Madame Lagarde og mennene

På slutten av en lang dag i ørkenbyen Dubai hvor Christine Lagarde har møtt sjeiken av Dubai og sittet i en podiumsdiskusjon under hans «World Government Summit» (internasjonal organisasjon for global dialog, red. anm.).

Etter møtet sitter hun på hotellet, sammen med innfødte kvinner. Etter samtalen skal hennes pressetalsmann ta et bilde, til minneboka.

Møter med kvinner er blitt til et fast ritual på hennes utenlandsreiser. Hun kaller disse møtene for «girls out» og har bestemt at ingen mannlig medarbeider får lov til å delta. Ingen av hennes koffertbærere, ikke engang hennes ektemann Xavier Giocanti som av og til blir med på hennes reiser.

Lagarde mener at kvinner snakker annerledes med hverandre, mer åpent og ærligere.

Menn, synes hun, forstyrrer bare.

Alt skulle bli mykere, men så…

I seks år har Christine Lagarde nå vært sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF). En organisasjon som helt siden stiftelsen i 1945 er blitt ledet av menn. Også på IMFs høstmøte vil de være i flertall. Lagardes forgjenger, Dominique Strauss-Kahn, var en macho av gammel skole som i en periode ble beskyldt for å ha voldtatt en tjenestepike i et hotell i New York og som våren 2011 måtte trekke seg fra vervet på grunn av det. Lagarde ville sørge for at IMF ble kvitt «mannespøkelsene».

Alt skulle bli mer kvinnelig med Lagarde. Mykere, mer anstendig og politisk korrekt. DA hun ovetok IMF var det ikke lenger Gerhard Schröder som «regjerte» Tyskland, men Angela Merkel. I USA ikke lenger den cowboyaktige George W. Bush, men den samlende Barack Obama. Også i hennes hjemland, Frankrike, styrte president Nicolas Sarkozy som hun jobbet med som finansminister i hans regjering, mot slutten av sin regjeringsperiode.

Men så, for et knapt år siden, ble Donald Trump valgt til USAs president, og machokulturen kom tilbake til politikken, med en større karikatur enn noensinne.

Det internasjonale pengefondet står for mye av det som Trump ikke står for: åpne markeder, multinasjonalisme, for et klart ja til de Forente Nasjoner (FN). IMF er en organisasjon med 189 medlemsstater som bevilger lån til land i betalingsvansker, som fremmer det internasjonale samarbeidet i valutapolitikken og som ivrer for mer verdenshandel. IMFs økonomer kommer fra verdens beste universiteter. De er flerspråklige, har reist mye og er elitære. De har tro på vitenskapen og sine økonomiske teorier. De tror på opplysningstiden som Trump har mobilisert sine velger imot.

Strengt tatt passer pengefondet og dets medarbeidere perfekt inn i Donald Trumps idelle fiendebilde. Men Lagarde har erfaring med menn som tror om seg selv at de er verdens største.

Hun har tidligere forhandlet med Egypts Hosni Mubarak. Med Vladimir Putin. Med Silvio Berlusconi.

Hun vet hvordan man må prate med dem.

Bare én stein i pungen

I Dubai, i et av disse interne møtene med medarbeidere, i hvilket hun igjen først og fremst sitter sammen med menn, spør hun hvem som har lest «The Economist». De bakre sidene hvor det britiske økonomimagasinet blir mer underholdende, mindre statsbærende. Det er den delen det som regel kun er hennes selv som har lest. Det er også derfor hun spør om det. Hun minner sine økonomer om hvem står nærmere det virkelige livet.

Hun ser rundt seg. Beklemt stillhet. Ingen?

Hun forteller at hun har lest om en bok som den amerikanske neo-vitenskapsmannen Daniel Levitin har skrevet. «A Field Guide to Lies and Statistics» er tittelen, noe som kan oversettes med «En bruksanvisning for løgn og statistikk» – og som lyder som et oppgjør med statistikk. Men Lagarde er kun interessert i én setning i boka: «Gjennomsnittlig har menn bare én stein i pungen».

