin egen gruppe, det er også forbudt for kvinner å ha sex med ikke-jesidiske menn. Den patriarkalske tolkningen av «sex» inkluderer voldtekt, men familien tok imot henne med åpne armer. Mens hun var fanget visste hun ikke at den høyeste jesidiske religiøse lederen, Baba Sheik, i februar 2015 hadde proklamert att IS-ofrene var renere enn engler og at det var alle jesidiers plikt å ta imot dem.

– Det var en stor befrielse å høre, sier Sheerin.

I et annet telt bor 30-årige Na’am Abbas Elias, fra byen Kojo i Sinjar, med mannen sin og to sønner. Heller ikke hun vil vende tilbake til Sinjar.

– Jeg ville konstant blitt minnet om hva jeg har sett og blitt utsatt for, sier hun.

Mannen hennes var ved fronten og sloss mot IS da Kojo ble angrepet. Na’am og sønnene ble kidnappet. Hun vil ikke gå inn på detaljene, men de ble solgt mellom forskjellige menn før de lyktes å flykte på egen hånd etter ti måneder.

– Jeg forsøkte å ta livet mitt da jeg kom til leiren, men en tysk psykiater hjalp meg å få behandling i Tyskland, sier Na’am.

Etter ti måneder i Tyskland kom hun tilbake til leiren. Hun har posttraumatisk stresslidelse og går på psykofarmaka; medisiner som brukes i behandling av psykiske lidelser.

– Jeg har begynt å røyke og av og til drikker jeg alkohol for å roe nervene, sier hun.

Familien lever i konstant uro over hva som har skjedd med andre slektninger som ble kidnappet.

– Min bror og min svigerfar er fortsatt forsvunnet. Vi har ingen anelse om hvor de kan være, sier Na’am.

Jiyan Salih Jamil er psykolog i organisasjonen SEWAN, som har et senter i leiren der kvinnene kan delta i psykososiale aktiviteter, få gruppeterapi og psykoterapi. De vanligste problemene er mareritt, oppgitthet, posttraumatisk stresslidelse og panikkangst.

– Flere av dem har forsøkt å begå selvmord. De har mistet håpet om fremtiden og er oppgitt over livet, sier Jiyan.

Mange isolerer seg.

– De får panikk om de går ut og ser noen eller noe som minner om IS, sier Jiyan.

Traumene fra tiden i fangenskap er vanskelige å behandle på grunn av forholdene i leiren, fattigdommen, uvissheten om hva som har skjedd med forsvunne slektninger og ustabiliteten i Irak. Den 25. september ble det avholdt en folkeavstemming om selvstendighet i Kurdistan, til tross for advarsler fra Irak og omverdenen. Over 90 prosent stemte «ja». Det har ført til nye konflikter mellom Kurdistan og Irak. Den irakiske armeen og allierte militser har overtatt flere områder som ble kontrollert av Kurdistan, deriblant Sinjar.

– Selv om IS er beseiret er kvinnene fortsatt redde for å dra tilbake til Sinjar. Det kom fullstendig overraskende da IS angrep Sinjar. Mange er redde for at noe lignende skal skje igjen, sier Jiyan.

Krisesenteret i byen Dohuk er det eneste stedet i irakiske Kurdistan hvor kvinnene kan få gratis og profesjonell psykologisk hjelp. Man har registrert over 1000 kvinner, nesten alle har blitt utsatt for seksuelle overgrep. 12 prosent er under 15 år. Den yngste er en åtteårig jente som ble utsatt for gjentatte gjengvoldtekter.

– Vi har til og med kvinner som er over 60 år. De har ikke blitt voldtatt, men blitt utsatt for andre overgrep. De har for eksempel blitt tvunget til å kle seg nakne og så blitt fornedret verbalt eller blitt mishandlet, sier Dr. Luma Hazim Hurmiz, som er leder av senteret.

På senteret er det psykologer, psykoterapeuter, men bare én psykiater. Man har til og med psykologer som besøker leiren, men personalet strekker ikke til.

– I takt med at IS mister stadig flere områder, blir stadig flere kvinner frie og kommer hit. Samtidig forverres den psykiske helsen hos de som allerede har fått behandling, sier Luma.

