Samfunn

Etter hvert som 22. juli-markeringene blir færre i antall og mindre i omfang, blir monumentene som står igjen enda viktigere, sier psykolog Atle Dyregrov. Her Ap-leder Jonas Gahr Støre med EUs utenrikssjef Federica Mogherini stående på sin høyre side ved minnesmerket på Utøya.

22. juli-minnesmerkene blir viktigere i årene som kommer

Etter hvert som 22. juli-markeringene blir færre i antall og mindre i omfang, blir monumentene som står igjen enda viktigere, sier psykolog Atle Dyregrov.

Publisert Sist oppdatert

I forkant av fjorårets femårsmarkering uttalte støttegruppen at de kom til å tone ned markeringene på Utøya og i regjeringskvartalet fram til tiårsmarkeringen i 2021.

Ifølge Moss Avis er Rygge en av flere kommuner som i år har besluttet å kun ha en enkel blomsternedleggelse istedenfor en større markering. Østre Toten, Bærum og Eidsvoll har ifølge Kommunal- og moderniseringsdepartementet varslet det samme.

Etter hvert som denne utviklingen fortsetter, mener Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi det blir desto viktigere med nasjonale minnesmerker.

–Minnesmerker har alltid hatt en helt spesiell betydning for oss mennesker. For noen år siden fant de vikinggraver i Sverige der det ikke fantes noe skjelett, men som isteden antas å ha vært et minnested for personer som ble borte på sjøen, sier forskeren, og utdyper:

–Det er viktig for oss å ha et sted å gå til, for å ære de døde. Når det skjer slike kollektive hendelser, får de kollektive stedene en veldig sterk symbolsk betydning.

Fortsatt stor oppmerksomhet

Han påpeker at det i tillegg til dem som var direkte berørt, er svært mange andre som er preget i større eller mindre grad av det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli for seks år siden.

Han viser til at det danske tidsskriftet Videnskap.dk mandag omtalte en ny forskningsrapport fra Universitetet i København. Forskerne hadde undersøkt om terrorangrepet kan ha vært en årsak til at det ble stilt 2.736 flere diagnoser ved psykiatriske sykehus i Danmark enn det som var ventet på forhånd.

–Det er jo i utgangspunktet naturlig at den offentlige oppmerksomheten dabber av litt etter hvert. Derfor er jeg litt overrasket over hvor stor oppmerksomheten er den dag i dag. I Polen, for eksempel, nevner de også ennå denne dagen, sier han.

Derfor tror han at det å ha nasjonale minnesmerker, og nærmest mulig der det skjedde, vil bli viktig fremover.

– Dette er en helt spesiell hendelse, og med tanke på minnesteder har mennesker svært ulike behov. Noen bruker graven til den de mistet som sitt viktigste merkested, mange vil på merkedagene oppsøke fellessteder, også fordi det har en verdi å samles og treffe andre.

–Minnesmerkene, også for dem som ikke er direkte berørt, blir steder der man kan reflektere og gjøre enkle rituelle handlinger, som ofte kan uttrykke mer enn man kan gjøre med ord, sier professoren.

Betent diskusjon

Dyregrov er professor og faglig leder for Senter for Krisepsykologi ved Universitetet i Bergen, og var selv med på de samlingene Helsedirektoratet arrangerte for etterlatte de første par årene etter terrorhandlingene på Utøya 22. juli.

Seks år senere har han fortsatt kontakt med noen av de overlevende og etterlatte i sin praksis.

På kontoret hans kan de se en av de over 900 jernrosene som ble laget av overlevende, pårørende og smeder fra hele verden til minne om ofrene for terroren. Men de kan ennå ikke se rosene som en del av et minnesmerke i Oslo.

De kan heller ikke se de planlagte minnesmerkene på Utøykaia eller i regjeringskvartalet ennå.

–Det er ekstra smertefullt når det oppstår en diskusjon og kamp om hvor de skal være og hvordan de skal utformes. Det var for eksempel synd at det ble, og delvis er, konflikt rundt minnesmerket ved Utøya. Her er samfunnet og mange etterlattes og overlevendes behov i konflikt med behovene til en del av beboere i området, sier han.

Han påpeker imidlertid at det er vanlig at slikt tar tid, og at det blir betent. Han viser til arbeidet med minnesmerket i New York etter 11. september som et eksempel.

–Man greier aldri å gjøre alle til lags, og noen måtte skjære igjennom, sier han, og legger til at han er positiv til at det endelig er besluttet at minnesmerker skal på plass ved Utøykaia og regjeringskvartalet.

–Men jeg tror det ville vært bra å ha et minnesmerke som var der tidligere. Seks år begynner å bli lang tid, sier han.

Overraskende stor interesse

Over 105.000 mennesker har besøkt 22. juli-senteret i Høyblokka siden det åpnet for to år siden. Det er flere enn vi regnet med, sier kommunalministeren.

Så langt i 2017 har 144 skoleklasser og om lag 3.600 skoleelever satt av tid til å besøke senteret. Pågangen overrasker kommunalminister Jan Tore Sanner (H).

–Dette er flere enn vi forventet. Men det viser behovet, og hvor viktig senteret er. For mange av oss er 22. juli 2011 fortsatt en del av hverdagen, men for mange unge folk er det historie, sier han til NTB.

Fredag er senteret sted for markering av seksårsdagen for terrorhandlingene på Utøya og i Høyblokka i regjeringskvartalet, der læringssenteret ligger. Bygningen og rommene i bærer fortsatt tydelige spor etter bombeeksplosjonen 22. juli, som tok livet av åtte mennesker.

Brutalt og ærlig

–Senteret har en veldig brutal og ærlig fremstilling av hva som skjedde. Jeg tror nok at alle som går i 22. juli-senteret gjør seg noen refleksjoner og tenker igjennom hva det var som skjedde. Du kommer veldig nært, du leser tekst og twittermeldinger som ble sendt, du ser sterke bilder og videoer, sier Sanner.

Vitnesamtale mellom 22. juli-overlevende Lara Rashid og Jens Stoltenberg står på programmet i senteret under seksårsmarkeringen som blir åpnet av kommunalministeren klokka 14 fredag.

–Jeg mener det er viktig at vi forteller hva som skjedde 22. juli 2011. Det var et brutalt terrorangrep både mot regjeringskvartalet og Utøya der mange mistet livet, foreldre, barn, kjærester og kolleger, sier Sanner.

Powered by Labrador CMS