Også mennene begynner å le.

Det hører med til erfaringene med de mennene Christine Lagarde har vokst opp i politikken sammen med – at menn til syvende og sist oftest ikke er så bredbente som de gjerne later som.

Trump vs IMF

President Donald Trump har bare vært i embetet i noen få dager når hun reiser til Dubai. På hans første arbeidsdag sa han opp den planlagte frihandelsavtalen TTP mellom USA og Stillehavsregionen. Kort tid etter avsa han et innreiseforbud med tittelen «Til nasjonens beskyttelse fra innreisende, utenlandske terrorister til USA» som rammer statsborgere fra syv land: Irak, Iran, Jemen, Libya, Somalia, Sudan og Syria. De neste 90 dagene får de ikke lov til å reise inn til «statene». For sikkerhets skyld har Lagarde latt to medarbeidere som stammer fra denne regionen, være igjen i Washington. Av frykt for at de ikke kunne returnere til Washington. De skulle egentlig vært med til Dubai.

Det er en vanskelig tid. Halve verden er fortørnet, hennes eget «hus» er i opprør. Trump ser ut til å være en trussel mot alt det IMF står for. For toleranse, for åpne markeder, for en verden som er åpen for alle – uavhengig av opprinnelse, hudfarge eller kjønn. På den andre siden er USA med 16,5 av stemmene den største andelshaveren i Det internasjonale pengefondet. Uten samtykke fra USA kan ikke IMF foreta seg noe. USA har vetorett. Lagarde har egentlig ikke råd til et åpent brudd med den amerikanske regjeringen.

Christine Lagarde (61)

Foto

(NTB-scanpix).

Christine Madeleine Odette Lagarde er født 1. januar 1956 i Paris.

Hun studerte jus ved Université Paris X: Nanterre. Senere foreleste hun også der etter avlagt eksamen. Hun har i tillegg en Master of Advanced Studies (MAS) i arbeidsrett og en mastergrad i engelsk.

Lagarde har i yngre år jobbet som praktikant i Kongressen i USA, som William Cohens assistent.

Hun er dessuten tidligere medlem av det franske landslaget i synkronsvømming.

I juni 2007 ble Langarde utnevnt til Frankrikes finansminister (minister for økonomi, industri og arbeid). Hun var således medlem av den franske regjering under ledelse av den konservative statsministeren François Fillon og president Nicolas Sarkozy. Hun var tidligere landbruksminister og handelsminister i Dominique de Villepins regjering. Lagarde er den første kvinnelige finansministeren i en G8-nasjon.

I 2008 ble Lagarde av Forbes Magazine rangert på 14.-plass på listen over verdens mektigste kvinner. Som en anerkjent advokat innen anti-trust og arbeidsrett gjorde hun seg bemerket som den første kvinnelige lederen av det internasjonale advokatfirmaet Baker & McKenzie. Hun har blitt tildelt Frankrikes høyeste utmerkelse, Æreslegionen. I november 2009 ble hun av Financial Times rangert som den beste finansministeren i eurosonen.

28. juni 2011 ble hun utnevnt til ny leder av Det internasjonale pengefondet (IMF).

Det såkalte T-spørsmålet

I Dubai sitter hun på podiet ved siden av Richard Quest, en av stjernene i den tidligere dødserklærte TV-kanalen CNN som for tiden, med sin massive kritikk av Donald Trump, opplever en slags gjenoppstandelse. Quest ville gjerne prate om Trump, men han vet at han vile skade Lagarde hvis han gjør det. Han avventer, i håp om at Lagarde sier noe som inviterer ham til komme inn på temaet – det såkalte T-spørsmålet.

I en halv time sitter de der, og Lagarde kontrollerer sine ord. Hun snakker om høyere renter, en sterkere dollar, men ikke om Donald Trump.

«Blir verdenen mer proteksjonistisk, fru administrerende direktør Lagarde?», spør Richard Quest.

