Ytringsfrihet, styring og stat

Publisert: 10. februar 2015 kl 09.00
Oppdatert: 10. februar 2015 kl 09.30

Liberalismen, som omfattet ytringsfrihet, ble først utformet i England på 1600-tallet. Dens grunnleggere var opplysningsfilosofene Thomas Hobbes og John Locke. Begge var opptatt av å legitimere individuell frihet som en naturgitt begynnelse – «all men are born free». Statsdannelse kom etterpå, som en kontraktsinngåelse mellom individer. De to tenkere kom likevel til helt ulike konklusjoner, hvorav Lockes versjon er nærmere vår tids vestlige liberalisme. Mens Hobbes endte med å legitimere en stat som hadde absolutt makt. Historisk legitimerte Hobbes eneveldet som styringsform i Europa på 16–17 hundreårstallet. Hobbes understreket at statskontrakten inngås mellom individene i samfunnet. Staten står utenfor og hva den enn gjør, så er det riktig så lenge han beskytter oss. Siden vi inngår kontrakten for å redde våre liv, har vi likevel ingen plikt til å la oss undertrykke. Dersom staten ikke klarer å beskytte oss, gjelder ikke kontrakten lenger. Vår tidsterrorisme medfører derfor mer stat i den vestlige verden.

Liberalt demokrati

Locke, derimot, tok til orde for en stat med begrenset makt over sine innbyggere – et liberalt demokrati. Sentrale deler av hans budskap kan, i følge Wikipedia, uttrykkes på denne måten: «Ikke stol blindt på autoriteter, hverken intellektuelle, politiske eller religiøse. Følg ikke ureflekterte tradisjoner eller sosiale konvensjoner. Tenk selv. Ta utgangspunkt i fakta og baser dine oppfatninger og din adferd på hvordan tingene faktisk er».

Det franske karikaturmagasinet, Charlie Hebdo, ble nylig utsatt for en muslimsk terroraksjon i Paris som drepte dets tegnere. Det franske folk og verdens politiske ledere, inkludert den franske presidenten, demonstrerte i Paris’ gater for «vi står sammen for absolutt ytringsfrihet». Men dagen etter ble en fransk komiker arrestert i Paris fordi han i tekst ytret en positiv holdning til en av terroristene. I Frankrike gjaldt ikke ytringsfriheten for komikeren. Ytringsfriheten gjelder heller ikke holocaustfornektelse.  Frankrike har forbud og straff for slik fornektelse. Men det strides om ytringsfriheten her som i andre vestlige land. Den franske grunnlovsdomstol slo i 2012 faktisk ned på en tilsvarende lov som forbød fornektingen av Tyrkias folkemord på armenerne 1915-1917 – nettopp fordi loven var i strid med ytringsfriheten.

Parallell

Det er en klar parallell mellom retten til å skrive og tegne det man vil, og det å få lov å gå med de symbolene man selv ønsker i det offentlige rom. Den franske hyllesten av ytringsfriheten kommer slik sett i et nokså underlig i lys angående forbudet mot det islamske heldekkende sløret niqab. At det også er forbud mot hijab, den jødiske kippa og andre «prangende» religiøse symboler i utdannelsesinstitusjoner er ikke mindre inkonsekvent sett i forhold til absolutt ytringsfrihet. Frankrike er en sekulær stat og avviser følgelig religiøse ytringer i det offentlige rom. Når det kommer til stykket er det majoritetsstaten som definerer sekulære rettigheter, og minoritetsgrupper blir gjerne dem som rammes.

Kravet er absolutt ytringsfrihet i alle henseender for enhver person i det offentlige rom. Den anerkjente bergensfilosofen Hans Skjervheim utga på slutten av 1960-tallet en viktig bok i denne sammenheng, «Liberalismens dilemma og andre essay». Her påviser han at når frihet absolutteres som politikk, slår det over i sin motsetning. Det blir ufrihet for andre, dvs.de grupper som defineres som motstandere av frihet. Han bruker jakobinerens hodekutting i frihetens navn i den franske revolusjon 1889 som eksempel. Det er gjerne statsmakten som definerer hvem som er motstandere og setter i verk begrensende lovgivning mot deres ytringsformer. Minoritetsgrupper i samfunnet er særlig utsatt i denne sammenhengen. Er spenningen stor mellom sosiale grupper angående frihetsoppfatninger kan det ende i terrorisme. Staten ruster seg til kamp mot terrorisme, og eksemplene er mange. I Frankrike ruster politiets seg for langt mer kontroll og overvåking av muslimer – og EU og Norge følger etter med politibevæpning, og mer overvåking av «mistenkte» grupper og personer.

Aksept

Absolutte ytringsfrihetsholdninger blant millioner av mennesker i Europa etter terroren i Paris, tenderer mot aksept av Hobbes statsforståelse. Det kreves mer politi, styrket rettsvesen og overvåkingsorganer. Folket inngår en annen kontrakt som kan innebære til slutt en absolutt reguleringsstat, og denne staten må bevise at den beskytter folket, jfr. Hobbes.

Charlie Hebdo-massakren, med folkets krav om absolutt ytringsfrihet (for de sekulariserte?) og sikkerhet, fremmer denne utviklingen mot en sterk reguleringsstat. Vi bør ta på alvor opplysningsfilosofene Hobbes og Locks tenkning igjen. Den er blitt ytterst aktuell. Kravet om absolutt ytringsfrihet er i ferd med å bli en isme, og det er farlig. •

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høyskolen i Lillehammer