Gigant­omani kamuflert som fredsfest

Det er ikke kjent om Den olympiske komité (IOC) noen gang har forhindret krig eller meglet i en konflikt. Fred er likevel et kjært ord i det olympiske kosmos. IOC «stiller sporten til tjeneste for menneskeheten» og «fremmer med det freden». Står det skrevet i IOCs charter.

Også før de 23. olympiske vinterleker i Sør-Korea som startet denne uken, spiller IOC sin sang på dette klaviaturet. Budskapet blir akkompagnert av den siste utviklingen på halvøya: Etter to år med taushet snakker fiendene Sør- og Nord-Korea med hverandre igjen, istedenfor om hverandre. Offisielt er landene i krigstilstand, men under åpningsfeiringen i Pyeongchang går de sammen inn på stadion.

Fra «fredshåp» til «nye markeder»

Fred. Forsoning. En bedre verden. I Sør-Korea trodde man på disse idealene da landet søkte om å de olympiske vinterlekene i Pyeongchang i både 2010 og 2014. Kandidaturet bygget på budskapet om en koreansk gjenforening, der sport er mirakelmiddelet mot krig og splittelse. Søknaden kunne ikke ha passet IOCs ideal bedre. Likevel mislyktes Pyeongchang to ganger.

Foran det tredje forsøket hentet sør-koreanerne inn mannen som tidligere hadde beseiret dem: Terrence Burns.

Amerikaneren har i årevis gitt råd til søknadskomiteer som streber etter å avholde de olympiske lekene. Han planla markedsføringsstrategien for Vancouver 2010 og Sotsji 2014, drillet de som skulle holde presentasjoner – og trumfet den koreanske søknaden.

Burns analyserte de feil koreanernes hadde gjort.

– De forsto ikke målgruppen sin, sier Burns med selvsikkerheten til en markedsføringsproff. – De måtte lære seg hvilke budskap som overbeviser kjøperen, altså i dette tilfellet IOC.

Og det er i alle fall ikke budskapet om fred og forsoning.

Denne erkjennelsen var avvæpnende. Hvis sporten noen gang sto i tjeneste for menneskeheten, slik som IOCs charter hevder, har den ikke gjort det på en god stund. Idrettsforbundene interesserer seg ikke for blomstrende forsoningsprosjekter. Det som teller er vekst, TV-inntekter og sponsorpenger. Derfor pønsket Burns ut sloganet «new horizons» for 2018, og rettet hele søknaden inn mot denne lovnaden, forteller han.

Pyeongchang skulle åpne markedet for vintersport i Asia. Den største konkurrenten kom fra Tyskland: Søknaden fra München handlet om sparsomme, bærekraftige og tradisjonsbevisste leker. IOC bestemte seg heller for «de nye markedene».

Nå kan IOC-president Thomas Bach smykke seg med laurbærbladene Kim Jong Un har tildelt ham: Nord-Koreas diktator vil også ha litt av rampelyset i det forhatte sør, og har godkjent en nordkoreansk delegasjon OL.

Fred og forsoning? Det kan like gjerne strande ved at historien gjentar seg. Allerede ved de olympiske leker i Torino i 2006 marsjerte nord og sør sammen til vinterlekene. Samme år testet Nord-Korea sin første atomrakett. Det er langt fra sikkert at årets olympiske leker fremmer fred.

Sannheten om de olympiske leker er en historie preget av falske lovnader, korrupsjon og doping, miljøødeleggelser, privatisering og ekspropriasjoner. De er preget av funksjonærenes vrangforestillinger om størrelse.

Pyeongchang er ikke noe unntak – tvert i mot.

Ved åpningsseremonien på Olympiastadion 9. februar fanger TV-kameraene bilder av strålende atleter som vinker og veiver faner når de marsjerer inn, før de jublende hever hendene når den olympiske ilden tennes. Markedsføringseksperten for olympiske søknader, Terrence Burns, kommer til å se på og være overbevist om at denne feiringen hadde, om det ikke hadde vært for ham, funnet sted i München.

Bedriftslederen Lee Jin Il kommer ikke til å stå i rampelyset, selv om også han bidro med sitt for disse lekene: Han har hugget titusenvis av trær, noen av dem over 500 år gamle.