«Det er veldig sannsynlig at USAs økonomi vil oppleve en oppsving», svarer Lagarde.

Hun avstår til og med å snakke om kvinners rettigheter, noe som i den arabiske verden egentlig hører til hennes standardritualer. Hun vet at hun med dette ville gi Quest en etterlengtet invitasjon.

Trump hadde akkurat kuttet statlige tilskudd til kvinneorganisasjoner som tilbyr abortrådgivning i utlandet. Men hun vil ikke kritisere Trump offentlig før hun har møtt ham. Hun greier faktisk, i en tid hvor «alle» bare prater om Trump, å ikke nevne ham en eneste gang.

Det er en samtale som, tatt situasjonens alvor i betraktning, er like betydningsløs som Quests siste spørsmål: «Lider De av jetlag?»

I avisen «Gulf News» står det dagen etterpå følgende tittel å lese: «Lagarde bullish on US economic growth.» På norsk: «Lagarde optimistisk med tanke på veksten i den amerikanske økonomien». Bedre kunne det ikke gå.

Hysterisk eller hurpe?

Hun foretrekker å snakke om det som går på skinner, om gode nyheter, ikke om de dårlige som truer. En kan syns at dette er feigt – men det er også klokt. Hvorfor skal hun hisse seg opp hvis hun likevel, i tvilstilfellet, vil tape på en slik adferd? Hvorfor disse nytteløse «guttegreiene»?

Hun har ikke alltid opplevd det som en fordel å være kvinne. Særlig ikke da hun ville bli den første kvinnen på toppen av et renommert advokatbyrå, hjemme i Frankrike. Hun kjenner til fordommene, klisjéene som du må kjempe imot som kvinne. Når en kvinne ikke tolererer alt, blir hun stemplet som hysterisk. Og hvis hun er glad i konflikter, er hun ei hurpe. Men i dette tilfellet i Dubai, er det for en gangs skyld virkelig en fordel å være kvinne. Hun har ikke behov for å blåse seg opp for å bli tatt alvorlig. En mann ville fort bli kalt for unnaviker, mens hun egentlig bare «har sjarm».

Hun sitter på terrassen til et hotell i Frankfurt og ser tilbake på sin tid i Det internasjonale pengefondet. En tid som ikke alltid har vært lett, særlig ikke i begynnelsen da alle tenkte at hun hadde «landet fra planeten Mars». I motsetning til sine forgjengere, har hun ikke studert økonomi, men juss.

Akkurat dét kan hun kanskje være glad for.

Noe mer enn renter og valutakurs

Allerede i starten lanserte hun ideen om at IMF ikke lenger bare skulle mene noe om renter, valutakurs og vekst, de klassiske tingene i den globale finansarkitekturen, men også om sosiale spørsmål – særlig kvinnenes deltakelse i arbeidslivet. Temaområder som IMF hittil hadde overlatt til «godmenneskene» i Verdensbanken.

På forhånd hadde hun lest en studie om innflytelsen som kvinnenes yrkesdeltakelse har på veksten av den japanske økonomien. Et veldig spesielt tema som hun brukte som grunnlag for å få gjennomslag for at kvinnenes deltakelse i arbeidslivet skulle bli tatt hensyn til som en viktig makroøkonomisk faktor i IMFs programmer. Hun lagde vitenskap av det hun mente var nødvendig.

«Her handler det ikke om personlige eller moralske prinsipper», sier Lagarde, «men om at det er avgjørende for økonomi og stabilitet.» I mellomtiden har hun utvidet konseptet. Også andre faktorer blir nå oppfattet som relevante i IMF – som for eksempel ettertrykkelighet.

«IMF har forandret seg enormt», sier Lagarde. «Det er ikke lenger fondet til våre besteforeldre.» Det har imidlertid ikke hjulpet henne til å forutse Brexit, eller valgseieren til Trump. Men det hjelper når man vil si at Det internasjonale pengefondet har forståelse for alle, til og med Donald Trump.