Når kvinnene først blir frie er de lykkelige over å gjenforenes med familiemedlemmer.

– Men senere innser de at ingen ting er som før, og spør seg selv «Hva skjer nå? Hvor lenge skal jeg bli værende i leiren? Hva har skjedd med de andre familiemedlemmene mine?» Når de kommer til time hos psykolog, tar de med seg alle de nye problemene i leiren, samtidig som de lider av sine gamle traumer, sier Luma.

Mange har mistet mennene sine, og har eneansvaret for opp til ti barn. Hvis barna dessuten har sittet i fangenskap, blir byrden mangedobbel.

– Barna har ofte vanskelige psykiske problemer etter å ha blitt hjernevasket og mishandlet av IS, sier Luma.

De fleste kvinnene vil forlate Irak, forteller Luma. Cirka 310 kvinner som har vært IS-fanger har flyttet utenlands gjennom FNs høykommisær for flyktninger; UNHCR. Dessuten ble 1100 jesidiske kvinner og barn evakuert til Tyskland mellom mars 2015 og januar 2016. Initiativet ble tatt av psykologen og Midtøsten-eksperten Jan Ilhan Kizilhan, som er spesialist på traumebehandling ved universitetet i den tyske delstaten Baden-Württemberg. Jan besøkte Irak flere ganger i slutten av 2014. Da var det ingen som hjalp kvinnene med å bearbeide traumene deres. Etter å ha snakket med over 1400 kvinnelige tidligere IS-fanger, ble de mest sårbare valgt ut for behandling i Tyskland. Flesteparten av dem levde tidligere i små isolerte byer. Å komme til Tyskland var en brå overgang. Det første halvåret gjennomgikk de en stabilitets-, trygghets-, og orienteringsfase. Det inkluderte sikkerhetsinnretninger på bostedene deres.

– IS så på kvinnene som sine eiendeler. En del av kvinnene hadde blitt truet på telefon, sier Jan.

Foruten posttraumatisk stresslidelse lider de av depresjon, angst og fysiske smerter. Flesteparten av kvinnene har aldri gått på skole, og har aldri tidligere hørt snakk om traumer.

– De vet ikke hvordan de skal fortelle om sin psykiske smerte. De beskriver den som fysiske smerter. Derfor underviser vi kvinnene om fysiske smerter og om psykiske lidelser parallelt med behandlingen, sier Jan.

Over 2400 kvinner som har vært IS-fanger, har Jan møtt. Hans konklusjon er at de lider av tre ulike traumer som ikke går an å skille fra hverandre.

– Hundrevis av jesidier har blitt angrepet, drept og tvunget til å konvertere til islam. Det har ført til et transgenerasjonelt traume som føres videre fra den ene generasjonen til den neste, sier Jan. IS-angrepet i 2014 har resultert i et kollektivt trauma.

– IS sitt mål var å utrydde alle jesidier. Det var ikke enkeltindivider som ble truet. Samtidig opplever hver av dem sitt eget individuelle traume, sier han.

Dette gjør behandlingen svært komplisert, og Jan prøver å utvikle en ny behandlingsteknikk.

– I Vesten hanskes vi oftest med individuelle traumer, som vi kan behandle uten større problemer. Når det gjelder de jesidiske kvinnene, kan vi bare lindre symptomene. Vi kan ikke kurere traumet, ettersom det er både historisk og kollektivt, sier han.

Å kurere dette transgenerasjonelle traumet går for det meste utenfor rammene til psykoterapien. Det forutsetter fred og garantier om sikkerhet for jesidier og andre etnisk religiøse minoriteter i Irak og Syria. Jan sier likevel at kvinnenes psykiske helse har blitt betraktelig forbedret i Tyskland. Tryggheten og stabiliteten har gjort det mulig for dem å sette seg fremtidige mål. Kvinnene har lært seg tysk og en del av dem har fått jobb. De fleste barna gjør det bra på skolen.

– Tyskerne har vært til stor støtte. Mange pensjonerte leger, lærere og andre har stilt opp frivillig for å hjelpe kvinnene å bli integrerte. De bor nå på tolv ulike steder. Det er viktig at de bor spredt om de skal bli integrert i samfunnet, avslutter Jan.