Maeng Gwang Young, en familiefar som mistet hjemmet sitt på grunn av de olympiske lekene kommer til å sitte foran TV-en og få med seg Kim Jae Youls stive smil blant statssjefer og prominente idrettsutøvere. Skaperen av de olympiske leker i Pyeongchang snakker heller om næringslivspotensialet mega-eventet har, heller enn hans antatte deltakelse i en korrupsjonsaffære.

Denne Kim Jae Youl, en elegant mann med runde briller er visepresident i organisasjonskomiteen. I november sitter han i et beige-grått kontor i Seoul og drikker kaffe fra en engangskopp. Å organisere de olympiske leker er vanvittig mye arbeid. Kim bekjemper sin tretthet med koffein.

– Nok søvn får jeg igjen etter lekene, sier han. Han er ulastelig kledd, og ser yngre ut enn hans 49 år. Foran kontordøra hans venter et dusin journalister på et intervju. Foran vinduet hans kan man se fasaden på Seouls olympiastadion. En arv fra sommerlekene 1988.

De spør ham om Nord-Korea, og de forventer gnistrende patos til svar. De samler på fraser.

IOC-charteret sier: «Et hvert politisk eller kommersielt misbruk av idretten og utøverne skal forfølges»

Kim Jae Youl nevner imidlertid ikke orde «fred» i sammenheng med vinterlekene en eneste gang på en hel time. Istedenfor snakker han om perfekte konkurranseforutsetninger, fantastiske sportslige prestasjoner, menneskelig eksellens – og tre ganger nevner han de «nye horisontene» Pyeongchang 2018 vil vise frem.

Det er betegnende: når koreanere skal forklare hvorfor de så absolutt ville ha lekene, forteller de om utviklingen i turistnæringen, høyhastighetstog og infrastruktur.

– Vi forstår at offentligheten i noen land bekymrer seg for kostnadene av de olympiske leker, sier Kim. – Men for oss er det en utmerket mulighet til å få infrastrukturen vår i topp stand.

Under besøket på Kims kontor blir det klart: Tilnærmingen mellom Nord- og Sør-Korea og det å roe ned en konflikt som vekker bekymring, er tilfeldige tilleggsprodukter av mega-eventet. For fire år siden var de olympiske lekene i russiske Sotsji – rett før anneksjonen av Krim – et geopolitisk propagandashow. Som regel er vinterlekene utviklingsprosjekter for næringslivet.

Med det er jo IOC selv som har formulert de høye kravene for deres flaggskip-arrangement. I det olympiske charteret stilles det krav som nærmest kan leses som en søknad om Nobels fredspris.

Sør-Korea er et stolt, trassig land. Klemt inn mellom de overmektige naboene Kina og Japan samt den fiendtlige broderstaten i nord, benytter nasjonen enhver mulighet til å oppnå anerkjennelse i utlandet. Til tross for selskap som Samsung, LG og Hyundai er den globale oppfatningen at Sør-Korea fortsatt står i skyggen av den årelange politiske konflikten med det kommunistiske nord.

Det gnager på selvtilliten. Til syvende og sist har landet verdens ellevte største nasjonaløkonomi, som viste seg å være mer innovativ enn den tyske i fjor. På et areal mindre enn Island bor 51 millioner mennesker –halvparten av dem i metropolen Seoul.

Veksten i dette landet inspirerer finansielle fantasier. For IOC er Korea bare opptakten til ambisjonene i det fjerne Østen: Etter Pyeongchang følger vertsbyen Tokyo i 2020 og to år senere Beijing.

Vinterlekene bærer navnet til regionen der de fleste av konkurransene finner sted. For å hindre at de blir forvekslet med den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang har OL-organisatorene uthevet C-en i midten: PyeongChang. Oversatt betyr navnet «Fred og velferd», men rike er de ikke i dette området. Tvert i mot. Med bare 44.000 innbyggere er det en av de minst utviklede regionene i Sør-Korea.

IOC-charteret sier: «Vi skal styrke og støtte en ansvarsfull omgang med miljøet»

Etter galskapen i Sotsji, der vinterlekene med sine 35 milliarder euro kostet like mye som alle tidligere vinterleker til sammen, gir Pyeongchang seg selv et grønt snev av fornybar energi.