Make America great again – men hvordan?

Verdenssamfunnet forhold til Donald Trump er alt annet enn enkelt. I begynnelsen var forvirringen stor, men Lagarde prøvde å bevare roen – å ikke trekke forhastede slutninger. Trump skulle ikke få lov til å kunne avreagere på IMF som han gjorde på BMW.

«Våre medarbeidere har sett på valgprogrammet og forsøkt å forutse konsekvensene», sier hun. «Men med hans valgprogram har det imidlertid vært vanskelig, fordi det beskriver heller generelle prinsipper enn konkrete tiltak. Som for eksempel: 'We are going to make America great again'. Okay, alt i orden. Men hvordan er det mulig å tolke dette makroøkonomisk?»

Til å begynne med kjente IMF-sjefen bare Gary Cohn i Det hvite hus, Trumps økonomiske rådgiver som tidligere hadde jobbet hos Goldman Sachs, en av verdens største globale investeringsbanker og meglerhus. Det var mer enn godt nok for å få en avtale med Cohn få uker etter Trumps presidentinnsettelse. På veien til Cohns kontor, i en av de mange gangene i Det hvite hus, traff hun tilfeldigvis Ivanka Trump, presidentens datter. Lagarde har alltid villet treffe henne, ut av en følelse at det er lettere å snakke mer fornuftig med kvinner i vanskelige tider enn med menn.

De to skal ha smigret hverandre med at de jo kjente hverandre fra tv-opptredener, for så å forsikre hverandre at de absolutt måtte treffes.

På dette tidspunktet begynte den kanskje vanskeligste fasen i forholdet mellom IMF og Donald Trump siden hans valgseier. Under finansministernes møte under G-20-samlingen i tyske Baden-Baden nektet nemlig USAs nye finansminister Steven Mnuchin å ta med en bekjennelse til frihandelen inn i det avsluttende dokumentet. Lagarde forsvant etter det fra konferansen uten å ha stilt opp på den sedvanlige pressekonferansen.

Likevel fortsetter hun samtalene med finansminister Mnuchin. Klarer til og med å komme godt overens med ham. Han har mellomtiden «bekjent seg» til frihandelen og fulgt hennes invitasjon til vårseminaret hvor han sitter ved siden av henne på podiet og svarer på hennes spørsmål på en måte som kan betegnes som sjarmerende.

Kunsten å «rose andre ned»

Ved slike anledninger minner hun ham om hvor mye de har til felles. For eksempel at de begge kommer fra næringslivet, i motsetning til de fleste av deres medarbeidere i salen. Hun nevner den såkalte SWOT-analysen, et strategisk planleggingsverktøy som kan brukes til å vurdere styrker og svakheter i bedrifter.

«SWOT-analysen er ikke så kjent i dette bygget», sier Lagarde, «men De kjenner selvfølgelig til den. De har jo arbeidet i næringslivet». Dette er et kompliment som Mnuchin er nødt til å like, nemlig at han kommer fra næringslivet og ikke fra den offentlige forvaltningen.

Det er ikke mye som forbinder IMF med Trump. Trumps tilbaketrekking fra klimaavtalen i Paris var et nytt, hardt tilbakeslag som beklages av Det internasjonale pengefondet. Men det finnes også utviklinger som begge sider beklager: Kinas valutamanipulasjon, det tyske handelsoverskuddet.

Lagarde har opphøyet det til en slags kunstform å «nedrose» mennesker, å rose andre mennesker ned.

Når noen spør Christine Lagarde hvordan hun har opplevd sitt første møte med Donald Trump, under G-7-toppmøtet i Taormina på Sicilia, kan hun begeistret, nærmest svermende, fortelle om kveldsmaten, oppe i restauranten. Om samtalene, men selvfølgelig også om «utsikten til hagen og skråningen ned til Middelhavet».

Og hun kan fortelle om at hun har diskutert mye med Melania Trump. Om kvinners deltakelse i arbeidslivet, selvfølgelig.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---