Drømmen om oljen

HARSTAD: Klokken 16.00 den 15. mai 1980 kom den enorme riggen. Den kneiste midt i byens havnebasseng og var beviset på at oljealderen var kommet. Kaarbø-verkstedet rykket inn en stor velkomstannonse i Harstad Tidende, og 720 harstadværinger gikk ned på Turistkontoret og hentet billetter til omvisning på Wilh. Wilhelmsen-riggen.

Utenfor Nord-Norge lå et skattkammer skjult. Snart kom det menn fra Stavanger, Paris og Houston. Helt fra Australia reiste de for å jobbe i denne fredelige, litt småborgerlige byen midt mellom Tromsø i nord og Narvik i sør.

Vi reiser tilbake i tid, til 11. mars 1976. På et 280 kvadratmeter stort kontor på Torvet 2 i Harstad sentrum sitter en rekke menn rundt møtebordet. Øverst sitter styreformannen, Ap-kjempe og tidligere industriminister, Finn Lied. Dette er Statoils første styremøte utenfor Stavanger. Det er snaut fire år siden selskapet ble stiftet, og allerede er blikket rettet nordover.

Derfor ønsker Statoil en mann i nord som kan forberede grunnen, finne baser og knytte kontakter med industrien. Direktør Arve Johnsen orienterer styret. Valget har falt på den snart 35 år gamle Ivar Dyring. Statoil har 230 ansatte totalt. Dyring blir Nord-Norges første oljemann, og den eneste ansatte utenfor Stavanger.

- Jeg fikk sitte i kroken og høre på. Jeg tenkte at her satt de og behandlet Norges oljefremtid, minnes Dyring.

Etter styremøtet er det pressekonferanse. Styreformann Lied understreker overfor lokalpressen at de er interessert i å trekke inn næringslivet i landsdelen så langt som mulig i denne virksomheten.

Harstad lå perfekt til geografisk, midt mellom Norskehavet og Barentshavet. Her var det ingeniørkompetanse og skipsverksteder som kunne utføre service for oljeselskapene. Optimismen rådet. Byen sto foran en ny epoke og ruget på en begynnende oljefeber.

Store løft

Juni 2004. Det er 28 år siden Statoil etab-
lerte seg i byen. Økonomisk Rapport kjører gjennom Skolegata på vei inn til sentrum av byen. Til venstre ligger Punkthuset, bygd for en evighet siden, men fremdeles byens eneste «skyskraper». Det er som å kjøre rett inn i 1950-tallet. Det regner. Asfalten i veibanen er arrete etter en lang vinter med stadig høvling av snøplogene.

Det knatrer i grus i det bilen parkerer ved byens rådhus. Fasaden er dyster, brun, med innslag av gult. Det er en usedvanlig stygg bygning. Ved hovedinngangen henger et skilt om at inngangen er flyttet til rundt hjørnet.

Det er noe som ikke stemmer. Er dette rådhuset til Nord-Norges oljehovedstad?

En trapp opp sitter Halvard Hansen, byens ordfører. Kontoret hans er greit og ryddig. Rett bak ham henger en tallerken på veggen med påskriften «Feltåpning Norne våren 1998».

Ordføreren forteller at kommunen på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet sto overfor en stor oppgave. Det ble et formidabelt økonomisk løft.

- I begynnelsen fikk vi høre at vi gjorde for lite, og burde ta mer initiativ. Vi fikk jo høre fra sentrale politiske miljøer og oljeselskaper at nå skulle Harstad bli det nye Stavanger, sier ordføreren.

Sør i byen ble det lagt til rette for at Hydro og Statoil skulle få bygge større kontorbygg. Et stort boligfelt ble opparbeidet i Medkila for at tilflyttede oljeansatte skulle bo nær arbeidsplassen. På Stangnes bygde kommunen et havne-, base og industriområde på totalt 360 dekar. Det sto ferdig i 1985 og kostet 128 millioner kroner.

- Stangnesbasen har vi ikke fått forrentning på sett i forhold til kapitalinvesteringen vi har gjort, og i dag tror jeg ikke det er bedrifter på Stangnes som er knyttet opp mot oljevirksomhet, fastslår ordføreren.