Bærekraftig var verken i Rio de Janeiro i 2016, hvor de bygget en golfbane i et naturvernområde eller i Sotsji hvor man avskoget et 48 kilometer langt belte for at tog- og biltrafikk kunne frese gjennom Kaukasus. Mange steder med tidligere sommer- og vinterleker står det i dag «hvite elefanter» – forlatte og forsømte arenaer.

Heller ikke for stadionet i Hoenggye, der hvor åpnings- og avslutningsseremonien skal finne sted, finnes det planer for bruk etter OL. Den kostet omtrent 70 millioner euro og blir stort sett bygd ned igjen etter de to timer lange arrangementene.

I desember 2015 skrev en representant for organisasjonskomiteen følgende: «Målet med Pyeongchang er klart: å organisere et godt arrangement med lite penger, gjøre det profitabelt og etterlate en bærekraftig arv.»

Lite penger? Ifølge offisielle kilder vil det 17-dager lange arrangementet til slutt koste drøye åtte milliarder euro, 50 prosent mer enn opprinnelig anslått. Andre anslår opp mot elleve milliarder euro. Profitabelt? Etter disse anslagene er det umulig. Seks stadioner ble bygget helt nye for OL, seks bestående ble renovert, en høyhastighets toglinje ble trukket gjennom landskapet, to motorveier og 16 mindre nye veier er bygget.

Lekene må nok utløse en mangeårig vintersportsboom for å kunne kalle det bærekraftig.

Faktisk så er lekene som regel et minusprosjekt for vertskapet. Etter Torino i 2006 eller Vancouver 2010 hopet det seg opp underskudd på flere hundre millioner euro. IOC fikk derimot gigantisk utbytte. Alene for lekenes markedsføring og TV-rettigheter i perioden 2013 til 2016 var det rundt fem milliarder euro. IOC kunne hjulpet vertsnasjonene, men sånt gjør de ikke.

For Pyeongchang 2018 gikk i tillegg nesten hundre millioner euro med til å bygge et nytt ishockeystadion med 10.000 plasser. Hva som skjer med stadionet etter lekene er fortsatt uavklart. Kanskje blir den revet igjen, for interessen for ishockey er ikke særlig høy i Korea. Og fordi det allerede finnes et stadion i Seoul. For organisatorene var denne for langt borte – med en togtur på en og en halv time i det nye høyhastighetstoget.

Tre måneder før åpningen av de olympiske lekene kjører en blid turguide fra organisasjonskomiteen internasjonale besøkende opp til toppen av hoppbakken, låser opp ishallene og fører dem gjennom langrennsløypene. En konkurransegren kunne han dessverre ikke vise frem: alpinløypa i Jeongseon. Der arbeider for øyeblikket snøkanoner, løypene er tilfrosset og veiene sperret.

En dag senere, uten turguide kan Jeongseon nås uten problem. Veiene er åpne og løypene tørre. De mange snøkanonene som freser frosset vann over den steinete løypa står langt borte fra inngangene. Hvorfor ville ikke organisasjonskomiteen ha besøkende på dette fjellet?

Les mer:

• Mens vi venter på OL: Europas skisteder sliter tungt

Maeng Gwang Young, en liten mann i dunjakke og glissent hår, vet hvorfor. 48-åringen hadde bodd hele sitt liv på Mount Gariwang. Så kom OL. Han måtte vekk.

– Vi koreanere funker slik at vi adlyder myndighetene, sier han og ser ned på det hvite, avskogede beltet i skråningen og de to hotellkompleksene som ble opprettet der en landsby en gang befant seg. – Men vi ville jo ikke oppgi husene våre for en skiløype.

Til Maengs landsby brakte ikke OL fred. Familiefaren nølte før han tok initiativet til å forhandle med provinsregjeringen.

– I to år førte vi krig, sier han. Han forteller at han til slutt fikk kompensasjon, men at det ikke en gang var nok til å kjøpe seg en ny tomt. Det var 35 familier som måtte flytte fra landsbyen sin ved foten av fjellet, sier Maeng. De fleste beboerne dyrket poteter, mais og bønner ved Mount Gariwang. 13 huseiere, deriblant Maeng, måtte bygge på nytt litt lenger borte i skråningen. Hans nye hus er enda ikke helt ferdig. Maeng bygger det selv.

