Annonse

Menn mot kvinner: 60-0

Det var Aftenposten som nylig påpekte den ekstremt skjeve kjønnsfordelingen. For å sette fordelingen 60 mot null i perspektiv: Sjansen for at dette er tilfeldig er statistisk sett 0,00000000000000009 prosent. Det er 17 sifre etter komma. Vi kan med andre ord trygt se bort fra slump som forklaring.

Den ekstreme skjevfordelingen på toppnivå er merkelig, for likestillingen har tross alt gått fremover i samfunnet. Vi har en kvinnelig statsminister. I næringslivet er det stadig flere kvinnelige ledere på ulike nivåer, også toppledere i mindre bedrifter. I Econa, som organiserer masterutdannede økonomer, er det nå 36% kvinner, men for studenter er kvinneandelen 47%. Denne andelen øker stadig, noe som reflekterer at det snart vil være 50/50 fordeling kvinner og menn.

Ulike forklaringer

Men helt på toppen i våre viktigste børsselskaper er det altså helt tomt. Null. Niks. Hvorfor er det slik?

Grovt sett havner gjerne forklaringene i én av tre kategorier:

Den første er at ting tar tid. Det er såpass kort tid siden kvinner for alvor toget inn på høyt nivå i næringslivet at de rett og slett ikke har rukket å bli toppsjefer.

Den andre fokuserer på kvinnene. De gjør valg som medfører at de ikke når helt til topps.

Den tredje fokuserer på utvalgsprosessene og andre forhold i bedriftene. Det er noe som hindrer kvinner i å nå helt til topps.

Jeg tror alle forklaringene kan ha noe for seg. Men det er veldig vanskelig å se for seg at de to første kan forklare en fordeling på 60-0.

Først, dette med tiden. La oss si at den typiske toppsjefkandidat i store selskaper er i området 45-55 år. Da var vedkommende nyutdannet rundt 1985-1995. Det var allerede da en betydelig kvinneandel på typiske lederutdannelser.

Den andre forklaringen, at det kommer av valg kvinner selv gjør, er utbredt. I en
spørreundersøkelse Norsk Institutt for Styremedlemmer nylig fikk utført blant styreledere i børsnoterte og statseide selskaper, var styreledernes klart mest utbredte forklaring på skjev kjønnsbalanse at kvinner i mindre grad enn menn velger en operativ karrierevei med resultatansvar.

Nummer to var at for få kvinner ønsker seg lederstillinger. Også på de neste plassene fulgte forklaringer som fokuserte på kvinners valg og prioriteringer.

Jeg avviser ikke dette. Det har vært en større andel menn enn kvinner som har prioritert på en måte som bereder veien mot de absolutte toppjobbene. Ja, en større andel, men en andel som skulle føre til 60 mot 0? Det virker veldig usannsynlig.

Jeg tror i alle fall en del av forklaringen ligger i det tredje punktet: Det er noe ved utvelgelsesprosessene.

Eksperimenter

Og her tror jeg vi må gå i oss selv og spørre om vi ubevisst overser kvinnelige kandidater. Mye tyder på det.

For et par år siden gjennomførte forskere ved University of Utah og Washington University et eksperiment hvor de forela et prospekt for en børsnotering av et fiktivt selskap for en gruppe MBA-studenter. Én gruppe fikk et prospekt hvor sjefen var en mann, én gruppe ble presentert for en kvinnelig sjef. Ellers var dokumentene identiske.

Resultatet var at deltakerne vurderte den mannlige topplederen som dyktigst og selskapet hans som en bedre investering enn det identiske selskapet med kvinnelige toppsjef.

Her i Norge gjennomførte Markedshøyskolen i samarbeid med Tankesmien Agenda nylig et lignende eksperiment. Over 100 norske studenter fikk forelagt en historie om en suksessrik karrierejeger. I caset den ene halvdelen av klassen fikk, het personen Hanna. I caset den andre halvdelen av klassen fikk, het personen Hans.

Så ble deltakerne stilt en rekke spørsmål om personen, og svarene viste klart at de mannlige deltakerne likte Hans bedre enn Hanna. For kvinnelige deltakere var det små forskjeller.

Hvem ser vi for oss?

Disse eksperimentene tyder på at det er noe som «skurrer» for mange når kvinner plasseres i roller som toppledere eller karrierejegere. Er det så unaturlig at det samme spiller inn når headhuntere og styrer skaper seg et mentalt bilde av den kommende konsernsjefen?

Anekdotene er også mange når man snakker med kvinnelige ledere. De kan gjerne fortelle om underlige episoder hvor nye forretningsforbindelser i møter uten videre har antatt at en av deres mannlige kolleger var sjefen. Lite tyder på at slikt er basert på vond vilje. Man har jo neppe lyst til med vilje å fornærme forretningsforbindelsen man nettopp har møtt.

Det virker åpenbart at det her er noen ubevisste mekanismer som i alle fall bidrar med en del av forklaringen på manglende kvinnelige toppledere. Bildet vårt av en toppsjef viser en mann.

Det må de som velger bli mer bevisste på.

I år får flere viktige, delstatlige børsselskaper nye toppsjefer. Nylig ble Eldar Sætre valgt som ny Statoil-sjef. I tilknytning til det planlagte lederskiftet i Telenor har næringsminister Monica Mæland minnet om at regjeringen ønsker flere kvinnelige sjefer. Også i Entra og Yara skal nye toppsjefer finnes.

Det blir spennende å se om man nå klarer å «utligne» til 59-1. Eller om det også i disse selskapene «tilfeldigvis» passer best med en mann.

Annonse
Annonse
Annonse