Samfunn

Den voldelige masseutdrivelsen av over 650.000 rohingyaer fra Myanmar i fjor utgjorde de verste bruddene på menneskerettighetene i 2017, mener Amnesty. Samtidig er rohingyaens skjebne et eksempel på hvordan hatefull retorikk kan omsettes i praktisk politikk, advarer organisasjonen.

Demonisering av etniske grupper økte i 2017

Harde ord kan fort bli til voldelig politikk, advarer Amnesty og peker på masseutdrivelsen av rohingyaer fra Myanmar til Bangladesh i fjor.

Publisert Sist oppdatert

På få uker ble 650.000 mennesker drevet på flukt på grufullt vis, og masseutdrivelsen ble dermed den raskest voksende flyktningkrisen i 2017.

Det var også den verste menneskerettskatastrofen i 2017, konkluderer Amnesty i årsrapporten, som blir offentliggjort torsdag.

Fra hatretorikk til politikk

Foto Generalsekretær i Amnesty John Peder Egenæs. (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)

I år er det 70 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Årets rapport vier ekstra mye plass til å belyse hvordan hard ordbruk i 2017 ble til fysisk realitet flere steder på kloden.

– I Myanmar så vi hvordan harde ord mot rohingyaene ble til etnisk rensing. I Øst-Europa ser vi hvordan hatretorikk blir til konkret politikk, sier generalsekretær John Peder Egenæs i Amnestys norske avdeling til NTB.

– Det siste året har vist oss hva som skjer når demoniseringspolitikk blir gjennomgangstonen. Det får stygge konsekvenser for menneskerettighetene, heter det i rapporten.

Amnesty viser blant annet til USAs president Donald Trumps innreiseforbud for personer fra muslimske land, en handling som omtales som et «tydelig hatefullt» grep. Narkokrigen til Filippinenes president Rodrigo Duterte er et annet eksempel.

Glimt av håp

– Det som er fullstendig klart, er at ingen av oss kan ta menneskerettighetene for gitt, skriver Amnesty.

– Vi kan ikke ta for gitt at vi vil være frie til å samles i protest eller kritisere våre regjeringer. Heller ikke kan vi ta sosial sikkerhet for gitt, at vi blir tatt vare på når vil blir gamle eller syke, at våre barn kan vokse opp med frisk luft, eller at unge mennesker får en jobb slik at de kan kjøpe seg et hjem.

Samtidig finnes det glimt av håp og framgang, mener Amnesty.

– Det som gleder oss, er at folk også tar til motmæle. Fjorårets massive demonstrasjoner i Polen er et tegn på en ny type motstand, sier Egenæs.

– Folk viser igjen og igjen at deres tørst etter rettferdighet, verdighet og likhet ikke lar seg utslette. De fortsetter å finne nye og modige måter å uttrykke dette på, mens de ofte må betale en høy pris, skriver Amnesty i rapporten.

Norge

Rapporten går gjennom menneskerettssituasjonen i 159 land og territorier. Også Norge er viet et eget kapittel, der Amnesty rette søkelyset mot særlig voldtekt og annen vold mot kvinner.

– Prosessene rundt overgrep mot kvinner i Norge det siste halvåret, har sjokkert oss alle. Derfor er det ekstra oppsiktsvekkende at norske politikere er totalt handlingslammet rent politisk. Tiden er overmoden for en endring av voldtektslovgivningen, med en norsk samtykkelov, sier Egenæs.

Norge kritiseres også for å begrense rettighetene til flyktninger og asylsøkere og for å tvangsreturnere afghanske asylsøkere til Afghanistan.

Et annet område årsrapporten tar opp, er sosiale medier. Amnesty mener at både Facebook og Twitter er feige i møte med autoritære regimer og ikke klarer å beskytte sårbare enkeltpersoner og grupper mot netthets.

– Verken Twitter eller Facebook er tøffe nok til å slå ned på Donald Trumps hatretorikk. De gjør også svært lite for å beskytte for eksempel kvinner mot netthets, sier Egenæs.

Powered by Labrador CMS