Alpinbakken er lekenes mest omstridte konkurranseområde. Miljøaktivister kaller skogen ved Mount Gariwang for «hellig». Allerede i middelalderen skal den ha vært kjent for å ha den beste ginsengen i landet. Miljødepartementet hadde vernet skogen og karakterisert den som et «økosystem i en vedlikeholdssone» som noen steder var 500 år gammel. Få skoger i Korea overlevde den japanske okkupasjonens industrielle avskoging. De gamle trærne ved Mount Gariwang var noe utenom det vanlige. For OL var de ikke spesielle nok.

Olympiske utforløyper må minimum kunne vise til en høydeforskjell på 800 meter. Kun en eneste bakke rundt om Pyeongchang oppnår denne forutsetningen. Altså ble naturvernet plutselig opphevet der – det er prisen for et par dager med utforrenn og super-G.

I et land som ikke har noen skiløpere i verdenstoppen må altså organisatorene trosse enhver økonomisk og økologisk fornuft for å bygge en utforløype, fordi den internasjonale skiforeningen FIS foreskriver det. Det FIS vil, krever IOC. Og det IOC krever er en ordre for koreanerne.

I september 2014 begynte hugge-maskinene å avskoge 60.000 trær; mongolsk eik, barlind, kalopanax, mansjurisk gran; over 5000 trær var mer enn åtte meter høye. Miljøaktivister protesterte til ingen nytte. Organisasjonskomiteen viser til at de har lagt dame- og herreløypen i samme trasé for å ofre så få trær som mulig.

IOC-charteret: «Fremme en langvarig positiv holdning i vertslandene»

Mannen som eier gravemaskinene som ruller gjennom Maeng sitt hjem sitter ved et skrivebord i 17. etasje med utsikt over Seoul 150 kilometer borte i luftlinje.

– Denne jobben ville jeg ikke gjort en gang til, sier han og rister på hodet. I 2014 vant Lee Jin Il tilslaget for byggingen av alpinløypa. Han ble valgt ut av 300 tilbydere, forteller 56-åringen. I dag angrer han på beslutningen sin:

– Jeg kjøpte katta i sekken. Han visste ikke hvilke uvanlige ting man må ta høyde for ved byggingen av en alpinløype. Da det endelig ble klart at Mount Gariwang skulle bli OL-bakken, måtte arbeiderne hans slite dag og natt for å holde tidsskjema. En minusforretning for firmaet hans, og til hvilken pris? For et sportsarrangement der utøverne kjører over stubbene til århundre-gamle trær som tildekkes med en og en halv meter med kunstsnø.

– Pyeongchang er ikke egnet for de olympiske leker, sier Lee. Hadde det vært opp til ham skulle IOC valgt ut fire eller fem konkurranseområder i verden for vinterlekene, og de skulle rotert hvert fjerde år: bruke bestående infrastruktur istedenfor å bygge opp galskapen fra grunnen av hver gang.

Hvordan går det videre med Mount Gariwang etter OL? Usikkert. For normale turister og fritidsutøvere er løypa for bratt. Lees siste statusrapport er at taubanen til fjelltoppen og flomlysmastene skal fjernes. Med det vil den nesten tre kilometer lange løypa som kostet 160 millioner euro bli overlatt til naturen igjen etter seks konkurransedager. I utgangspunktet hadde de ansvarlige sagt seg villig til å plante igjen deler av løypa. Det spørs om de faktisk vil ta seg råd til det – kostnadene er beregnet til 40 millioner euro. I tillegg mener eksperter på denne typen naturgjenoppretting at nyplanting er umulig.

Egentlig ville organisasjonskomiteen legge frem en «Legacy Plan» for løypa i slutten av 2017, slik det heter på IOC-sjargong. En arveplan. Fristen er strøket, skiløypas skjebne er fortsatt uavklart og det samme er fremtiden til de to ishallene. Alle de tre konkurransearenaene ble bygget fra grunnen av før OL. Samlet kostnad: mer enn 360 millioner euro – omtrent 3,5 milliarder kroner.