Hva i all verden var det som skjedde?

Store forventninger

På begynnelsen av 1980-tallet strømmet oljeselskapene til byen. Conoco, Elf, BP, Esso, Statoil, Hydro, Saga og Total. Oljeserviceselskaper, som Schlumberger og Geco, fulgte etter.

Bare fem ganger i løpet av ni år kom det oljerigger til havnen, men de ga en stadig bekreftelse på at oljealderen var kommet for å bli.

Samtidig murret deler av næringslivet. Nordlendingen følte seg snytt. Stortingsrepresentant Per Aas stilte i 1981 spørsmål til oljeministeren om ikke flere nordlendinger burde få jobber på riggene som boret utenfor Nord-Norge, som om geografi alene skulle kvalifisere til jobben.

For forventningene var store. Per Kotte, som var landsdelens første oljebyråkrat, og siden jobbet i både OD og Statoil, forteller at han prøvde å dempe dem.

- Men det var ikke lett, heller ikke internt i Statoil, fordi vi fant hydrokarboner i omtrent hvert eneste hull, forteller han.

Ryktene florerte

Pengene satt løsere. Det gikk rykter om at oljeansatte krevde en boligstandard langt over det normale. At de reiv ut inventaret og satte inn mahogni og teak i husene som oljeselskapene leide.

Statoil-mannen Ivar Dyring opplevde å få huset sitt avbildet i avisen.

- Harstad Tidende kalte det et «palass». Jeg tok meg litt nær av det, for det var et ganske alminnelig husbankhus, sier han.

Uvitenheten og ryktene fikk et komisk skjær over seg. Folk var redde for at klesvasken skulle bli skitten hvis den hang ute i boligområdene i Kanebogen og Medkila - de trodde boringen skulle foregå der.

Fest og moro ble det også tid til. Det går ennå gjetord om de årlige St.Hans-feiringene på fjorden med innleid supply-båt, rockeband på dekket og plenty med mat og drikke. Uvant kost for harstadværingen.

Unge ansatte

I 1984 står 22 år gamle Stig Gudmundsen utenfor det nybygde tilbygget til Grand hotell. Han er lykkelig.

- Det var en sommerdag i juni, det husker jeg godt. Det var knallvær og jeg var glad fordi jeg nettopp hadde fått ansettelse i Esso.

Esso etablerte sitt letekontor i Harstad i 1982 og ble en liten, uformell og eksotisk utpost for det multinasjonale selskapet. I mars 1984 var det 18 fast ansatte som leide 700 kvadratmeter i 4. etasje fordelt på 21 kontorer, konferanserom, kantine, bibliotek, resepsjon og «dagligstue». Avdelingen disponerte et årlig letebudsjett på 350 millioner kroner.

- Det var helt fantastisk å få jobb i et sånt miljø, det kom folk til oss fra hele verden, Houston, Australia og Storbritannia. Jeg som hadde vokst opp i Harstad og var vant med forholdene her, fikk plutselig reise litt og bo på hotell, forteller Gudmundsen.

Flere harstadværinger får seg jobb. Knut Gåsvik, den gang 21 år gammel, blir i 1985 ansatt i oljeserviceselskapet Geco, som senere inngikk i Schlumberger-konsernet. Der jobbet han blant annet med dataprosessering.

- Det mest spesielle med å jobbe i en slik bedrift er at man får et utrolig teknologisk forsprang på alle andre innen næringslivet. Jeg var blant annet og surfet på internett lenge før andre engang ante at det eksisterte, forteller Gåsvik.

Eksportvare

Oljeindustrien tilførte byen høykompe-
tanse-arbeidsplasser, noe som er mangelvare i det meste av Nord-Norge. Store deler av befolkningen i aldersgruppen 20 til 44 år er borte.

- Nord-Norge eksporterer stort sett bare to ting. Ungdommer og fesk, konstaterer informasjonsleder på Statoils Harstad-kontor, Edd-Magne Torbergsen.

- Forskjellen er bare at fesken kommer tilbake for å gyte, fortsetter han lakonisk.

