Annonse

tb8602a1.jpg

PROFESJONSKAMP? Det er alvorlig når Sigve Bolstad i PF og privatetterforsker Ola Thune bruker kritikkverdige enkeltsaker til å gå til angrep på et velfungerende system for etterforskning og påtale i norsk politi, skriver Curt A. Lier. Foto: NTB-scanpix.

Ola Thune og Politiets Fellesforbund på ville veier

Det er alvorlig når Sigve Bolstad i PF og privatetterforsker Ola Thune bruker kritikkverdige enkeltsaker til å gå til angrep på et velfungerende system for etterforskning og påtale i norsk politi. Det gjør ikke saken bedre at de nører oppunder en gammel profesjonskamp mellom jurister og politifolk, som de siste 20 årene har vært regnet som et tilbakelagt stadium.

Å kreve skroting av et system med integrert politi og påtalemyndighet som det er bred politisk enighet om fungerer godt, og som har sikret norske borgere høy grad av rettssikkerhet i 130 år, er å helle ungen ut med badevannet. Det er umulig å forstå dette som noe annet enn en kynisk manøver for å skaffe politiet mer makt på bekostning av juristene i politiet.

Bolstad og Thune har rett i at det finnes ulemper med modellen Norge har brukt siden 1870, slik det er med alle systemer. Men det de argumenterer for, kan sammenlignes med å angripe demokratiet fordi du ikke liker valgresultatet.

I Norge er det bred politisk enighet om at fordelene med å ha den nederste del av påtalemyndigheten integrert i politiet, mer enn oppveier for ulempene. Styrken med dagens norske modell er tett samspill mellom etterforskning og påtale. Det gir åpenbare fordeler for begge parter, særlig fordi det legger til rette for god kvalitet i straffesaksbehandlingen.

Årsaken til at den norske påtalemodellen fungerer så godt, er at påtalejuristen har gode forutsetninger for å klarlegge hvilke faktiske omstendigheter etterforskningen bør rettes mot, mens politiets etterforskere gjennom undersøkelser og avhør er best rustet til å frembringe den etterspurte informasjon. At vi tidvis opplever styringsutfordringer og prioriteringsproblemer knyttet til etterforskning, er verken systemets feil eller et resultat av for mange jurister i politiet.

Å kreve skroting av et system med integrert politi og påtalemyndighet som det er bred politisk enighet om fungerer godt, og som har sikret norske borgere høy grad av rettssikkerhet i 130 år, er å helle ungen ut med badevannet

Det blir også helt feil når man forsøker å forklare kritikkverdige enkeltepisoder og systemsvakheter med mangel på politifaglig kompetanse i ledelsen av norsk politi. For det første gjøres det ikke flere feil i norsk politi enn i land som har et skille mellom politi og påtalemyndighet. Antagelig er det snarere tvert om. For det andre gir Thune og Bolstad, i sin iver etter å gi juristene skylden for alt som er galt i norsk politi, et helt feil inntrykk av hvordan «maktfordelingen» faktisk er.

Hva angår ledergruppene i norske politidistrikt, er de stort sett alltid sammensatt av både polititjenestemenn og jurister. I tillegg er det som regel slik at flere av de som er utdannet jurister, også har en bakgrunn som polititjenestemenn. Dette gjelder f.eks. både politidirektør Humlegård og politimester Sjøvold i Oslo. Vi er ikke kjent med ledergrupper i større politidistrikter som ikke har flere medlemmer med bakgrunn som polititjenestemenn.

Det er umulig å forstå dette som noe annet enn en kynisk manøver for å skaffe politiet mer makt på bekostning av juristene i politiet

Høy kvalitet i norsk politi krever et godt samspill mellom politi og påtalemyndighet. Det krever også at man klarer å rekruttere dyktige ledere til norsk politi. Her trenger vi kvinner og menn, med forskjellig utdanning og erfaring, men alltid med god kunnskap om politiet som etat. Vi trenger polititjenestemenn og jurister, men også folk med annen utdanningsbakgrunn. Uansett utdanning må man klare å rekruttere mennesker som er dyktige ledere, som klarer å motivere etatens ansatte til å utvikle et politi i verdensklasse. Hvis vi skal oppnå dette, må vi slutte å skylde på hverandre når noe går galt. Det meste fungerer godt i norsk politi, selv om det alltid er rom for forbedringer.

I stedet for å komme med lite gjennomtenkt kritikk, burde Thune og Bolstad spørre seg:

  • Er rammevilkårene for etterforskere og påtalejuristene godt nok ivaretatt? Hvordan oppleves dagens ressurssituasjon – er det nok tid til å gjøre en grundig jobb, er juristene tilgjengelige for etterforskerne, og er sakstilfanget forenlig med det samarbeidet som må til for å utføre god etterforskning?

  • I hvilken grad er etterforskningen påtalestyrt, i den forstand at påtalemyndigheten i politiet makter å utøve reell etterforskningsledelse med kontinuerlig legalitetsveiledning og kontroll?

  • Er ressursfordelingen mellom politi- og påtalefunksjoner forenlig med de stadig skjerpede kravene til rettssikkerhet og til stadig mer komplekse saker.

Om de ikke skulle være interessert i å tenke helhetlig, imøteser vi i Juristforbundet Justis- og beredskapsdepartementets viktige utredningsarbeid med «Påtaleanalysen», som skal gjennomgå rammene for påtalefunksjonen og straffesaksbehandlingen i Norge. Vi fester lit til at den vil danne grunnlaget for en langsiktig plan for videreutvikling og styrking av den norske påtalemyndigheten.

Curt A. Lier er president i Juristforbundet.

Annonse
Annonse
Annonse