Under vinterlekene kommer ikke IOC-familien til å bry seg om verken skoger eller dyre ishaller. De kommer til å kose seg på luksushotellet Intercontinental Alpensia, som byr på utsikt til de olympiske hoppbakkene. Her er man for seg selv. Fem-stjerners-komplekset er forbeholdt de viktigste funksjonærene. Atletene bor i gata overfor i fleretasjes høyhus.

– Samtlige olympiske leker har til syvende og sist fått svært alvorlige konsekvenser, sier Christopher Gaffney.

Amerikaneren er ekspert på byutvikling og forsker på store sportsarrangements innflytelse over konkurranseområdene. Han har i lang tid overvåket de samme gjentakende mønstrene:

– Beslutningen om å bygge ny infrastruktur blir drevet av betingelsene IOC fastsetter.

IOC-charteret: «Styrke moralen og god ledelse i idretten»

I den såkalte «Host-City»-kontrakten dikterer IOC spillereglene for konkurransebyen. Den har en forhåndsbestemt seierherre: IOC selv. Vidtgående lettelser i skatter og visum for olympiafamilien, reklamereglementet rundt lekene og delegering av finansiell risiko til arrangørene sørger for gode sovehjerter i finansavdelingen i IOC.

– Under en slik forretningsmodell kan ikke de olympiske lekene være til fordel for skattebetalerne, sier forskeren Gaffney.

Det hadde vært mulig å gjøre det annerledes. For fire år siden presenterte Thomas Bach sin «Olympiske agenda 2020 – 20 pluss 20 anbefalinger for fremtidens utforming av den olympiske bevegelsen», som det heter i den 25 sider lange rapporten. Det skal redusere søknadskostnadene og øke transparensen.

Det som høres ut som forandringer, er ikke nødvendigvis det. De 40 endringspunktene er verken bindende for Pyongchang eller for fremtidige arrangører.

Likevel kan ikke IOC unngå å ta fatt i idrettspolitikkens hete potet n– nemlig korrupsjon. Over flere tiår har olympia-systemet stadig blitt rystet av nye avsløringer. Det svever mørke skyer over Pyongchang også.

Den koreanske befolkningen vil benytte Pyongchang til å vise seg frem som en moderne nasjon for verden. Korea vil bli tatt alvorlig. Men mange innbyggere ergrer nå over miljøødeleggelser eller meningsløse byggeprosjekter.

De kommer helt sikkert til å ha det gøy under vinterlekene. Fremfor alt under kortbaneløpene, den koreanske paradedisiplinen. Disse skøyteløperne er superstjerner i Korea. Ved et løp med koreansk deltakelse får man som tilskuer et inntrykk av hvor god stemningen kan bli på sitt beste under de olympiske lekene. Når en koreaner sklir forbi en motstander skriker publikum og dundrer navnet hans/hennes gjennom hallen. Sklir en annen løper til motangrep skriker publikum igjen i forferdelse.

Denne lidenskaper kommer riktignok bare til å bryte ut i ishallene under vinterlekene. To uker før åpningen har organisasjonskomiteen kun nådd 70 prosent av målet for billettsalget, selv om tallrike selskap, skoler og regionale myndigheter har bestilt titusenvis av billetter for å fylle tribunene.

En disiplin med svært lave salgstall er den desidert mest populære i Tyskland – og også blant de mest populære i Norge: skiskyting. I midten av januar var kun knappe 60 prosent av billettsalg-målet nådd.

– Korea er ikke et tradisjonelt vintersportland, sier den tyske treneren for skiskytterne, Gerald Hönig.

Selv om oppmerksomheten rettes mot utøverne under de 17 dagene den olympiske ilden brenner, er Pyeongchang nok et bevis på at de olympiske vinterlekene er på feil vei. De olympiske idealene er fascinerende, men IOC og vertslandene huler dem ut.

Entreprenøren Lee, som bygget alpinløypen, blir 57 år på samme dag som åpningsseremonien.

– Det blir mitt livs mest ulykkelige bursdag, sier han.

Søknadsproffen Terrence Burns tenker tilbake på den tyske søknaden:

– Med sitt spare- og bærekraft-konsept hadde München egentlig en bedre plan, sier han.

IOC-kritikeren Christopher Gaffney har sin spådom klar:

– Om fem år kommer ingen til å huske Pyeongchang mer.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Håkon Benedikt Harnes.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---