– Elitene må i større grad spørre seg i hvilken grad politikken påvirker vanlige folk

– Trump representerer et vippepunkt - og ikke til det bedre.

Det sier den innflytelsesrike og tidvis kontroversielle samfunnsforskeren Charles Murray fra den konservative tenketanken American Enterprise Institution som torsdag gjestet Civita.

Murray som omtaler seg som libertarianer, var i Norge for å fortelle om hvordan amerikanerne kunne velge Donald Trump til sin president.

– Han ble valgt fordi vanlige folk er ekstremt sinte på den amerikanske eliten, sier Murray.

I en rekke bøker har Murray forsøkt å forstå det han mener var en viktig samfunnsendring som skjedde på 60-tallet. Da skiftet eliteskolene, som for eksempel Harvard som han selv har studert ved, fra å ta inn rike, men nokså gjennomsnittlig begavede studenter, til å ta inn de mest begavede i landet.

– Det skapte en veldig forskjellig kultur på universitetene. Nå vokste det frem en elite med en egen smak og med andre preferanser fra vanlige folk, sier Murray.

Frem til dette mener han den amerikanske eliten hadde levd tettere på vanlige folk. På 30-tallet hadde toppsjefer og styreledere, som i dag tjener millioner, mer vanlige inntekter og de kom kanskje fra en gård og hadde gjerne ikke utdannelse. Dessuten var man mer bevisst at man som rik hadde et ansvar for å omgås vanlige folk.

– Siden er hjerner blitt mer verdifulle i markedet, sier han.

På 50-tallet var det ikke mange godt betalte yrker til folk med svært høye mentale evner innen for eksempel matematikk.

– Dette er folk som gjerne ikke har spesielt godt utviklede sosiale antenner. Man kunne kanskje jobbe som mattelærer, men det var det, sier Murray.

I dag er det annerledes. De fleste virkelig godt betalte jobbene innen programmering og finans for eksempel går til de som er flinke til å tenke abstrakt, noe ofte kun de smarteste er.

Den nye eliten er som et resultat blitt mye mer klasseorientert. De omgås skjeldent andre miljøer og de går inn i gode jobber etter å ha vokst opp i velstand og gått ved de beste skolene. Og dette er noe arbeiderklassen er blitt mer og mer oppmerksom på også i USA, ifølge Murray.

– Og her er problemet: Eliten forstår ikke vanlige folk, sier han.

I Murrays analyse representerte Hillary Clinton denne fremmedgjorte eliten i mye større grad enn Donald Trump, selv om sistnevnte har vokst opp som millionær.

– Clinton har ikke kjørt bil selv på 25 år, mens Trump fortsatt snakker som en guttunge fra Queens, sier han selv om han ikke selv støttet Trump under valgkampen.

– Ta innvandring for eksempel. Jeg kan de økonomiske argumentene for innvandring, og det er gode. Men personlig taper jeg ingenting på denne politikken, og det har heller ikke eliten gjort, sier han.

Murray ser likhetstegn i Europa, og spesielt i Tyskland.

– Reaksjonene til flyktningkrisen i Tyskland minner meg litt om en elite som ikke har kontakt med vanlige folk, sier han og ligger til:

– Europeiske eliter må i større grad spørre seg i hvilken grad politikken de fører påvirker vanlige folk.

Ser kun populisme i horisonten

Murray er bekymret for fremtiden. Han tror både høyre- og venstresiden i USA er dømt til å bli mer og mer populistisk.

Han synes det er vanskelig å se for seg en fremtidig valgkamp for Republikanerne uten at man forsøker å nå ut til Trumps støttespillere. I praksis betyr det at partiet ikke lenger har en sammenhengende filosofisk plattform.

– Jeg tror partiet er kronisk populistisk nå, sier han.

Men han tror også demokratene må gå den samme veien. I dag har det demokratiske partiet mistet mandater i senat og kongressen og har egentlig bare støtte langs, de riktignok svært folkerike, kystene. Og det gir ikke nok politisk innflytelse i parlamentet.

– Demokratenes største problem er at de skyver fra seg store deler av den hvite middelklassen ved å drive oversensitiv identitetspolitikk, sier han.

Identitetspolitikk er en samlebetegnelse for politikk rettet spesifikt mot minoritetsgrupper, som for eksempel innvandrere, homofile eller kvinner.

Det er her opphavet til kritikken mot begrepet «politisk korrekthet» ligger, ifølge Murray. Ved å klassifisere stadig mer som enten rasistisk eller kjønnsdiskriminerende og lignende, har en sideeffekt vært at store grupper ikke lenger kjenner seg hjemme i det som er blitt et parti bestående av en rekke «identiteter».

Borgerlønn

Murray er pessimist, han har få forslag til hva som må gjøres for å endre på situasjonen bortsett fra at han personlig har tro på en gammel ide som i sin tid ble støttet av en av hans inspirasjonskilder, Milton Friedman: borgerlønn.

– Vi må gjøre noe for hjelpe arbeiderklassen. Og jeg tror en garantert inntekt på 10.000 dollar kan være en løsning hvis den innføres på riktig måte, sier han og legger til at denne løsningen vil bli enda mer nødvendig de neste 30 til 40 årene når kunstig intelligens overtar stadig flere jobber som høyere utdannende gjør i dag.

Han tror også kulturen må endres - gjerne tilbake til slik det var da rike mennesker ikke isolerte seg fra fellesskapet.

Han forteller om en rik hedgefondforvalter som sponset et arrangement han var invitert til å snakket på i New York . Forvalteren lest boken hans, Coming Apart, og blitt grepet av argumentet om et voksende gap mellom klassene. Selv bodde han i et av de mest fasjonable strøkene i verden, men bestemte seg så for å flytte til et middelklassestrøk og kjøpe en pick-up.

– De likte skiftet. Det kan skje en kulturell endring, sier Murray.