I flere tiår har USA og vestlige land latt Israel ta seg til rette og plage palestinerne. Det betyr ikke at Israel kan presses til å avbryte krigen. De mener alvor med at Hamas skal knuses selv om Joe Biden advarer dem.
Eierne i Oda mener den engelske tungvekteren Chris Poad kan gjøre en bedre jobb enn gründeren Karl Munthe-Kaas. Derfor byttes han ut, men skyves ikke ut i kulden.
Det er surt for arbeid- og inkluderingsminister Tonje Brenna, som holder fast på arbeidslinjen og er opptatt at å få unge uføre i arbeid, å bli motarbeidet av LO og SV.
Når bistandsadvokaten krever nesten 90 millioner kroner i erstatning til fornærmede etter Pride-skytingen, er det et misbruk av ordningen med voldsoffererstatning.
Politikere roter det gjerne så pass til at ledere i kommunesektoren i praksis er uten rettsikkerhet. Da koster det fort mange millioner å bli kvitt en toppsjef framfor å gjøre forsøk på å løse konflikten.
Det er selvsagt mulig for Statkraft å kutte bonuser og spare noen hundre millioner, men da vil de gå glipp av milliarder i inntekter. Det vil ikke regjeringen. SV, Rødt og LO later som om verden ikke er som den er.
Stortinget vet ikke hva de har vedtatt, men vi ender da vel ikke opp med at alle kan hente ut 30.000 i året fra staten med henvisning til at en føler seg sliten? AFP kan komme i spill.
Om Biden er blitt glemsk, kan han klare seg bedre enn Trump som president fordi han har enorm politisk erfaring. Det er på ingen måte gitt at yngre er bedre ledere enn eldre som fortsatt er tent på oppgaven.
Politikken vinner til slutt. Men alle lover og rettigheter politikerne pøser på med, for å vise velvilje og ta ansvar, fører til en mer langsom og kronglete politikk som igjen bidrar til frustrasjon og polarisering.
Når Frp i dag fremmer et talentløst mistillitsforslag mot Tonje Brenna (Ap), er det beviset på at kontrollkomiteen bedriver partipolitikk, ikke kontroll av statsråder på et objektivt grunnlag.