Selv har han kommet hjem for å yngle, han bor på oppvekststedet Sandstrand, om lag fire mil sør for Harstad. Hver dag kjører han til Statoil-kontoret i Medkila. Bygningen har farger av grått, blått og rosa. Umiddelbart virker det veldig 80-talls, men det har sin forklaring. Blått er fargen før sola kommer tilbake, mens rosafargen er soloppgangen. Fargevalget skal illustrere det gryende håpet.

- Ingen grunn til å skifte farger på huset. Vi er fortsatt i soloppgangen, mener Torbergsen.

Skikkelig nedtur

For sola sto aldri ordentlig opp over Harstad. Oljeeventyret varte bare noen få år på midten av 1980-tallet. Riggene kom ikke mer. Oljeselskapene dro nesten like raskt som de kom til byen. De ansatte fikk tilbud om å ta med seg flyttelasset sørover, eller ta sluttpakker. Oljeserviceselskapene fulgte etter.

- Turning-point for vår del var sommeren 1984, forteller Nils Jokstad, den gang boreøkonom og trekkfugl for Norsk Hydro. Hver vår fulgte han med riggene opp til Harstad for å følge sesongens sommerboringer. Når vinteren nærmet seg dro han og riggene ned til Stavanger og Nordsjøen igjen.

- Vi var og boret en brønn der det var indikasjoner på en skikkelig solid oljekolonne. Vi trodde på et nytt Statfjord-felt. Men oljen hadde rent vekk. Det ble en skikkelig nedtur.

I fjor pakket Hydro endelig sammen og sendte mesteparten av sine 25 ansatte sørover til Sandvika.

Bare Statoil oppnådde noe. De fant Snøhvit i 1984, og noen år senere Norne. Nå er Harstad-kontoret faktisk større enn noensinne med 200 ansatte. Ellers er det skralt. Hydro har fire ansatte. Total har én. Oljedirektoratet har ni. Til sammen altså 214 mennesker som jobber i oljevirksomheten.

Hvor ble det av oljen, gassen og rikdommene som skulle strømme over byen?

Oljen lekket ut

- Det er en kompleks geologi, sukker Edd-Magne Torbergsen.

Statoil-mannen gestikulerer med armene og går inn i en lang og intrikat forklaring som kort oppsummert forteller at Barentshavet har enorme mengder sedimentære bergarter, noe som er en forutsetning for å finne olje og gass.

Men den geologiske utviklingen i Barentshavet har vært forskjellig fra de sørligere delene av norsk sokkel. I Barentshavet har nemlig store deler av havbunnen blitt hevet, noe som har ført til at de sedimentære bergartene har erodert. Forsvunnet. Dette har forårsaket at store områder har mistet «korken», og den er viktig for å holde gassen og oljen igjen i berget. Dermed har mye lekket ut.

Uheldigvis for oss har denne lekkasjen vært større i norsk område enn i den russiske delen av Barentshavet. På norsk side hadde det vært mer ideelt å bore for noen millioner år siden.

Likevel lever håpet. Norsk sokkel sørpå er modent og på hell. Det er i nord de jomfruelige områdene befinner seg. Før eller siden må det satses tungt. Ivar Dyring, Statoils første mann i Nord-Norge, setter sin lit til geologene, «kunstnerne», de som forestiller seg hvordan verden så ut for millioner av år siden.

- Jeg pleier å si at det sikreste tegnet på at det finnes noe her, er at geologene bygger hus i Harstad. Så lenge de graver i tomten er det håp. Da har de trua.

Torbergsen i Statoil er enig.

- Husk at det bare er boret 61 hull til nå. Geografien er enormt stor. Bare i gråsonen, det omstridte området mellom Norge og Russland, er det et større område enn hele den norske delen av Nordsjøen.

Et skvulp

Oljeeventyret i Harstad tok slutt, og mange av pionerene har i dag fått seg jobber i andre bransjer.

Stig Gudmundsen jobbet som teknisk tegner i Esso, men er i dag lærer.

Han treffer godt når han oppsummerer forventningene, troen og håpet som preget byen for 20 år siden.

- Vi ventet på en hundreårsbølge. Men det ble bare et lite skvulp.